Skriv ut Skriv ut

Når løftene blir for mange

Foto: Viveka Rudi VågeneTrine Lise og Jakob blir bare sittende på den gloheite asfalten mens de kikker ut i den tomme luften. Russuget begynner å melde seg, og smerten strammer seg til i marg og bein. Det klør i hele kroppen, og angsten gjør sikten mer enn uklar.

Du står fortsatt i vinduet og kikker ned på dem du nettopp har blitt litt kjent med og undrer deg hvorfor de ikke får behandling for sine rusproblemer. Trine Lise og Jakob reiser seg opp og går noen skritt før de begge snur seg og kikker opp på deg. Du møter blikkene deres og smiler forsiktig samtidig som du løfter den ene hånden og vinker til dem. Både Jakob og Trine Lise smiler og vinker tilbake til deg. Er det gleden eller sorgen som rører ditt hjerte nå? Gleden over at du endelig har våget deg inn i dette ukjente du har fryktet, eller sorgen over å se virkeligheten til to mennesker som du nå har fått følelser for?

Der vandrer altså våre to venner videre nedover den nå ikke fullt så ensomme gaten med en følelse av at noen faktisk ønsket å lære dem å kjenne. Både Trine Lise og Jakob kjenner denne gaten godt. De kjenner den faktisk like godt som sine egne alltid tomme bukselommer. Plutselig kommer Anne Knudsen stormende ut av en kafé. Hun har det så travelt at hun levner døren åpen. Anne Knudsen er deres saksbehandler på sosialkontoret. Hun er helt oppglødd og forteller at hun har fått ordnet plass på en rehabiliteringsinstitusjon. Hun forteller videre at det er en behandlingsform som gir både tid og rom til å bygge seg opp slik at man får den tryggheten man trenger for å møte den hektiske, krevende og totalt ukjente hverdagen som venter dem uten rusmidler. Både Trine Lise og Jakob lyser opp. Det er jo helt fantastisk, sier de i kor. De blir faktisk så glade for denne beskjeden at de kaster seg rundt halsen på Anne begge to. Gleden er kortvarig for plutselig sier Anne at hun bare har klart å ordne plass til en av dem, men at de selv kunne få avgjøre hvem som skulle dra. Det hun unnlot å si var at de også måtte velge hvem som måtte fortsette å leve i gaten der solen verken varmer eller skaper skygger. Jakob faller sammen og blir liggende skjelvende på asfalten, mens Trine Lise spør om det virkelig ikke er mulig å ordne en plass til. Vi kan om så ligge i et telt på utsiden hvis det er sengeplass det står i. Nei, det er helt umulig, sier Anne, og dere må svare innen lunsj i morgen. Kom innom kontoret mitt klokken elleve i morgen så ordner vi papirene. Så løper hun bare inn på kaféen igjen, men nå lukker hun døren godt etter seg. Jakob har fått reist seg opp i knestående og kikker gråtkvalt opp på Trine Lise. Ingenting blir sagt, drømmen var knust. De begynner bare å gå målrettet mot stedet der de vet at de får solgt sine tjenester slik at de får kjøpt seg en skikkelig dose. Dette var første gangen de hadde fått tilbud om å komme i gang med et ordentlig rehabiliteringsopplegg, og så var det bare plass til en av dem. Tidligere har de fått tilbud om både Metadon og Subutex, men uten noen annen oppfølgning enn et par samtaler i måneden, selve rehabiliteringsprosessen så de aldri noe til. Dette har hjulpet dem i korte perioder, men så har de falt tilbake i gamle spor. For kun Subutex og Metadon førte dem ingen annen vei enn den veien de allerede var inne på, en vei som kvalte dem innenfra. Livet var fortsatt like meningsløst og de følte seg etter kort tid like mindreverdige som de gjorde før de fikk medisinen. Disse mislykkede forsøkene som egentlig aldri kunne gå bra holdt på å ta livet av dem. For hver gang de mislyktes ble håpløsheten bare større og større og endte så å si hver gang i en ny overdose. Det de lengtet etter var et opplegg som både tok den fysiske og psykiske avhengigheten på alvor samtidig som de fikk den tiden og det rommet som behøves for å stable seg selv på beina igjen. Drømmen var at de en dag skulle kunne leve uten å lengte etter dop og slippe å være avhengige av sterke medisiner som tappet dem for energi.

Trine Lise og Jakob hadde vært i rusmiljøet i en årrekke. De var avhengig av heroin og visste at det kom til å bli en helvetes kamp å bli rusfri. På de gode dagene var Trine Lise veldig klar på at hun ønsket seg et opplegg helt uten medikamenter, mens Jakob var usikker på om han kom til å klare å møte hverdagslivet uten medisiner i de mest krevende periodene. Trine Lise skulle klare det uten ”juksedop” for det hadde andre gjort. Begge to var på disse gode dagene godt motivert til å starte kampen, men motivasjonen ble satt på noen virkelige harde prøver. En av de største truslene mot motivasjonen var alle de som nå ønsket å gi rusmisbrukere heroin og avkriminalisere rusmisbruk. At det nå plutselig var greit å bruke heroin – hvorfor det? Og hvis kriminaliseringen som både gjorde dem synlig og skjerpa, skulle fjernes – hvor usynlig og fraværende ville de da ikke bli? Heroinen var sant nok deres eneste virkelige kjærlighet, men de var begge fullt klar over at denne følte kjærligheten ikke ga rom til noe annet i livet. Heroinen likviderte både de gode og vonde følelsene som livet hadde å tilby – menneskets iboende natur og kilde til visdom. Heroinen holdt både føttene og forstanden igjen i den kulturen de gjerne ville bort fra. De drømte begge om å ta steget videre, bort fra den livløse korridoren som heroinen holdt dem i. Både Trine Lise og Jakob undret seg over hvordan heroin i det hele tatt ble vurdert som løsning på problemet når det som manglet var en rehabilitering som ga rusmisbrukere tid, rom og veiledning i forhold til egen prosess. Subutex og Metadon var allerede tilgjengelige støttespillere i denne prosessen, støttespillere som sant nok holdt like mange mennesker igjen i rusmisbruket som de hjalp ut av rusmisbruket. Og nå heroin i tillegg? Hvor mange bjørnetjenester skal man gjøre for mennesker som mest av alt lengter etter håpet som gir dem troen på at livet uten heroin er tilgjengelig?

Ofte undret de seg over om de var syke eller flyktninger. Om de var på en pinefull reise eller bar på en indre sykdom? De følte at de alltid var på flukt og at de aldri var friske bortsett fra når de nettopp hadde satt seg et godt og varmende skudd heroin. Men nå etter dette siste tilbudet om behandling, der bare en av dem fikk muligheten til å igjen ta fatt på livet, følte de seg mer sikker enn noen gang. Nå var det ikke mer å lure på, ingen av dem sa det til den andre, men begge to visste veldig godt at nå var det over. Det som nå gjaldt var å bli pult mange nok ganger til å få kjøpt seg nok heroin til å sovne stille inn. Aldri før har det føltes så deilig å bli knulla for noen usle kroner. Aldri før har drømmen vært så levende og klar som nå. Så klar at selv en hånlig og oppblåst kuk i ræva føltes som en skikkelig seierspinne. Etter noen timer med kjør var pengene i boks. I fjæra, bak noen gamle tønner ble nå de siste dosene varmet opp. De gir hverandre en god klem før de stikker nålen inn i armen. Tårene triller, i øynene på hverandre møter de sin egen sorg, blodet svarer, et siste blunk. Så økes trykket, hendene blir varme, frykten spennes til, blikket begynner å falme, følt frihet, guddommelig nærvær og så til slutt – evighet.


Illustrasjonsfoto: Viveka Rudi Vågene.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...