Vi har hatt noen særegne naturopplevelser i den senere tid.
Særegne i den forstand at vi har måttet ta inn over oss at vi mennesker ikke har full kontroll på absolutt alt hele tiden. Vulkanutbruddet på Island midt i april var en sånn type opplevelse som hjelper meg med å sette tingene i perspektiv.
For det første er det en anelse godt å se verden snuble litt i sine egne bein av og til. Ikke for å være ondskapsfull, men jeg synes altså det. Vi tar liksom for gitt at alt skal gå på skinner til enhver tid, så når en viktig brikke plutselig ikke virker, blir det utrolig tydelig hvor sårbart systemet er.
Det verdensomspennende logistikksystemet som kalles transportsektoren, er utrolig komplisert og avhengig av at alle delene virker. 80 000 kansellerte flyavganger i løpet av noen dager sier noe om hvor mye vi forflytter oss. Flyene suser konstant rundt jorda som et eget kretsløp. Og når dette kretsløpet av en eller annen årsak får blodpropp, blir det bråstopp. Og det smitter. Også de delene av verden som bare oppfattet vulkanen som langt borte, kunne bare sitte og se på. Flymateriell, crew, mekanikere og alternative transportgrener. Alt ble feilplassert, blokkert eller overbelastet i løpet av kort tid.
Selv var jeg ute på tur. Studietur kalles det vel. Pakkereise-studietur. Historiens andre for mitt vedkommende. Og antagelig den siste. Jeg skal ikke si stort om den, annet enn at den bekreftet de fleste av mine fordommer relatert til pakketurisme. Jeg kjenner ikke at vi nordboere har så innmari mye å slå oss på vårt solbrente bryst for, når vi med godt opparbeidet grunnpromille og akkompagnert av Iver Claussens Danseorkester, kaster oss ut i verden som moderne conquistadorer for å spre vår kultur og, om anledningen skulle by seg, våre gener til fjerne himmelstrøk.
En positiv ting må imidlertid nevnes. Da skyene med vulkansk aske drev tett over sentrale deler av Europa og vi via tv fikk inntrykk av krigsliknende tilstander, var det faktisk noen andre enn vi som satt oppe om natta, bøttet innpå med kruttsterk kaffe og gjorde nødvendige grep slik at vi kom oss hjem, midt mellom et par skumle vulkanskyer og bare noen få dager forsinket. Ære være den norske pakkereiseloven, et flott stykke papir som tvinger turoperatørene til å ta ansvar for sine. Og akkurat dette elementet er det fornuftig å være klar over. Planlegger du selv, og komponerer reisen på internett (slik jeg gjerne liker å gjøre), så står du også selv ansvarlig når uforutsette ting inntreffer. Så får det bli opp til hver enkelt å vurdere hvor mye ”selskapsreise-følelse” man tåler for å nyte godt av denne tryggheten.
Det virkelig spennende nå er for mitt vedkommende fremtidsutsiktene. Eller kanskje skremmende er et mer dekkende ord. Vulkanutbruddet vi nå opplever, kommer fra en av Islands mindre, aktive vulkaner. Vulkanforskere slår ganske tydelig fast at utbrudd fra denne stort sett alltid har utløst utbrudd fra en av de store, Katla eller Hekla. Og vi har i kjølvannet av den siste tidens flykaos blitt overøst med gode dokumentarer som belyser ulike naturkatastrofer som sannsynligvis kan tenkes å ramme oss med brutal kraft i en ikke alt for fjern fremtid. Enorme naturkrefter som har vært med og skapt jorda i sin nåværende form (inkludert menneskelig liv), og som med stor sannsynlighet også vil bidra til å opprettholde den balansen som vi mennesker flittig jobber for å ødelegge. I denne prosessen er det nærliggende å tro at et stort antall menneskeliv vil gå tapt. Det er nemlig ganske mange av oss her etter hvert.
Vi nordmenn bor på en ganske stabil fjellknaus, og vi har godt med plass og mange naturressurser å ta av. Spørsmålet er vel om vi har tenkt tanken på hva vi skal foreta oss når verden virkelig rammes av en stor naturkatastrofe av den typen som utløser folkevandringer. For det er nok ikke usannsynlig at vi kan tenkes å få besøk. Mer besøk enn vi liker. Og er vi nå egenlig klare for det?
