Skriv ut Skriv ut

Når tyngdekraften svikter

Foto

Mennesker er rare skapninger. Og noen er enda rarere enn de fleste av oss. Det er som regel de som vises best. De vi leser om i avisene. Som alle vet hvem er.

 

De som av en eller annen grunn konstant gjør noe som får søkelyset til å rettes mot dem, og som alltid drar ting et par hakk lengre enn de vi andre gjør. Enten det nå innebærer å male grelle bilder av sin egen nakne bakende for salg, eller det handler om en ustoppelig trang til å sitte på toppen av sin egen forretningspyramide og planlegge et gigantisk tv-overført togaparty.

I likhet med russykdom har ikke denne type personlighetstrekk noen klar diagnose. I alle fall ikke i europeisk medisinsk tradisjon. Men vi har i århundrer snakket om narsissister, og i USA er NPD (Narcissistic Personality Disorder) en akseptert diagnose. I kortform forklarer man at mangel på omsorg og bekreftelse i tidlig barndom kan føre til mangel på utvikling av de delene av hjernen som styrer med avanserte følelser som empati, omsorg og kjærlighet. Mens derimot de enkle komponentene som driver med matematikk, logikk og sånt, de fungerer fortsatt fint som snus.

Nå hadde jeg ikke tenkt å drive med lange tankerekker omkring diagnostikk eller mangel på sådan. Men det kjennes for tiden som om tettheten av mennesker som har trøbbel med å ta inn over seg de etiske normene og tradisjonene de fleste av lever etter, stadig blir større. Og det gjør meg litt urolig. Rett nok har denne type mennesker alltid vært der. Disse som har et ego som forteller dem at de egentlig er mer høyerestående vesener enn oss andre. Velpolerte glinsende menneskefasader, gjerne med et kaotisk og ufullstendig indre liv. Vi har alle lest vår historie om Ludvig XIV, Solkongen. Otto von Bismarck passer også godt i mønsteret. Eller Winston Churchill. Gitte yrkesgrupper er naturligvis overrepresentert. Skuespillere, solister, politikere, næringslivstopper, idrettsutøvere. Og i de senere årene; reality-deltakere.

Det sære med narsissister er at de ofte er svært dyktige. De har de mentale skylappene som kreves for å holde et ekstremt fokus. Og dermed kan de bli enere på sine felt, mens de på andre felt har en tendens til å falle helt igjennom. Egenskaper som misunnelse, forstyrret virkelighetsoppfattelse og mangel på evne til å ta kritikk er ofte fremtredende. Og de har ofte problemer med å forholde seg til grenser. Både sine egne og andres.

Hvis vi tenker oss noen ekstremt dyktige mennesker på sine felt, som i tillegg har problemer med grensesetting, da kan vi egentlig håpe at de bare finnes på film. Charlie Sheen og vennene hans, for eksempel. Men sånn er det dessverre ikke. Vi ser stadig eksempler.

FIFA-lederen som av en eller annen grunn har begynt å mene at det er akseptabelt å treffe beslutninger om tildeling av fremtidige mesterskap i en noe spesiell forståelse med arrangørlandet. Eller sjefen for verdens første datalekkasjesystem, som plutselig sitter med et egenprodusert mandat til å avgjøre hva som er greit å offentliggjøre eller ikke, og som mener at det er fint å kunne være Guds gave til kvinnen mens han jobber med å skape bølger i elitemiljøene. Men – kvinner skal nedlegges og sannheten skal frem. It’s a hard job, but someone’s got to do it.

Nå sist – lederen for verdens pengefond. Sjefen for pengebingen. Mannen som var i ferd med å redde den økonomiske verden gjennom astronomiske redningspakker med den ene hånda mens han forførte kvinner med den andre. Un lapin chaud (en het kanin), som franskmennene sier. Han kunne vel ikke noe for at den søte stuepikejenta trippet rundt inne på suiten hans akkurat da han kom naken
ut fra badet? Franske konspirasjonsteoretikere, og dem finnes det mange av, mener at det muligens var et setup. I så fall overskygges bare den ene narsissisten av en enda større som sitter i Paris med sin gravide modellkone og ser seg i speilet. ”Hvem har det største egoet i landet her, liksom?”

De lange perspektivene er de skumleste. Vi lever i et samfunn hvor over halvparten av alle familieforhold på ett eller annet nivå går i oppløsning. Mange er flinke til å takle en situasjon med mine, dine og våre barn, og det er imponerende hvor bra barna tilpasser seg. Men vet vi egentlig noe særlig om langtidsvirkningene? Hva gjør denne utviklingen med barna våre når de blir voksne? Bredt anlagte spørreundersøkelser viser at et skremmende
høyt antall av våre håpefulle aller helst vil bli ”millionær” eller ”kjendis”.

Jeg ser for meg et samfunn når jeg nærmer meg 75, hvor det store flertall av de oppegående unge voksne som skal ta vare på meg og mine jevnaldrende på aldershjemmet, suser rundt som krysninger av Dominique Strauss-Kahn og Lene Alexandra. De salderer regnskapene mine og passer på at jeg har full kontroll på gjelden min, mens de dytter inn silikon i knærne og albuene mine og injiserer Botox i overleppa så ingen skal se at jeg snuser i alderdommen.

Og så våkner jeg, heldigvis….

Foto
Dominique Strauss-Kahn

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...