Skriv ut Skriv ut

Om å snakke med barn om vanskelige ting

Ofte beskrives barn som “fantasifulle”, “subjektive”, “ikke intelligente eller
utviklede nok”. Vi tenker: “Barn sier så mye rart”. Vi tar feil. Barn snakker
sant – om vi spør riktig.

Tekst: Eirik Junge Eliassen, SMISO
Foto: Irene Margrethe Kaltenborn

Det har alltid vært en motstand mot å se omgivelser med barns
øyne. Trolig er det fordi vi voksne ønsker å få bekreftet vår
egen glade barndom. Vi ønsker rett og slett ikke at barn skal
ha det vanskelig. Det bryter med noe dypt menneskelig i oss.
Det smeller rett inn i omsorgs- og beskytterinstinktet til en
voksen. Voksne beskytter ofte seg selv eller andre voksne ved
ikke å spørre barn. Derfor lytter vi ikke skikkelig og kan lett
misforstå eller trekke feile slutninger ut av barns fortellinger.
Som hovedregel kan vi si at vi skal snakke med barn
om vanskelige ting på samme måten som vi snakker om livets gode
ting. Denne lille innføringen i å snakke med barn må ikke
forveksles med det vi kaller “avdekkingssamtaler” eller tilrettelagte avhør.
Det må gjøres av fagfolk. Derimot kan du endre et utsatt barns liv,
med enkle grep i en samtale. Nå er ikke dette en oppfordring til å etterforske,
men en veiviser inn i en god dialog med et barn.
Det er vanskelig å vite når man skal slutte å spørre eller avrunde en vanskelig samtale,
men når barnet begynner å fortelle om noe som er straffbart,
skal andre instanser ta over.
Enn så lenge, skriv alltid ned det barnet sier,
disse notatene kan være til stor hjelp i en eventuell etterforskning.

Barnet er ekspert på seg selv
Heldigvis blir barn i større grad tatt på alvor i dag, og vi lytter
oftere til hva barnet sier i for eksempel rettsaker og samværssaker.
Vi lytter på en annen måte til barnets egen opplevelse
av en situasjon. Før var det mer vi voksne som tolket barnets opplevelser
og hvilken betydning en hendelse hadde for
barnet selv. Ingen vet bedre enn barnet selv om dets eget indre
liv. Hva barnet tenker, føler, har opplevd og ønsker.
Stiller vi spørsmålene feil, risikerer vi å manipulere barnet til å huske
opplevelser eller hendelser feilaktig.
Derfor må vi voksne som snakker med barn, snakke og lytte på
barnets premisser, og vi må være nøye med at barnet i samtalen
ikke blir offer for vår forutinntatthet i form av ledende spørsmål.
Jeg kommer tilbake til det.

Gode og vonde hemmelighetero_797ea1c7da23680e-0
På SMISO (Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep)
tenker vi at alle voksne har ansvar for alle barn.
Det vil si at vi har et ansvar for å “legge oss borti” barns liv og helse,
uansett om du har en biologisk forbindelse med barnet eller ikke.
Perifere omsorgspersoner i barnets liv er også rustet til å avdekke vanskeligheter,
på lik linje med lærere, trenere,
barnehagepersonell og naboer.
Det er ikke noen sjanse for at barnet skal bli skadet eller traumatisert
om du er nysgjerrig og stiller gode spørsmål om barnets hverdag.
For all del, barnet skal få lov til å ha hemmeligheter,
men det finnes gode hemmelighet-er og vonde hemmeligheter.
Når vi snakker om fordelen med perifere omsorgspersoner,
er det fordi at de aller fleste barn
som opplever overgrep og mishandling, som oftest utsettes
av de aller nærmeste: mor, far, søsken eller andre tillitspersoner.

De voksne intensjonene
Barnehagen, skolen eller under lek er fine arenaer å snakke
med barn på. En samtale kan flyte bedre om vi leker samtidig.
For å snakke er det åpenbart at barnet må kjenne trygghet.
Barnet må ofte kjenne den voksnes intensjoner for å kunne
bidra til resultat. Man krysseksaminerer ikke et barn,
og samtalen må være en tydelig dialog hvor man er nysgjerrig
på barnets sammenhenger.
Her er det like mange oppfatninger som det finnes fagfolk,
men jeg har erfart at om jeg setter i gang en rolig aktivitet eller lek,
åpner det seg et rom for samtale.
Du trenger ikke annonsere for barnet at nå skal vi “snakke sammen”,
men la samtalen gli naturlig inn i aktiviteten.
Å tegne er fint. Klippe og lime noe. Sitte sammen.

Tematikk, ikke oppfatninger
Som voksen har du da ansvaret for å lede barnet mot bestemte
temaer, ikke lede barnet i retning av bestemte oppfatninger av
situasjonen. Det vi kaller ikke-ledende eller åpne spørsmål, er
spørsmål som man i hovedsak ikke kan svare “ja” eller “nei”
på. Svaret må være deskriptivt eller beskrivende om du vil.
Barn tenker ofte konkret, og forskjellen på barn og voksne er
enkelt sagt at barn ikke kan forholde seg til flere aspekter i en
situasjon på samme tid. Altså husker barn godt enkeltdelene
av en situasjon, men har noe mer problemer med å se helheten.
Så er det slik at når vi lytter til barn må vi ha med oss en indre
tidslinje slik at vi kan plassere delene av samtalen inn etter
hvert. Det kan være utfordrende. Fordi barn ofte ikke husker
kronologisk. Ting kommer ikke nødvendigvis ikke ut i riktig
rekkefølge.

Samtale over tid
Så er det viktig å tenke at vi må ha god tid. Går vi inn i en samtale
med barn, som har som formål å skaffe troverdig informasjon
på sikt, setter vi ofte barnet under press.
Da skaper vi en situasjon der barnet kan føle at det ikke innfrir den
voksnes forventninger til samtalen, og vil dermed møte oss med
lukkethet og frustrasjon.
Da respekterer vi ikke barnets rett til å bli ivaretatt og forstått.
Hvis barnets historie kommer helt av seg selv, uten korrigeringer av
fakta og spørsmål fra den voksne, er sjansen minimal for at vi påvirker historien.
Men slik er det kanskje ikke i virkeligheten.
Barnet ønsker å bli forstått uten å måtte legge frem alle detaljene,
derfor forteller kanskje barn bare litt av opplevelsen eller følelsene,
og vi voksne må spørre godt for å få vite litt mer.

o_5d4e9ac20fc25b81-0Åpne og ikke-ledende spørsmål

Åpne spørsmål har til hensikt å lede barn inn i en spontan
fortelling. Et positivt initiativ fra den voksne. Om barnet
skulle si: “Vi var helt alene i huset da han kom inn”, vil vi som
voksne intuitivt søke konkrete detaljer. Da kan vi gå i en felle
med spørsmål som: “Hvem kom inn?” “Hvilket hus?” “Hva
var klokka da?” Disse spørsmålene lukker samtalen. Om du da
heller sier: “Fortell meg så godt du kan hva som skjedde da?”,
har du åpna spørsmålet. En annen åpning kan være: “Hvordan
var det for deg?” Ofte går vi i “hvorfor-fella” (Eget uttrykk).
Spørreordet “hvorfor” er vanskelig fordi det er upresist og kan
presse barnet opp i et hjørne. Eksempelvis: “Hvorfor gjorde
du det?”. Ikke bra. Prøv heller: “Hva gjorde du hjemme den
dagen?” eller “Er det lenge siden det skjedde?” I samtalen kan
det også være lurt å minne barnet på hva det selv har sagt på
en positiv måte: “I sted fortalte du meg at det gjorde vondt?”
“Husker du at du fortalte meg om bilturen med bestefar?
Hvordan var den bilturen?” Dette kaller vi nøkkelspørsmål.
Av og til er det lurt å spørre noen valgspørsmål:”Var det ute
eller inne?” “Var det om dagen eller om natten?”

Å lytte seg inn i barnets verden
Å lytte til barnets egne språklige begreper kan være utfordrende.
Det er viktig å ikke rette på disse. Det er viktig
særlig når det kommer til tabuer eller seksualitet.
Et barn forstår ikke begrepet “penis”, men kan lage sine egne betraktninger.
Vi har hørt “stikke-sak” eller “slange”, “hull” eller
“bæsj-utgang”. Barn vil assosiere ting kun med utgangspunkt
i egne referanser. Derfor kan “sæd” gjerne bli “melk” eller
“håndsåpe”.

Å lytte aktivt
I sin enkleste form handler aktiv lytting om å bekrefte barnet
tydelig når det snakker. Det kan vi gjøre non-verbalt med nikk
og smil, eller med ord og lyder: “Ja”, “Sånn var det for deg”
og “Det forstår jeg”. Altså det vi kaller et aksepterende språk.
Det motsatte, et ikke-aksepterende språk ville gi uttrykk i den
voksnes skeptiske ansiktsuttrykk eller i formuleringer som
“Er du helt sikker på at det er sant?” Det er veldig viktig å ikke
avspore barnet ved å skifte tema, men la barnet holde tråden
i samtalen. Så må vi være forsiktige med alle belønnings-former.
Vi må ikke kjøpslå med barnet. “Hvis du bare forteller
litt til, så skal jeg ikke spørre mere”, eller “Forteller du mer
om hytteturen, skal du få en brus”. Husk også at barn liker å
være flinke, og må få høre at de er det når de forteller. Ofte
er det fint – om det er sant – at du forteller barnet at “Det er
fint at du forteller, fordi jeg har hørt at det er flere barn som
har opplevd det samme”. Det kan minke ensomhetsfølelse hos
barnet.

Like enkelt som vanskelig
Du skjønner, det er like enkelt som det er vanskelig. Det du
har lest om her må også øves. En måte å tenke på i møte med
barn. Ikke bare om vanskelige ting, men også om de gode
tingene i livet. Barn lyver ikke, fordreier ikke, overdriver ikke
og tar ikke ting ut av løse luften. De er omtrent like lite eller
like mye sannferdig som oss voksne. Stiller vi gode spørsmål
legger vi til rette for at barn skal kjenne seg trygge på oss
voksne i samtale. Slik kan vi avdekke hvordan barn egentlig
har det, hva de har opplevd og hva som rører seg i dem. På
godt og vondt. Vi har ansvar når vi snakker med barn. Vi må
gi videre til riktig instans det barn forteller, om ikke risikerer
vi at barnets hemmelighet også blir den voksnes. Det finnes
ikke en jobb som er viktigere og gir mer glede enn når vi har
hjulpet et barn.

Lykke til.

Kilder: Kollegasamtaler ved SMISO Troms, og boka “Det er
noe med den ungen” av C.J. Claussen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...