Skriv ut Skriv ut

Overgrepet

Foto: Eirik Junge EliassenKvinnen (25) sliter med seinvirkninger etter en voldtekt for noen år tilbake. Hvor vanskelig skal det være å få den hjelpen man trenger?

Da hun var 16 år, ble hun utsatt for voldtekten som forandret livet hennes. Hun tok ikke i mot hjelp rett etter overgrepet. Hun følte hun ble utsatt for et altfor sterkt press. Det ble ikke tatt hensyn til hennes grenser.

Psykolog på hjemmebesøk
Hun fikk psykolog, men var ikke klar for å begynne å kjenne på følelsene sine. Presset gjorde at hun stengte seg mer inne i seg selv. Etter at psykologen kom uinvitert hjem til henne ble hun sint og følte seg overkjørt. – Jeg ville gjøre ting på min måte. Jeg tror jeg kunne vært mye bedre og sterkere i dag dersom jeg hadde tatt i mot hjelp med en gang. Jeg prøvde å fortrenge det og dytte det bort, forteller hun.

Anmeld!
En venninne overtalte henne til å anmelde saken, noe hun er takknemlig for. – Jeg oppfordrer alle som blir utsatt for voldtekt/overgrep til å anmelde saken uansett hvor tøft det er! Det er verdt det, og det er en viktig del av prosessen. Det er alvorlig at sånt skjer, og det skal ikke skje. Anmeld det og få hjelp med engang, sier kvinnen på 25 år.

Skammen
– Det gikk to år, så eksploderte alt rett i ansiktet på meg. Jeg trodde selv at jeg var kommet videre i livet og at jeg hadde lagt alt bak meg. Det har vært perioder der jeg har følt meg helt bra, men jeg har ikke det, for jeg dro jo lasset med meg hele tiden. Det er rett og slett noe man ikke klarer helt alene, sier hun og ser ned på hendene sine. Hun blir stille og tankefull noen minutter før hun kikker opp og fortsetter. – Mange føler seg nok sterk og tror de kan klare dette alene, men til syvende og sist tror jeg at man vil erfare at det blir for mye. Det er lov å ta i mot hjelp, det er lov å vise at man har følelser og er redd. Det er ikke den utsatte som burde føle skam, skammen bør ligge igjen hos gjerningsmannen, sier hun.

Det tunge valget

For å skåne sin datter, har hun valgt at datteren skal bo mesteparten av tiden hos sin far. – Jeg savner henne hver dag, hvert sekund, sier hun og blir blank på øynene. – Men jeg vil ikke at hun skal oppleve det jeg gjennomgår. Hun forteller at hun skal treffe datteren sin samme kveld, og for første gang siden vi traff henne, smiler hun. – Jeg gleder meg sånn, sier hun og stråler.

Behandlingsprosessen
I dag føler hun at hun står fast og ikke kommer videre i behandlingen sin. Hun føler seg som en kasteball i systemet. Hun forteller om å stadig ha nye terapeuter å forholde seg til, og at hun hele tiden må begynne på nytt med historieforløpet. Flere typer medikamenter er blitt prøvd ut, men ingen av dem har hatt ønsket effekt. – Jeg tror ikke det er riktig behandling for meg og neppe løsningen på problemet mitt, sier hun. Hun har selv foreslått traumebehandling, men har ikke fått noe konkret tilbakemelding på det. – De sier veldig mye forskjellig, det kommer helt an på hvem du snakker med, forklarer hun. Det har ikke vært et tema i behandlingen å begynne å bearbeide overgrepet, noe hun undrer seg over. Hun forklarer videre at hun får lite informasjon om diagnosen hun har fått og hva diagnosen innebærer. Hun har ikke fått noen langsiktig plan for fremtidig behandling eller mål.

Ønsker seg pauseknapp
Når hun blir så psykisk syk at hun må innlegges, får hun ikke være innlagt så lenge som hun føler hun har behov for. – De sier at det ikke er bra for meg å være for lenge innlagt, og at det er godt for meg å være hjemme. De sier at jeg blir syk av å være innlagt over lang tid, forteller hun. – Overlegen har bestemt at jeg bare får være inne i 48 timer. Han sier at jeg kan bli avhengig av å være innlagt. Hun får faste medisiner, men ingen oppfølging eller ekstra medisinering når hun blir sendt hjem. Hennes flukt fra tankekaoset består i å skade seg selv. Hun påfører seg kutt på kroppen og planlegger ofte å ta sitt eget liv. – Jeg har prøvd å ta mitt eget liv, men innerst inne vet jeg at det egentlig ikke er det jeg ønsker. Jeg vil jo egentlig bli frisk og få livet mitt tilbake, sier hun. Faren for selvmord er til stede, og det skremmer henne. – Jeg ønsker meg en pauseknapp for å hente meg inn, sier hun og puster tungt.

Overgriper der ute
Dagene er en kamp, og det hun ser frem til er at det skal bli kveld slik at hun kan sove og få en pause fra smertene. Inne i leiligheten sin føler hun seg trygg, og hun tilbringer store deler av livet sitt der når hun ikke er innlagt på Åsgård sykehus. Hun har angst for å gå ut, for der ute befinner overgriperen seg, og hun er redd for å møte ham. Hun forteller om sin verden som er full av frustrasjon og maktesløshet. Hun føler seg urettferdig behandlet og overlatt til seg selv.

Til ettertanke
Hun sitter igjen med en følelse av at en stor urett er begått mot henne. Gjerningsmannen fikk kort straff og kom tidlig ut av fengsel for god oppførsel. – Man får strengere straff hvis man begår et ran enn om man ødelegger et menneskeliv. Jeg tror dette er en av grunnene til at mange kvier seg for å anmelde overgrep – og fordi de er redde for å ikke bli trodd. Rådet mitt til andre i samme situasjon er å ikke gi opp – vær sterk! Det blir bedre med tiden, avslutter kvinnen på 25.

Foto: Eirik Junge Eliassen

Foto: Eirik Junge Eliassen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...