Skriv ut Skriv ut

På besøk hos Sofie

Æ e to trær, sier Sofie. Et positivt, lite tre som står ved siden av et stort, negativt tre. Det store treet skygge for det lille.

Sofie forteller selv:

Det va det året bestemora mi døde at æ begynte med heroin. Æ va 11 år. En trist barndom. Storebroren min rusa sæ. Æ hadde ingen venna, blei mobba på skolen. Fordi æ va flink. Det store talentet i idrett. Som 15-åring blei æ innlagt i psykiatrien. Som 16-åring solgte æ Virkelig. Så helt føkka ut.

I desember 2005 blei æ henta av politiet og blei sendt på avrusning. Æ hadde ingen diagnosa som barn. Etter hvert fant dem ut av æ va manisk depressiv. Æ fikk diagnosen mens æ rusa mæ. Det va helt feil. Æ har en anna sykdom, det ligg i familien. Det e nylig kommet frem. Mange voksne rundt mæ brukte depressiviteten, på den måten va dem liksom uten skyld.

Ser man nøyere på historia mi, ringte æ sjøl barnevernet første gangen i 11-12-årsaldern og fortalte om alkoholmisbruk og vold i familien. Og seksuelt misbruk; det va ingen som tok det alvorlig. Han e død no, men han misbrukte mæ fra æ va 4 tell æ blei 11. Det va derfor æ begynte og ruse mæ. Æ valgte å dø inni mæ sjøl. Rusa mæ førr å overleve.

Æ vokste opp uten trygg og stabil omsorg. Har aldri hatt det. Det va turbulent. Æ blei tidlig voksen. Som 6-åring laga æ middag og passa søsken. Foreldran mine krangla, sloss, jobba eller drakk. Gjorde alle andre ting enn å ta vare på oss. En klok psykolog sa en gang tell mæ at våres familie va som et skip – uten kaptein og styrmann. Æ tok de rollan.  Æ fikk ikkje være barn.

Æ forstod aldri vennskap. Folk ville sikkert være venn med mæ, men æ støta dæm bort. Prata best med folk som va 40 år eldre enn mæ. Hadde lite tell felles med jevnaldrende. Det blei min bror og hannes venna. Æ va smart, dem glemte kor gammel æ egentlig va.

Barnevernet kom ikkje inn i livet mitt før æ va 15-16. Ringte dæm sjøl. Krangla mæ inn i hjelpeapparatet. Med en gang æ kom inn begynte æ å sloss mæ ut igjen. Det tok lengre tid enn å komme sæ inn. Æ fortalte alt. Like etterpå ringte æ og fortalte at det bare va tull. Brukte det som en trussel mot foreldran mine. Trua dem tell å skjerpe sæ.

Æ bodde på gata da æ va 18. Solgte Virkelig mellom institusjonsopphold. En gang møtte æ faren min ute i gata. Spurte om å få 20 krone tell ei pølsa. Fikk ikkje. Hadde ikkje spist på mange daga. Foreldran mine e høyt utdanna. Æ va vanskelig, sa dem.

Sånn blei æ kasta rundt i systemet. Æ ville ikkje ta imot hjelpa. Det va ikkje den hjelpa æ trengte. Æ trengte foreldran mine sin kjærlighet og støtte. Trengte å bli sett som menneske.

Opp gjennom åran blei æ en flink skuespiller, en kameleon. Æ kunne være så manisk og psykotisk æ bare ville. Æ begynte å leke med hele verden. Flytta rundt i Norge. Bodde på gata. Friheta du har som hjemløs e sterk. Æ mestre det å ikkje ha noen ting. Smile mæ inn i alles hjerta. Defor e det mange som e blitt glad i mæ. Stakkars dem. Æ solgte alt, men betalte aldri førr narkotikaen min. Va snill, tok oppvasken, va en venn, ga en klem. De mest ensomme menneskan e dem som eie og selg dopet. Dem kan ikke ha venna.

Æ blei ilag med sterke menn. Fikk beskyttelse. Æ skal skrive bok en dag om alle mine menn. Seksualiteten min va en måte å få nærhet på – eller oppnå det æ ville ha. Kunne se alle i øyan og si at æ elska dem, og mene det akkurat i det øyeblikket. Men når øyeblikket e over, så e det over, og da går æ. Har egentlig aldri identifisert mæ med følelsa. Seksualiteten min og følelsan mine va to forskjellige ting. Kunne skrues av og på. Det kan æ fortsatt. Det e helt greit. Man blir veldig ensom av det. Ødelagt. Det siste året har æ innsett at æ må begynne å ivareta mæ sjøl.

Æ får ikkje nokka hjelp. Æ har ei ansvarsgruppa, oppsøkende, rus og psykiatri – syns dem gjør en veldig dårlig jobb. Må sitte time etter time i telefonen førr å få støtte. Det virke som ansvarsgruppa mi ikkje greie å være profesjonell – blir glad i mæ på en måte. Æ har egentlig aldri blitt nykter, bare lekt nykter. Vel, har jo slutta med heroin. Begrensa rusbruken litt.

Æ e helt nykter no – helt medikamentfri. Vil begynne på skole etter jul. Kanskje begynne å jobbe. Men det e ikkje lett å få tak i NAV, kommer ikkje gjennom på telefonen. Drømme om å jobbe med barn og ungdom med rusproblema. Vil ha ei utdanning først, så æ har litt myndighet og makt bak mæ. Kanskje æ kan forandre ting. Forbedre ting. Æ har sett alt som ikkje funke. Vært i alle apparata og datt mellom alle stolan. Dem kunne ikkje hjelpe en 16 år gammel boligløs heroinist. Alle sa det.

Barnevernet sa at æ va altfor vanskelig å håndtere og va bra psykisk. Psykiatrien sa æ va frisk. Rusomsorgen sa æ va førr ung. Førr ung tell å ha et rusproblem – men æ hadde jo det. Æ har et nært forhold til politiet i Tromsø. Politiet e de eneste æ stole på. Dem hjalp mæ alltid.

Man blir liksom ikkje trudd. Sånn e det å være misbrukt. Æ kan elske alle. Kan gi hode, kropp og sjel tell kem som helst, men æ tar det også med mæ når æ går. Æ har såra mange. Har livnært mæ på mange. En parasitt. Æ tar, men gir liksom ikkje nokka tellbake. Du får bare et inntrykk av at du får nokka. Manipulerte alle rundt mæ sånn at alt endte med at æ fikk det som æ ville. Men æ fikk aldri det æ egentlig ville ha, som va stabilitet og trygghet. En voksen.

No står æ ved et punkt der æ kan gjøre ka æ vil, bli ka æ vil, gjøre ka æ vil. Men ka vil æ da? Æ har en ballast med mæ, liksom. Ei tung historia å bære på og leve med. Det e ikke så lett å finne sin plass i verden. Finne balansen. Ikkje kjede sæ. Æ har aldri hatt et vanlig liv. Æ vet ikke kordan det e.

Kor e dem som skal hjelpe mæ videre? Kor e dem som skal hjelpe mæ tell å se at husleia mi blir betalt? Det e 15 menneska i ansvarsgruppa mi, kor e dem egentlig? Kor e ettervernet? Dem som skal se til at du greie dæ i livet? Og kor e dem som skal passe på at hjelpeapparatet gjør jobben sin?

Æ greie mæ alltids, men æ føle ikkje at æ har et liv. Livet mitt står på vent. Vippe på en kant. Rus – ikkje rus. Æ må ta et valg, liksom. Et vanskelig valg. Vanskelig når ingen backe dæ opp og støtte dæ. Æ greie å holde mæ unna heroinen. Æ må ha en grunn til å bli rusfri. Nokka å gå tell. Nokka som gir en mestringsfølelse.

Æ huske æ stod på gata og solgte Virkelig. Det kom en mann forbi. En voksen mann i dress. En høstkveld. Han spøtta på mæ. Spøtta. Så sa han at æ måtte gå hjem tell foreldran mine. Så det ut som æ hadde nokka hjem og gå tell, der æ stod med virkeligbunken?

Æ feira julaften, helt aleina, på speed. Det va trist. Krangla med foreldran mine. Æ kom hjem, og alle va så ulykkelige. Alle satt på hver sine rom og va ulykkelige. Ingen gidda å pynte juletreet. Det va ikkje jul. Æ dro bare. Hjem, speed og Kari Bremnes si juleplata. Da blei æ lykkelig. Fikk en indre ro. Der fant æ styrken tell å kontrollere rusen.

Kor e de voksne? Kor e de ansvarsfulle voksne som skal passe på oss? Kor e dem som skal strekke ut ei hand? Kor e dem som skal holde rundt dæ? Det e så mange ting som kunne vært gjort. E det ingen andre som ser det æ ser? Hjelp oss, se oss, hør oss, føl oss! Samfunnet e ikkje sterkere enn den svakeste borgeren.

Æ e bare 21 år. Har levd så mange liv. Opplevd så mye. Æ vil bruke alt det æ har lært og sett tell å hjelpe andre. Skulle ønske flere turte å si ting høyt i byen. Tromsø e en ekkel og skitten by, men ser vakker ut i solskinn. Men æ vet kordan den ser ut når sola går ned.

 

Foto: Eirik Junge Eliassen

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...