Skriv ut Skriv ut

På innsiden av et begravelsesbyrå

Døden kommer brått, selv om den er ventet. Det vet Geir Hartvigsen, som er daglig leder i Hartvigsen Begravelsesbyrå, alt om.

Alder og sykdom er ofte det som tar oss naturlig fra livet til døden, men øyeblikket det skjer er aldri forventet. Det øyeblikket vil forandre våre liv, og livene til menneskene som bevitner døden for alltid. Det er i disse øyeblikkene Geir og Gunnar Hartvigsen reiser seg opp når alle andre ligger nede, og det er i dette øyeblikket jobben til Geir, Gunnar og mange, mange flere begynner.

Mye skjer i løpet av kort tid etter dødsfallet. Optimalt skal legen skrive attest, sykepleiere skal stelle den døde, patologisk avdeling skal obdusere, kirkekontoret skal finne prest, organist og kirketjener, en annen konsulent på kirkekontoret skal ordne kirke og gravlund. En kirkegårdsarbeider skal kontaktes og grave et hull, blomsterbutikkene skal sette sammen buketter, solosangere skal kontaktes, avisen skal trykke dødsannonse, skifteretten
skal få beskjed, og politi, folkeregisteret og trygdekontoret skal bli underrettet om dødsfallet. Dette har Geir og Gunnar ansvaret for, dette er jobben deres. Dette er innsiden av et begravelsesbyrå.

I tillegg strekker Geir og Gunnar seg så langt de kan. De vet at et dødsfall og servicen rundt det vil følge mennesker i sårbare situasjoner livet ut. – Det er veldig stor forskjell på hva folk ønsker, og vi legger opp til en normalisering av hele situasjonen. Vi tar ikke valget for noen, og vi ønsker å etterkomme behovene de etterlatte har i den grad det er mulig. Vi vet at vi kan ha påvirkningskraft, forteller Geir.

Geir forteller oppriktig og engasjert. Han bruker tid på svarene og velger sine ord med omhu. Han har hatt en lang dag på jobb, i likhet med de fleste andre dager. Å jobbe i begravelsesbyrå byr på mye jobbing, i tillegg til at de har døgnvakt. De er alltid beredt, og Geir understreker at det er viktig å være klar for jobb hele tiden. Dette er ikke en vanlig jobb, ikke noe åtte til fire-jobb. Dette er en livsstil. Geir fyller på mer kaffe.

– Når et dødsfall skjer, tar folk kontakt med oss, og vi ordner resten. Begravelsesbyrået blir bindeleddet i tiden gravferden skal planlegges. Ofte er det også begravelsesbyråene som kler på den døde og legger dem ned i kisten. De fleste dør på institusjon, noen dør hjemme eller i ulykker. Da er det ofte Geir og Gunnar som drar ut. Begravelsesbyråene  er også de som henter avdøde etter ulykker. – Mange har feil oppfatning av hvordan det
foregår. Ambulanser brukes til å berge liv, ikke til å kjøre avdøde. Det er vår jobb.

Takkekort, bilder og bowlingresultater henger på veggene på bakrommet. Takkekortene vitner om en godt utført jobb. – Det er vi som er nærmest sårbare mennesker i krisesituasjoner. Vi må ta det veldig alvorlig, sier Geir bestemt. Det henger også to kalendre på veggen, de er fulle av forskjellige farger, tall og bokstavkoder. Det står gravlykter på gulvet. – Kort fortalt er det altså mye som skal organiseres etter et dødsfall. Noen ønsker syning – en liten seremoni med kjente og kjære i trygge og gode omgivelser. Andre har testamentert kroppen sin til forskning. Da har man en vanlig seremoni før anatomisk avdeling overtar kroppen i opp til to år, før man blir kremert, og urna blir satt ned. Det er litt vanlig, i hvert fall ikke uvanlig. Noen vil enkelt og greit bare ha en vanlig kirkelig begravelse, andre velger kremasjon. Både begravelse og kremasjon foregår likt helt til seremonien i kirka er ferdig. Forskjellen er at en begravelse avsluttes ved grava, mens en kremasjon avsluttes i kirka. Deretter sendes den avdøde til Narvik eller Harstad. Geir forteller at transporten av avdøde har særdeles høyt fokus, og at verdighet vektlegges. Til slutt settes urna ned av begravelsesbyrået, gjerne med familien til stede.

Det finnes mange valgmuligheter etter at man er gått bort. Kirkelig seremoni, borgerlig begravelse eller muslimsk begravelse. Geir forklarer med en alvorlig undertone. – Borgerlige begravelser og kirkelige begravelser foregår med en del likheter i rekkefølgen. Borgerlige begravelser har flere friheter, de har ingen krav, slik som de kirkelige har. Innholdet er ulikt. Det er for eksempel andre typer taler og melodier. De har ingen faste rammer.
Vi har kun forslag, forteller Geir. – Muslimske begravelser derimot, er annerledes. Begravelsesbyråene gjør ofte lite i forbindelse med disse begravelsene. Muslimer har en vaskeseremoni de ofte gjør i fred, der avdøde blir stelt, kledd og lagt ned i kista. Begravelsesbyråene tilrettelegger bare, forklarer Geir.

I tillegg har baptister, adventister, pinsevenner og Jehovas vitner egne seremonier. – For oss byråene blir det hele ganske likt. Mange valgmuligheter til tross; de fleste velger kirkelig begravelse, selv om de kanskje ikke er døpt eller konfirmert, forteller Geir.

Telefoner ringer, og kaffen står konstant på kok. Geir bytter på å forklare meg hvordan begravelser foregår, og å forklare det offentlige i telefonen hva de skal gjøre. – De begravelsene som skiller seg ut, er begravelsene til barn og unge. Det personlige preget er mer fremtredende her, sier Geir og blir tankefull. Unges begravelser er mer utfordrende, mange ønsker nye løsninger for å personliggjøre seremonien mest mulig. Det ender ofte opp i
kompromiss med gjeldende regler, og noen godtar kompromissene, andre ikke. Det er presten som til syvende og sist ut fra gjeldende rammer sitter med fasitsvaret for hvordan begravelsen utarter seg. Det gjøres forskjellig, sier Geir. Som sagt er det presten som bestemmer, men når det er snakk om unge, kan lovverket tøyes, og presten er ofte mer fleksibel.

Apropos lovverket. Begravelser skal foregå senest åtte dager etter et dødsfall. Kirkelige begravelser skal ha fire salmer, to taler og foregår oftest omtrent i tre kvarter i kirka. I tillegg skal begravelsene enten skje klokken 10.30 eller klokken 12.30. Døde som skal fraktes med fly, skal også ha en pose rundt kista innenlands, og ved utenlandsreiser skal den avdøde i tillegg ha en forseglet metallboks rundt seg. Føttene skal ligge mot øst i jorda. Det er mange krav som skal etterfølges. Paradokset er at det ikke stilles noen krav til begravelsesbyråene. – I teorien kan hvem som helst starte opp sitt eget begravelsesbyrå i morgen, forteller Geir. Det stilles ingen kompetansekrav eller utdanning for denne jobben. – Det er skummelt at det ikke er mer autorisasjon som skal til for å starte opp. Vi håndterer situasjonen til mennesker som er i en ekstremt sårbar fase, og det er vi fullstendig
klar over. Selv kurser vi alle som er ansatt hos oss, og vi er selv videreutdannet.

At Geir og Gunnar på Hartvigsen Begravelsesbyrå tar jobben sin seriøst, er tydelig. – Selv om vi har en jobb som også er en livsstil, er det viktig å koble av. Rett og slett å slå av og på jobben, selv om det ikke bestandig er like lett. Vi er jo her hele tiden, også når presten har slått av telefonen og det offentlige har stengt. Det er da tilbakemeldingene får oss til å fortsette. Det er godt å hjelpe mennesker i en kritisk og tung fase i livet, og man får fantastiske tilbakemeldinger. Mange som prøver denne jobben, går aldri over til noe annet senere. Gunnar kommer inn, og i løpet av få minutter har han gitt Geir en kort brifing over morgendagens gjøremål, samt organisert jobben som plutselig dukket opp. Et nytt dødsfall, en vanlig dag på jobben. – Bransjen vår får mange gode tilbakemeldinger, sier Geir. Mye på grunn av situasjon kundene våre er i. Man blir kanskje mer takknemlig for hjelpen og støtten man får, samtidig som vi får høre at de aldri vil møte oss igjen. Geir flirer hjertelig.

At begravelsesbyråansatte er
gravalvorlige og kjedelige, er feil, det viser Geir og Gunnar tydelig. Bowlingresultatene bak dem på veggen tyder på det samme. – Vi blir veldig knyttet til hverandre. Vi er avhengige av hverandre i jobben. Det er viktig at vi har et godt miljø. Om man ikke har det bra med seg selv, hvordan skal man da kunne hjelpe andre, spør Geir. – Vår hverdag er også lik andres. Det er fleip på bakrommet, dog aldri om jobben, presiserer Geir. – Vi kommer inn her og snakker om fotball, jakt og bowling som alle andre. Sånn må det være, selv om folk ikke ser denne siden av oss, sier Geir og smiler.

De er klar over at jobben de gjør, og de selv, blir lagt merke til. Banning er uaktuelt. Image og inntrykk passes på. Det er uskrevne regler de følger. De tenker seg bestandig om to ganger når de ferdes i samfunnet, og de minner seg selv på hva de blir assosiert med og identifisert som. I en by på 68 000 innbyggere, med syv faste heltidsansatte og noen få deltidsansatte innenfor begravelsesbyråene i hele Tromsø, blir man gjenkjent. – Spesielt
av den eldre garde, skyter Geir inn.

Kaffen drikkes opp, og praten går lett over bordet. Enda en vanlig dag på jobben i et uvanlig yrke.

Foto: Kai Hagen
Gunnar og Geir Hartvigsen. Foto: Kai Hagen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...