Prosten

Jeg var 20 år. Jeg var nettopp kommet til dette psykiatriske sykehuset hvor jeg nå var innlagt for å få behandling og medisinering for en psykisk lidelse.

Tekst: Tore Mikalsen
Foto: Silje Mari Engan Tollåli

Det ble søndag den første uken. Jeg var der og en av sykepleierne kom inn på avdelingens dagligstue og spurte om noen av oss pasienter ville være med i kirken og høre sykehuspresten holde preken. Vi var fem personer som fulgte sykepleieren til kirken. Kirken var et lite gudshus som var bygget inne på sykehusets område for å brukes til kirkelige handlinger som gudstjeneste hver søndag, og ellers ble brukt til konfirmasjon av unge pasienter som var her til behandling og som ikke hadde muligheter til å bli konfirmert ellers. Kirken bruktes også til å vie pleiere og folk med annen tilknytning til sykehuset når disse skulle gifte seg.

Kirken var ikke å veldig stor, men den dekket sykehusets behov for kirkelige handlinger. Vi kom inn i kirken, og sykehuspresten som ved siden av åvære sykehusprest var residerende kapellan i en av byens tre kirker, var nå klar til å gå på prekestolen og holde dagens gudstjeneste.

Presten var en mann på litt over førti. Jeg satt i kirken og hørte ham preke, og jeg fikk inntrykk av at alle tilstedeværende fikk høre budskapet om Jesus Kristus. Det var alle kategorier mennesker samlet i kirken. Noen av disse var mennesker langt nede i sykdom, noen kunne være sterkt evneveike og noen kunne være sterkt svekket i sin dømmekraft. Dette var jo ett psykiatrisk sykehus hvor mange av oss kunne ha forskjellige psykiske problemer. Jeg fikk inntrykk av at denne presten formidlet ett budskap som alle forsto. Alle lyttet oppmerksomt på denne mannen. Alle fikk høre budskapet, og presten nådde alle med budskapet. Noen av menneskene som var samlet her, var også leger, sykepleiere og mennesker som var høyst oppegående. Alle fikk høre budskapet om Guds rike.

Jeg satt i denne lille kirken og fikk med meg ting som jeg selv kunne velge om jeg kunne ta det med i min vandring gjennom livet. Jeg fikk mine ahaopplevelser. Etter prekenen pratet presten med de tilstedeværende og han hadde en utstråling og en åndelig kraft som hørte en god prest til. Jeg haddefått ett godt inntrykk av denne mannen. Denne presten var ikke så veldig stor av vekst. Han var begynt å bli litt skallete og litt gråhårete, men han var ennå en ung mann på litt over de førti. Jeg fikk siden vite at han hadde kone og seks barn, to jenter og fire gutter. Hans kone var utdannet sykepleierske. Hun var avdelingsleder på ei avdel ing på ett av byens aldershjem. Denne presten var residerende kapellan i en av byens kirker i fem år. Så ble prosten i prostiet syk og døde. Nå overtok denne residerende kapellanen den avdøde prostens embete og ble prost i prostiet. Dette var i 1970. Han forlot da sin stilling som sykehusprest og innsatte, da han var blitt prost, en kvinnelig sykehusprest som skulle overta stillingen han hadde hatt. Jeg så ham flere ganger senere. Han pleide å være i sykehusets festsal og ha sitt virke i jule- og påske høytider. Han var en hyggelig person og ha på besøk.

Jeg var til behandling ved sykehuset i nærmere seks år. Da ble jeg utskrevet og begynte å jobbe ved ett av hotellene i byen. Jeg begynte etter at jeg var utskrevet fra sykehuset å bo på hybel i byen, og jeg var ennå ikke helt frisk av mine psykiske plager men jeg fungerte tross alt med mitt arbeid ved hotellet. Jeg grunnet ofte på hvordan jeg skulle finne en løsning på mitt psykiske dilemma, og jeg fant ut at jeg trengte en sjelesørger og en hånd og holde i. Jeg hadde fra før hørt at denne prosten hadde vært sjømannsprest da han var yngre og jeg hadde fått vite at han tok seg mye av mannen i gata.

Jeg jobbet på hotellet og bodde på en trist hybel og jeg begynte å merke at min helbred ble dårligere. Jeg tok min medikasjon punktlig men jeg registrerte selv at jeg hadde det vanskelig med nerver og sinn. Jeg hadde en slags innsikt i min situasjon og visste godt hvor skoen trykket. Jeg mente at jeg måtte gjøre noe selv for å gjøre meg mer til herre over mine lidelser.

En kveld satt jeg på en av byens restauranter.  Restauranten var ett stille og fredelig sted med dempet musikk fra en båndopptaker plassert på en hylle på en av veggene. Her var det stille og fredelig å sitte om kveldene når jeg ikke var på jobb. Jeg pleide å sitte her med en kopp kaffe eller en øl eller spise en varm rett hvis jeg var sulten. En kveld satt jeg og så ut gjennom vinduet på denne restauranten. Det var vinter og mørkt ute i gatene.  Jeg satt og gjorde meg noen tanker om prosten i kirken. Jeg vurderte å gå i kirken og oppsøke ham og på den måten prøve og innlede ett samarbeid i håp om å finne en løsning på det som var vanskelig.

Jeg så på uret. Det viste kl. 18.00. Jeg reiste meg fra bordet etter å ha betalt min regning og gikk oppover gaten i retning av kirken. Jeg kom inn i kirken og banket på en av dørene til ett av de rom jeg mente måtte være kontorer. En ung mann åpnet døren og jeg spurte om prosten var å treffe?  ”Han har ikke vært her siden i ettermiddag, men du kan få hans telefonnummer og ringe ham dit han bor,” sa den unge mannen. Jeg tok telefonen og slo nummeret og det var ei ung jente som tok telefonen. Jeg spurte om jeg kunne få snakke med prosten. Jeg fortalte at jeg nå befant meg i kirken og at jeg gjerne ville møte ham. ”Han kommer til kirken klokken tjue for da skal han ha konfirmantundervisning”, sa den unge jenta. Dette var vel en av hans døtre.

Jeg gikk tilbake til min stamrestaurant og satte meg der med en kopp kaffe til klokken ble tjue på kvelden. Da gikk jeg tilbake til kirken. Jeg ble oppmerksom på en bil som stoppet utenfor kirken og ut av bilen kom prosten. Jeg gikk bort til ham og sa ”God aften”. ”Hvordan skal jeg kunne si god aften til deg?” sa prosten. ”Det er vanskelig for meg å vite”, svarte jeg, “men jeg kunne tenke meg å ha en samtale med deg. ”Da må du komme tilbake ved tjuetotiden”, sa prosten. ”Ja, jeg får vel gjøre det,” svarte jeg. ”Det er du nødt til,” sa prosten.

Jeg gikk igjen tilbake til min stamrestaurant og møtte opp i kirken ved tjuetotiden om kvelden.  Da jeg kom tilbake til kirken, ba prosten meg å bli meg med inn på hans kontor. Utenfor dette kontoret hans var det først ett venterom hvor de som besøkte kirken for å snakke med prosten kunne sitte og vente.   Innenfor dette venterommet var det ett forkontor hvor prostens kontordame satt og arbeidet med kirkens forefallende kontorarbeid. Innenfor dette forkontoret var prostens kontor. Inne på kontoret var det plassert en gammel radio av eldre dato og et skrivebord hvor prosten satt på en stol. Bak denne stolen langs veggen var det en bokhylle hvor det var plassert mange bøker.  Jeg takserte denne bokhyllen til å bestå av cirka 300–400 bind. Foran skrivebordet var det plassert tre–fire stoler hvor folk som besøkte prosten kunne sitte.

Prosten satte seg i stolen bak skrivebordet. ”Ja-ja–ja–ja–ja, sa han”. Jeg oppsøker deg for å finne en hånd å holde i” sa jeg. ”Jeg har en tid vært innlagt ved byens psykiatriske sykehus, og jeg føler at jeg trenger en sjelesørger. Jeg prøver stadig å utvikle meg i riktig retning. Mitt mål er å komme frem til endelig seier over mitt dilemma”. Prosten nikket og det så ut som han forsto min innstilling. Du må alltid være påpasselig med å ta din medikasjon. Du må ikke begynne å eksperimentere med medisinen på egen hånd, ”sa prosten.” Du må følge legens råd og ta de medisiner som legen har bestemt.” Dette lovet jeg og det løftet holdt jeg så lenge vårt samarbeid varte.

Etter en lang samtale med prosten forlot jeg kirken. Vi hadde pratet om livet og det som hadde med min og mine medmenneskers situasjon å gjøre. Vi hadde pratet om både liv og død og Gudsrike. Jeg hadde latt prosten danne seg ett bilde av min person. Jeg gikk da hjem til min hybel og la meg.

Siden gikk jeg ofte til kirken og hadde samtaler med prosten. Jeg gikk til mitt arbeid på hotellet og når jeg hadde anledning gikk jeg til prostens kontor for å ha samtaler med prosten.

Etter hvert som vi hadde våre samtaler og tingene utviklet seg oppdaget jeg at det hjalp å snakke med prosten, men jeg var ikke frisk ennå av mine plager. Det kunne jeg registrere selv. Det var ikke med min forutsetning og i min situasjon bedre å få det. Jeg led av uro og depresjoner og dette måtte det medisiner og kyndig hjelp og egen innsats til for å bli herre over. Vi måtte ta tiden til hjelp og løse problemer og vansker som oppsto og diskutere dette og oppnå resultater. Prosten var alltid blid og hyggelig når jeg kom til mine samtaler med ham og jeg fikk inntrykk av at han kunne være svært raffinert, konkret og nøye på at det var solskinn over det vi kom frem til. Jeg hadde fra før hørt at han kunne være en streng herre hvis det var det om å gjøre. Jeg fikk inntrykk av at hvis man fikk denne mannen mot seg, fikk man det tøft. Han kunne visst være en streng herre hvis det var det om å gjøre. Vinteren gikk etter hvert over til vår og det ble i midten av mars måned.

En dag kom jeg til kirken for å snakke med prosten. Jeg var nå blitt noe frynsete i nervene og sinn og jeg gikk nå igjen til kirken for å utprøve og se om samtaler med prosten kunne gjøre situasjonen bedre. Jeg var denne dagen svært frustrert og hadde hatt ei natt uten søvn hvor jeg hadde vært svært urolig. Jeg kom inn på hans kontor. Det virket som han kunne se det på meg i det samme jeg kom inn gjennom døren at det ikke var særlig bra med meg denne dagen. Jeg satte meg i en av stolene foran hans skrivebord og begynte da å prate om ei gift kvinne jeg hadde tidligere stått i ett forhold til. Dette var fra min side ment som en betroelse men jeg oppdaget at han ikke likte dette emnet jeg omtalte. ”Får jeg høre det, blir jeg rasende”, sa han, og jeg vurderte å forlate kirken.  Jeg gikk mot døren og gikk ut av hans kontor. Han fulgte meg ut på trappen og sa: ”Ta vare på deg selv”. Jeg skjønte at dette hadde han ikke likt. Jeg gikk ned mot byen og gikk og satte meg på en av byens kafeer. Jeg tenkte da at jeg måtte være litt forsiktig for ettertiden med det jeg samtalte med denne prosten om. Jeg hadde fra før hørt at ting som homofili og slikt ville han ikke diskutere med homofile. Han hadde tidligere ytret at dette var ting de homofile burde holde for seg selv. Og det var vel det han også mente om det jeg hadde lagt frem for ham. Noen dager senere var jeg igjen tilbake på hans kontor, og han var vennlig og hyggelig, og vi hadde en lang, hyggelig samtale.

En kveld skulle det være hyggekveld i kirkens menighetssal. Prosten ville at jeg skulle delta i dette selskapet. Jeg møtte opp i menighetsalen til avtalt tid og jeg var der hele kvelden. Jeg satt sammen med ham ved ett av bordene. Prosten tok en røyk til kaffen etter at vi hadde fått satt ut askebeger på bordet. Han pleide å røyke små sigarer som det så ut som han hadde kuttet opp i små lengder på en sigarkutter. Han og jeg røkte, pratet og drakk kaffe. Vi sang salmer og religiøse sanger og det var noen som sørget for musikk til sangen.  En pensjonert brannsjef fra byens brannvesen fortalte om ting som hadde skjedd da han var ansatt i byens brannvesen. Denne brannsjefen fortalte i en fornøyelig tone og han virket å ha en lun humor.  Alle de tilstedeværende, prosten og jeg lo av det han fortalte og det ble en hyggelig aften i kirkens menighetssal.

Siden gikk jeg ofte til kirken for å ha samtaler med prosten. Jeg gikk til mitt arbeid på hotellet og når jeg hadde anledning til det, gikk jeg til prostens kontor i kirken og hadde samtaler med ham. Etter hvert som prosten og jeg hadde våre jevnlige samtaler oppdaget jeg at det hjalp å snakke med ham. Jeg følte meg trygg i hans selskap og jeg hadde det alltid hyggelig sammen med ham. Jeg merket at jeg likte denne mannen og jeg betraktet hans væremåte. Han hadde ett harmonisk vesen som utstrålte styrke. Men jeg var ennå ikke god av mine plager, og det var vel ikke i min situasjon og med mine forutsetninger mer å vente. Jeg slet stadig med uro, og dette måtte det medisiner, kyndig behandling og samtaleterapi med prosten til for å vinne over. Prosten og jeg måtte ta tiden til hjelp, og prate om problemer som oppsto underveis og løse dette ved å prate om det.

Prosten var alltid blid og hyggelig, men jeg skjønte etter hvert at han var svært konkret, raffinert og nøye på at det var solskinn over det vi kom frem til. Jeg fikk inntrykk av at han ville ha samtaler med mening, og jeg tror ikke han likte pisspreik. Jeg hadde hørt at han kunne være en streng herre hvis det var det om å gjøre og at de som fikk denne mannen mot seg, fikk det svært tøft. Han var jo en kirkens mann og Prost er jo ett høyt embete.

Vinteren begynte å gå over til vår og vi begynte å komme i mars måned. Jeg ble mer og mer frynset i nerver og sinn, og min sjef på min arbeidsplass mente at jeg burde søke lege og prøve å be om innleggelse på dette psykiatriske sykehuset hvor jeg før hadde vært til behandling. Jeg oppsøkte da byens legesenter og fikk da innleggelse på psykiatrisk klinikk igjen. I en periode på nærmere tre år hadde jeg ikke noe særlig omgang med prosten. Jeg ble da på dette sykehuset i nærmere to av disse årene og siden jeg ble utskrevet derfra bodde jeg noen måneder på hybel. På sykehuset var jeg etter snaut to år blitt begjært utskrevet. Det var ikke mulig for sykehusets pleiepersonale og leger å få meg friskere. Sykehuset mente jeg var frisk nok til å klare meg selv. Jeg fortsatte mitt arbeid på min arbeidsplass, og jeg oppdaget at jeg klarte meg bra, både økonomisk og ellers merket jeg at min helbred var bedre enn før.

Høsten 1977 oppsøkte jeg igjen kirken for å ha samtale med prosten og gjenoppta mitt samarbeid med ham. Jeg satte meg til å vente ute i gangen på hans venterom til jeg fikk øye på prosten inne på hans forkontor hvor han sto og pratet med sin kontordame. ”Kan jeg snakke med prosten”, sa jeg.  ”Ja, det kan du, ” sa prosten, og vi gikk da sammen inn på hans kontor og innledet en lang samtale. Jeg fortalte om hva jeg hadde bedrevet siden sist, og jeg kan tro at han dannet seg ett bilde av min situasjon og den tilstand jeg nå var i. Nå hadde prosten og jeg gjenopptatt samarbeidet. Nå var han på nytt min sjelesørger.

Det ble i kirken på denne tiden startet en kameratklubb for menn med alkoholproblemer. Det var en alkoholiker som hadde sluttet og drikke som hadde kommet til kirken og bedt prosten hjelpe seg og andre menn med alkoholproblemer. Prosten hadde blitt enig med denne mannen i å starte en kameatklubb hvor disse mennene kunne møtes og prate om det som var vanskelig, og på denne måten finne en løsning på det som kunne være vanskelig. Kameratklubben skulle avvikles i kirkens menighetssal og deltakerne skulle møtes hver torsdag. Prosten mente at i denne kameratklubben burde også jeg delta. Det kunne bety noe for meg å være med i ett fellesskap, mente han.

Jeg hadde nå flyttet inn på ett av byens pensjonater i påvente av en leilighet i byens boligbyggelag. Jeg var interessert i å skaffe meg en bolig hvor jeg kunne bo på en ordentlig måte og komme meg unna hushaier og vanskelige husverter som jeg til nå hadde bodd hos. Jeg ble boende på dette pensjonatet i litt over halvannet år, og da fikk jeg en liten ettroms leilighet to mil utenfor byen. Nå var jeg blitt herre i eget hus. Prosten var nå glad på mine vegne og han mente det var viktig for meg å kunne bo på en ordentlig måte. Jeg fortsatte å gå til kirken og ha samtaler med prosten og de andre prestene i kirken og jeg gikk til kameratklubben hver gang jeg hadde anledning til det.

I kirken var det ansatt foruten prosten, en residerende kapellan, en klokker, en sognediakon, en ung kapellan, en kirketjener og en kontordame. Dessuten var det ansatt ei dame som sørget for or den og rengjøring av kirken. Det var også noen pensjonerte prester som vikarierte av og til.

Prostens kone pleide også og delta i forskjellige tilstelninger i kirken. Det hendte også at prostens kone var til stede under dagens kaffepause hvor kirkens ansatte satt ute i forkontoret sammen med kontordamen og drakk kaffe. Jeg pleide også å være i kirken sammen med kirkens ansatte og drikke kaffe. På disse kaffepausene ble det diskutert ting som var aktuell for vår situasjon som mennesker. Vi hadde en god dialog.

Jeg drev og skrev dikt, og jeg lot prosten se på diktene mine. Prosten syntes diktene var gode.  Diktene hadde religiøst innhold og prosten sa at han kunne la kirkens kapellan se på diktene. Han kunne nok bruke diktene i kirkens menighetsblad. Jeg ble glad for at diktene kunne brukes. Det var viktig for meg å få tingene mine ut i livet.

En dag fortalte prosten at han drev og søkte på en annen stilling som prest. Det var lyst en stilling ledig på hans hjemplass, altså ett sted på Sørlandet. Han fikk avslag på søknaden. Nå var denne mannen begynt å nærme seg de seksti, og han hadde kanskje ett ønske om å komme til hjemlige trakter. Han hadde jo vært i sin nåværende stilling i mange år og han ville vel ha ett annet miljø å arbeide i. Dessuten følte han kanskje at han hadde ikke mer å gi i denne stillingen etter så mange år. Han ville vel hjem til sin hjemplass hvor han hadde en gammel mor på over nitti år, brødre og søstre, naboer og ellers mange venner og kjente. Jeg merket det på ham at han ble skuffet over at han ikke fikk denne stillingen. Jeg hadde forståelse for dette.

Senere på kvelden var vi samlet i menighetssalen til kameratklubb. Jeg kunne se det på prosten at han var lei av hele greia nå. Han begynte kanskje å føle seg trett etter alle disse årene i denne stillingen. Han hadde i mange år arbeidet med mennesker som hadde kommet til kirken langt nede i ting som alkohol og ellers problemer av alle slag, og han måtte alltid være parat til å hjelpe disse menneskene, ellers gjorde han ikke jobben sin. Det hadde hendt ofte at han hadde tørnet ut midt på natten og besøkt mennesker med store problemer. Disse menneskene hadde hatt problemer med det åndelige og han hadde pratet med dem og vært behjelpelig med å gjøre deres liv bedre. Mange av de menneskene han utrettelig hadde prøvd å hjelpe på fote hadde når de hadde kommet seg ovenpå snudd ryggen til kirken og ledd og spottet både Gud og Djevel. Han hadde dessuten hatt med mange av fylkets ledende menn å gjøre, og der hadde det mange ganger gått hardt for seg. Detvirket for meg som om at når de hadde gått løs på alt annet av skjevheter var det kirken de gikk løs på til sist. Det var alltid kirken som fikk hardeste støtet. Han måtte alltid parere mot de angrep som stadig oppsto og han hadde klart det utroligste. Men denne mannen var jo bare ett menneske.  Han pleide enkelte ganger å sitere noe av apostelen Paulus: ”Jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk”, pleide han å si, og jeg tenkte at dette kunne også være noe for meg å ha til ettertanke. Han og jeg var jo bare to skrøpelige mennesker. Men nå kunne jeg se det på ham at han virket trett og lei. Men det nyttet nok lite for ham å klage. Det ville ikke blitt forstått av noen av disse mennene. Nå var prosten den som sto svakt.

Jeg satt og betraktet denne eldre mannen og jeg forsto ham. Nå var det han som hadde ett problem og trengte støtte. Kanskje når han kom hjem til sin kone og sine barn kunne han ta sine problemer opp og drøfte det med dem. Han pleide å si at slikt var noe han og hans familie ordnet opp med hjemme.

Det ble sent på kveld og vi i kameratklubben gikk hjem, hver til vårt. Jeg møtte opp igjen i kirken noen dager senere. Da var han på sitt kontor og han og jeg pratet om vår situasjon. Jeg la frem ting jeg hadde på hjertet og han drøftet tingene sammen med meg. Jeg tok igjen avskjed med ham etter en hyggelig samtale og vi skiltes. Han pleide å si at hver lørdags kveld pleide han å ta på en fin dress og ta ett glass vin. Ellers, midt i uka gikk han i en loslitt dress av gammel dato, en gammel velbrukt hatt og en gammel frakk. Han og hans familie pleide å ha sild til middag og ellers svært hverdagslig og spartansk kosthold. Hans kone var sykepleier på ett av byens alders og sykehjem. Hun pleide enkelte dager og stå opp ved femtiden på morgenen og bake brød og tilberede mat før hun gikk til sitt daglige virke ved sykehjemmet.

Engang skulle vi i kameratklubben samles hjemme i hans stue hjemme hos ham og avholde kameratklubb. Vi møtte opp der han bodde og jeg husker at vi kom inn i ei stor stue bestående av noen møbler og fire salonggrupper av gamle, brukte møbler som kanskje var kjøpt på en brukthandel. Inne i den store stua var det en peis og det hang mange familiebilder på veggene. Jeg kan ikke huske at det var malerier eller veggpryd på veggen, men stuen var ren og velholdt. Vinduene var helt rene og nypussete, og veggene i stua var malt i en hvit, nøytral farge. Vi ble servert kaffe og rundstykker som hans kone hadde bakt, og vi hadde en hyggelig sammenkomst hjemme i hans stue.  Etter at kvelden var omme, kjørte vi derfra i biler. Det var en lege ved byens psykiatriske sykehus som også var der. Han pleide å delta i klubben og stå bi med de ting som en lege hadde av gjøremål angående alkoholistomsorgen. Han foretrakk å gå hjem dit han bodde. Han mente han ville ha godt av trim.

Prosten og jeg hadde mange hyggelige samtaler på hans kontor. Han sa at han syntes alltid det var hyggelig når jeg kom. Han syntes jeg var så skikkelig hver gang jeg kom til hans kontor. En gang vi satt og pratet la jeg til å si at nå var han og jeg så nært Gud som det gikk an å komme, men så snart jeg kom ut på denne trappen til kirken ville jeg komme til å krenke Gud med tanker, ord og gjerninger. ”Det er klart du ville komme til å gjøre. Ellers ville du ikke være menneske. Du er en synder, du som alle oss andre, men det vidunderlige med å innse at man er en synder, er at man er en tilgitt synder, og en tilgitt synder har fred med Gud”.

Jeg tenkte på det prosten hadde sagt da jeg gikk nedover gaten i retning av min bopel og jeg tenkte at dette var noe å ha i tankene overalt hvor jeg gikk. Men det ville være viktig for og alltid prøve å være der Gud er, for å være der ikke Gud er, er fortapelse. Jesus hadde sagt at Guds rike er inne i oss og jeg måtte sette min lit til Jesus Kristus og tenke på den synd Jesus hadde båret bort ved korsets død. Jeg vet jo aldri når døden inntreffer og jeg må alltid være villig til å ta imot Jesu Kristi nåde.

Prosten var min sjelesørger. Dette var hans oppgave som prest og kristen. Jeg hadde alltid utbytte av samtaler med ham, og jeg lyttet og lærte. Man lærer jo så lenge man lever, og samarbeidet vårt førte frem. Jeg hadde selv søkt Guds rike ved å ta kontakt med ham og han sa en gang at det å være prest var ett høyt privilegium. Han var jo Guds representant, og overalt hvor han gikk var han en bærer av budskapet.

En dag jeg kom til kirken for å besøke ham, kom vi i prat ute i kirkens vestibyle. Vi begynte å prate og jeg la til å si: ”Jeg tror denne kula vi bor på erkreftsyk”. Han ytret full enighet. ”Det er en naturkatastrofe hele greia”, fortsatte jeg med å si. Prost en var fortsatt like enig. ”Tore er i fin form”, ropte han med høy røst. Vi gikk da inn i forkontoret hvor hans kontordame hadde laget i stand kaffe, og vi pratet og drakk kaffe og spøkte og hadde det hyggelig. Etter dette gikk jeg ut i byen.

Da prosten fylte 67 år skulle han gå av med pensjon. Nå hadde han vært i denne stillingen i tjuefem år, og nå skulle han bare være pensjonist. Jeg gikk til kirken for å ta farvel med ham.  Vi hadde en hyggelig prat og det virket som han ville avslutte vårt samarbeid med å få meg til å gå videre på en god vei i livet. Jeg begynte så å prate om da det brøt ut krig i 1940. Da var han en ung gutt på 17 år. Jeg hadde fra før hørt at han da hadde vært i motstandsbevegelsen og at han hadde deltatt i ett radiosamband hvor han hadde hatt ett dekknavn og hadde sendt meldinger over radio for å bekjempe fienden. Han hadde blitt arrestert av Gestapo og han og flere andre hadde blitt satt i fengsel på Grini.

Jeg spurte etter om han og hans kamerater gikk tilbake til nye plikter og nye krav da andre verdenskrig var slutt. ”Det var det største øyeblikk i mitt liv”, sa han. ”Jeg husker at jeg hadde fått meg ny, sort battledress og da trodde jeg jeg var noe til kar. ”Men du og dine kamerater dro hver til deres”, sa jeg. ”Ja, jeg reiste til sjøs som tømmermann i 1946 og gikk i land fra båten jeg var mannskap på i Amerika hvor jeg begynte å studere til prest”. Jeg finansierte studiene med å jobbe som snekker.” Siden ble det å være sjø mannsprest i Torino i Italia og så kom jeg hit til Norge igjen og nå har jeg vært i denne stillingen i tjuefem år”. Og nå blir det pensjonisttilværelse”, sa jeg. ”Ja, nå skal jeg og min kone bare være pensjonister.” Jeg reiste meg og rakte ham hånden og han sa: ” Det var kjekt”. ”Du må komme igjen”,sa han. ”Det må jeg gjøre”, sa jeg. Jeg slapp hans hånd og gikk ut av døren fra hans kontor. Dette var siste gang jeg så prosten. Han og hans kone dro hjem til sin hjemplass på Sørlandet og nå er det over 17 år siden sist jeg så ham.