Skriv ut Skriv ut

Ruspsykiatriske utfordringer

Det er vel ingen lenger som vil bestride påstanden om at rusavhengighet er en sykdom. Det er bare slik at Ola Nordmann, politikere og helsevesen har hatt litt problemer med å venne seg til tanken.

Det har tatt tid å kvitte seg fullstendig med den uopplyste ideen om at denne sykdommen er selvpåført. En slik tanke måtte i så fall underbygges med at den narkosyke var helt fullstendig inneforstått med konsekvensene av hva leken med livsfarlige substanser ville føre til. Intet selvbevisst menneske ville gjøre dette med overlegg. Enhver som kjenner en 15-årig jente i opposisjon til alt og alle, vet at hun ikke er selvbevisst nok til å selvpåføre seg selv noe som helst.  Det er slik at når konsekvensene går opp for Lise på 15, er det for sent. Snart fortærer sykdommen hele familien. Enkelte må skyve fra seg sine egne barn for å redde sitt eget liv.

I empatien finner vi aksept for en sykdom. Mot en sykdom forsker vi frem en kur og en verdig behandling. Vi gir et godt ettervern og rom for en rekonvalesens.  Uansett om sykdommen heter kronisk bronkitt, selvpåført lungekreft eller diabetes 2. Sistnevnte er jeg selv i ferd med å utvikle, da jeg med viten og vilje propper usunn mat i systemet, leker jojo med blodsukkeret mitt og mosjonerer for lite. Jeg vet konsekvensene, men det skjer jo ikke meg. Og jeg er ikke 15 lenger, men over 40. I så fall har jeg en velvillig fastlege på trappen min hjemme med blankosykmelding, treningsprogram og ferdiglina batteri av insulin, gratis rene sprøyter og et ønske om god bedring. Her har somatikken funnet sitt anvendelige språk. Innenfor rusfeltet kommer somatikken alene til kort.

Helsevesenet sammensauser russyke. Folk med denne sykdommen behandles ennå som gruppe, til tross for at deres lidelser er sammensatt. Vi gjør ikke denne øvelsen med kreftpasienter. Vi sier ikke ”de kreftsyke” om pasienter med leukemi, prostata – og brystkreft. Vi ser dem som enkeltpasienter med respekt for deres individuelle historie.

Samfunnet har ikke ”roller” for alle. Vi streber etter å presse våre barn inn i normerte mønstre. Masseidrett, realfag, snill mot de gamle og premier i speidertruppen. Noen passer ikke inn her og understimuleres tidlig i livet. Fravær av selvtillit øker søken etter sin plass i samfunnet. Disse uorganiserte ”rampungene” søker sammen, og her oppstår trangen til å ha en verdi, hevde seg og mestre. Historien er vårt beste vitne på at mestring av det ”ulovlige” ender i elendighet. Muligens fordi avstanden mellom barn og foreldregenerasjonen er for stor, uavhengig av om man ruser seg for virkelighetsflukt eller sanseregulering.

Etter mange år på gata og daglig kontakt med russyke, skal jeg prøve meg på en uformell gruppering av narkosyke, for å vise til deres reelle individuelle forskjeller:

a )De gatenarkosyke. I hovedsak rekruttert fra uorganisert ungdom. Veldig få aktive skiløpere, fotballspillere eller dansere blir narkosyke(!).

b)De legalt medisinerte. En sammensatt gruppe. Beroligende, sovemedisin, eller smertepasienter helsevesenet har gjort til morfinister. Kroppen krever stadig større doser. Disse ender som narkosyke når legen sier stopp. Alle gatas stoffer har en legal bror i apotekhylla.

c)Hvitsnippnarkosyke. Vakre menn og kvinner fra øvre middelklasse. Disse betaler ikke sin egen dop, men tjener stort på å pushe driten nedover i systemet.

d)Generasjonsmisbrukerne. Kommer fra dysfunksjonelle hjem med rusmisbrukende foreldre. Ofte barnevernsnomader. Disse er i økende antall.

Forskjellen på å habilitere og å rehabilitere er stor. Den russyke som har tilbrakt sin barndom og ungdom blant rusavhengige kan selvsagt ikke rehabiliteres, de må habiliteres.  Behandlingsformer som er rettet inn på å habilitere er få eller ikke-eksisterende i Norge. Rehabilitering er også et forsømt satsingsområde, førstehjelp er det som oftest tilbys. Pasienten er stort sett overlatt til seg selv etter avrusning. Personen må selv skaffe seg sosialt nettverk og selv fylle sitt liv med mening. Svært få klarer dette alene. Angsten og stigma som følger en avrusa, fører vedkommende ofte rett tilbake til selvmedisineringen.

Langtidsbehandling på egnede institusjoner – et lovregulert ettervern – er påkrevd for å kunne gi et godt resultat blant ruslidelser. Pasientene bør etter avrusning kunne søke seg inn på ulike programmer som passer pasientens rushistorie. Det er ikke slik at LAR-klientene i dag har egne institusjoner hvor de kan trene på det nye livet. Det er det livet som er vanskelig. Her må rus- og psykiatrifeltet holde hverandre enda sterkere i hendene. Rus og psykiatri er to sider av samme sak.

Så må politikerne åpne pengesekken, ellers risikerer vi at epidemien kommer helt ut av kontroll i påvente av alle de nye strømningene som ventes på nordnorske gater om kun kort tid. Hold dere fast. Metamfetaminen er på vei.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...