Skriv ut Skriv ut

Samfunnsrefseren

Vi var det verste avskummet det norske sosialdemokratiet hadde oppdrevet. Vi var beleste pøbelfrø. Den servile middelklassens absolutte mareritt.

Tekst: Eirik Junge Eliassen
Foto: Silje Mari Tollåli

Nordland er ikke oversvømt av tydelige stemmer i samfunnsdebatten. Småborgerskapet setter ofte en effektiv stopper for det. Eksempelvis er Bodøværinger fine folk. Noen sågar svært høflige, og pakker inn sine budskap omhyggelig. Om ikke man skulle true den lille byen, folket eller omland. Da brøler stemmene i kor, gjerne i takt med musikk som ikke irriterer noen.

Han fra Mo

Men Bodø har skribenter som tør heve stemmen. I kryss-presset mellom Stein Sneve, Arne Holm, Egon Holstad og  avdøde Thomas Evjen dukket det for noen år tilbake opp  en gjenlevning med en svært giftig penn. En penn som  balanserer hårfint med politisk venstrehånd. En humanistisk  fornuft med store spørsmål. Gir du Jens Bjørneboe utseende  til en anemisk Johnny Rotten i ”Sex Pistols” får du mannen:
Han heter Christian Kristiansen, er litt over 40, og har mange  jern i ilden. På en eller annen måte har han klart å tre inn i  paletten av pennesvenner i Bodø. Til tross for at han er fra
jernverksbyen litt lengre sør.

Lille ”Nord-Korea”
Kristian er født på det harde søttitallet i Mo i Rana. De fleste  har aldri møtt faren hans, som var sjøkaptein i kystflåta. Det  er noen hele og halve søstre innimellom, men han vokste opp  med en stefar i teaterbransjen og på Nasjonalbiblioteket. Mora  i barnevernet. Mer Mo i Rana blir det ikke, da om du ikke  hadde opphav i lisensinnkreving og barnebidrag. Terje Nilsen
har en gang omtalt Mo i Rana som “et Nord-Korea med et  smil”.
– Å vokse opp i Mo i Rana på 80-90 tallet var utrolig
klaustrofobisk. Selv hadde jeg følelsen av en slags evigvar-ende episode av “Med hjartet på rette staden”. Betong,  rustrøyk og alkoholisme. Min generasjon ble født inn i et  industrisamfunn i stagnasjon. Da vi kom inn i ungdomstida  ble industrien avvikla, og halve befolkninga ble arbeidsledig
over natta. Det var et samfunn i oppløsning. Familier i opp-løsning. Jeg husker en intens, nesten apokalyptisk “no future-stemning”. Det var som om fremtida hadde kjørt ifra oss, og  hele min generasjon stod igjen på perrongen, forteller Christian.

Husflidspønkere
– Det var i det hele tatt ei klam stemning. Oppdragelsen av  alle gutta i min generasjon var overlatt til kristensosialistiske  formingslærerinner med lilla skjerf og en patologisk angst for
alt som minna om normal gutteadferd. Helst skulle vi sitte  og hekle og brodere korssting. Å leke krig var utenkelig.  Og var du så heldig at du blei ferska med ei fantasifull tegning  av frøken, så bar det rett til skolepsykologen og du fikk gratis  Ritalin resten av livet. Så det gjorde vi ofte, flirer han.
– Blir du født på Mo på denne tida, hadde du som  regel bare to muligheter i oppveksten. Den ene var å bli med i  gjengen med fotballfjomper. De befant seg noe nærmere  sitt eget evolusjonære opphav rent generasjonsmessig enn  andre, og som ikke hadde annen politisk bevissthet enn at
de ikke likte trynet på alle som ikke var akkurat som dem.  Fredagsunderholdning var å råne rundt i en Ford Granada i  hjemmebrents-fylla, mens de leita opp de som tilhørte den  andre kategorien, og gav dem grisebank. De visste ikke selv at  de var fascister fordi de var for dumme til å skjønne hva ordet
betydde. Den andre kategorien var selvfølgelig noe mer sosialt  utsatte utskudd fra sveiselinja, med varme følelser for metal,  Samantha Fox og amfetamin, forteller Christian.

IMG_2537_Large_

Grisemoralen

Mye av Kristiansens tekstproduksjoner har vært et kritisk  retta blikk mot høyresida i norsk politikk. Han har vært i flere  offentlige disputter med folk fra ytre høyre.
– Det er fordi deres verdensbilde er så diametralt motsatt fra alt jeg anser for å være normal anstendighet. Jeg sliter noen  ganger med å inkludere tilhengerne deres som artsfrender.
Ytre høyre er på mange måter hovedfienden i hele mitt virke.  Ja jeg er politisk. Alt er politikk. Det finnes ikke apolitiske  standpunkter. De fremmer et slags fantasi-samfunn fra en
Miami Vice-episode. De kaller seg “Fremskrittspartiet” men  drømmer seg allikevel tilbake til en slags blanding av jappe-tid på åttitallet og et femtitall hvor mor vasker opp, far leser  avisen og mørkhuda mennesker bare fins på TV. Det er en  infantil lengsel tilbake til et homogent, konfliktløst samfunn
hvor alt er enkelt og greit. Det vitner om en intellektuell hjelpeløshet som er nesten grotesk, og det er skremmende at vi  har valgt disse til å regjere oss, sier Christian.

Ideologisering av småligheten, tenker du?
– Ja. Det som Bjørnson kalte grisemoral. Vi vil være alene i
trauet. De kaller seg liberalister, men forventer at staten ordner opp.  Samtidig som de har stilt seg på den historiske feil-sida av hvert eneste frigjøringsprosjekt som har funnet sted.  De omfavner Israel! Skattesnytende, fascistoide homohatere.  De omfavner en form for utbyttende råkapitalisme som de veit  ødelegger planeten vår, og løsninga deres på klimakrisa er å  late som den ikke eksisterer. De løser humanitære kriser ved å  ignorere den. De kaller seg partiet for folk flest, samtidig som  de panegyrisk omfavner Ayn Rand og hennes rabide hat for  felleskap og dyrking av enerne. Frp må velge her. Er de for  folk flest eller er de for enerne. De kan ikke være begge deler,  for folk flest ønsker ikke å bevege verden. De ønsker bare en  seng å sove i. Mat i kjøleskapet. En fremtid for ungene sine og  muligheten til å utfolde seg selv på en måte som gir mening,  forteller Christian.

Nazi-nitti
En av hendelsene som har prega Kristiansen aller mest er  nazikrigen på nittitallet. I kjølvannet av Hadelands-drapene  så vi en økende selvtillit i de høyrenasjonalistiske miljøene.
Ikke bare i Oslo, men i alle nordiske storbyer og i en rekke  norske småbyer. – Faen, så marsjerte de åpenlyst i gatene med  bomberjakker, Doc Martens og bannere med jernkors, mens  de heila til bayerguden sin og ropte “Norge for Nordmenn!”  Asylmottak ble påtent. Mørkhuda og antirasister ble angrepet  på åpen gate, med kniv og balltre. Bomber ble sprengt på Blitz  og tåregassgranater blei kasta inn på barneværelser i Høne-foss. Blod fløt i gatene. Folk var redde. Dette var krig! Og ungdom på venstresida var hovedmålet, husker Christian.

Christian og hans klan 
På Mo i denne tida fantes det knapt en eneste mørkhuda  person, bortsett fra en og annen adoptert vietnameser. Christian og hans venner ble da ble utpekt som hovedmål.

Hvem var dere?
– Vi var en liten subkultur med kvasi- intellektuelle snørrun-ger som leste Kropotkin og Bakunin. Vi spelte i band og lå med  søstrene til hverandre. Vi hadde oransje hår. Slitte skinnjakker
hvor det gjerne bodde ei cannabisavhengig indisk hetterotte  som lød navnet “Zarathustra”. Vi var det verste avskummet  som det norske sosialdemokratiet hadde oppdrevet. Vi var beleste pøbelfrø. Den servile middelklassens absolutte mareritt. Derfor fikk ungene deres – som ble regna for å være greie
og kjekke gutter – blankofullmakt fra voksenverdenen til å gå  løs på oss med alle midler. Vi var i utgangspunktet ikke veldig  politiske, men da nazibermen ga oss rollen som fiende num-mer 1 takka vi med glede ja til rollen. Når det bys opp til dans  så danser man. Til musikken stopper, ler Kristiansen.

Livsfjern rus-ideologi
Rusfeltet ser ut til mang en gang å ha irritert Christian Kristiansen. Han har påstått at det er gjennomsyra av antivitenskapelig, småborgerlig moralisme fra første til siste bokstav.

– Det er få ting som er så deprimerende. Vi drives fortsatt  av en nullvisjon, og denne vrangforestillinga ligger til grunn  hele veien. Skal vi komme oss noe videre her er det et par ting  vi er nødt til å ta inn over oss. Det ene er at uansett hvor mye  ressurser vi bruker på behandling og ettervern så er vi som
samfunn nødt til å innse at det til enhver tid vil finnes individer som vil ruse seg. Vi har valgt ei linje hvor vi maksimerer deres lidelser. Det gjør meg seriøst trist. For det vitner om  en vilje til å bruke fattigfolks lidelser i propagandaøyemed  for å fremme sin livsfjerne ideologi. Det er en instrumentell,
kynisk og totalt hjerterå måte å forholde seg til andre mennesker på. Og vi brennmerker dem helt fra starten av. Er du en sytten-åring som får slike ting på rullebladet, så er det en stor
sjanse for at du aldri får et normalt voksenliv. Logikken synes å være: “Rus kan ødelegge livet ditt. Derfor iverksetter vi  tiltak som garantert ødelegger livet ditt for å skremme andre
fra å gjøre det samme.” Det er en slags konstruert skjærsild,  sier Christian.

Utenforskapet ligger deg nært?
– Når utenforskap skal diskuteres så kompliseres spørsmålet  unødvendig mye. Vi bruker enorme ressurser på å få folk inn  i en mal de egentlig ikke hører hjemme i. I mange tilfeller er
ting egentlig såre enkelt. Gi folk et minimum av verdighet. Gi  dem en morgendag. Det er tre momenter her som er det sentrale. Det er bolig, bolig og atter bolig. Norge har i dag verdens  dyreste boligmarked, og det er lagt opp til at alle skal eie sin  egen bolig. Nå er dette markedet så hett, at det er vanskelig
selv for folk i full jobb å få innpass. Hadde vi hatt en garantert  minimumsinntekt, en slags borgerlønn, eller negativ beskatning om du vil, i tillegg til en lovfesta rett til tak over hodet,  så tror jeg vi kunne lagt ned både NAV og brorparten av den  delen av helsevesenet som jobber med tvangssosialisering av
folk som ikke passer inn malen. Så kan jo selvfølgelig Anundsen og gullfallskjermhopperne hans argumentere mot  dette med at folk må klippe håret sitt og få seg jobb. Og det  er jo vel og bra det. Men denne slutninga forutsetter at det  finnes inntektsgivende arbeid til alle, som de kan leve av. Det
gjør det ikke. Uansett hvordan vi snur og vender på det så er  det ikke plass til alle i det norske hus. Og det må vi ta konsekvensen av, sier Kristiansen engasjert.

IMG_2545 (Large)

Samfunnsfordumming?
– Ja! Det er vår tids største trussel. Klimakrise, og migrasjon.  Terrorfare og slike ting. Alle er de problemer som krever at de som prøver å løse dem klarer å knyte skoa sine. Når så vi sist en presidentkampanje hvor man krangler om hvem som har størst penis? Trumpismen vi ser i USA er et symptom på avintellektualiseringa vi ser. Vi har den her hjemme også. Det populistiske høyre gir en stemme til de hjerneløse. Og vi står i fare for å la idiotene bli en statsbærende klasse. Og disse er
ikke skikket til å løse problemene ovenfor. Derfor reagerer jeg også på slike ting som engleskoler, dyretolkere og om-reisende åndemanere som tar penger for å snakke med dine døde. De bidrar til å forøke det totale volumet av idioti. Og det representerer en trussel for oss alle. Dette er det viktig for meg å kjempe mot. Og det har jeg også brukt energi på. Jeg har sluttet å lese kommentarfelt. Jeg blir bare desillusjonert og deprimert av det.

Eget ego
Christian bedyrer at ego-boosten man får av å bli litt sånn halvoffentlig er svært kortvarig, og sant å si skulle han gjerne vært mye av det foruten.
– Det er hyggelig å bli anerkjent for det en gjør. Og jeg setter pris på klapp på skuldra og alt det der. Samtidig må man forholde seg til at en solid slump med folk der ute gir uttrykk for at jeg er verdens største idiot. Og det får man av og til lese utførlige utbroderinger om hvorfor. Plutselig så befinner man
seg i en disputt med tungvektere i akademia. Og da holder det liksom ikke og bare være “underholdningsskribent”. Da må man ha orden i sysakene sine. Og det er det ikke alltid en har.
Men slikt lærer man av.

Og underholdning for massene?
– Ja, underholdningsdelen er viktig. Det er viktig at teksten stimulerer på annet vis enn bare å dosere. Jeg legger vekt på flyt og setningsoppbygging og har etter hvert lært meg et par triks som hjelper retoriske poeng i å skinne klarere. Men jeg er jo ikke spesialist på noe. Det at jeg har sterke meninger om
noe betyr jo ikke at jeg er kompetent på tematikken. Men jeg prøver jo å viderebringe det jeg anser for å være en slags normal ryggmargsrefleks, i et slags krysningspunkt mellom det elitistiske og det folkelige, sier Christian.

Hello Kitty-penal
Noen av hans tekster har fått virkelig gjennomslagskraft. Teksten hans om nakenbadinga på en militærøvelse uten-for Bodø ble linka til i nasjonale medium, og den fikk hele saken til å eksplodere på landsbasis. Han skrev en tekst om Lisa Williams som er over to år gammel som deles enda. Han
skrev også en monsterkronikk om TISA avtalen, uthulinga av offentlighetsloven og hemmelighold hos myndighetene som tok av. Det førte til sterke reaksjoner. Det er kulturjournalistikk og konsertanmeldelser som har vært mest tilfredsstillende for han. – Den anmeldelsen jeg har hatt mest glede av å skrive er en anmeldelse av en konsert med DDE og Zoo. To band jeg i utgangspunktet har et veldig anstrengt forhold til. Det å møte Ketil Stokkan i ei trapp etter å ha slått fast at han
har omtrent like mye streetcred som et “Hello Kitty penal” er en pussig opplevelse, ler Christian.

Eget liv. Alkohol og seine kvelder?
– Alkohol er det farligste rusmiddelet som finnes. Hadde det blitt introdusert i dag, så hadde det blitt plassert sammen med badesalt og krokodil og sånne helt fjerne rusmidler som bare brukes i det ytterste marginalia, fordi virkningen er såpass dramatisk og ekstrem. De første tjue gangene en prøver det så
er resultatet, grining, spying, slåssing og andre ordensavvik. Man husker ingenting, allikevel gjentar man øvelsen. Etter hvert lærer man seg å bruke det og det nippes andektig til fine viner og nikkes anerkjennende til druen og dens hjemdistrikt. Men seriøst: Det er ingenting som fucker opp skallen din så mye som det. Tenk på alt som har vært forbudt her i Norge. Proff boksing, Gambling. Til og med rullebrett var forbudt, og vi hadde en seriøs debatt på om hvorvidt det var ansvarlig å tillate fargefjernsyn. Alt dette var fy-fy. Men Tequila kan du få kjøpt i bøttevis, og den eneste kompetansen som kreves er at man er ferdig med puberteten. Det er galskap. Vi har også tradisjonelt feira nyttår ved å kombinere dette med bruk av pyroteknikk i det offentlige rom. Noe det ellers kreves streng
sertifisering for å holde på med selv, i kontrollerte, edruelige former. Tenkt litt på det, ler Kristiansen. La det synke inn litt.
– I dag har jeg et avklart forhold til alkohol. Men jeg er ikke den typen som tar meg to øl og går hjem. Heller ikke den som skjenker et par glass rødvin for kosens skyld. Skal det drikkes, så skal det drikkes. Da leker vi ikke butikk. Å gå rundt å være småbrisen er meningsløst. Det er rusens randssone som er interessant. Det er der kaoset oppstår. Og det som får deg til å le høyt eller skamme deg dypt, mener Kristiansen.

IMG_2554_Large_

Fortsette å irritere?
– Det å skrive er en måte å holde seg mentalt frisk på i en verden som av og til er fullstendig ko-ko. Det å sette seg ned bak tastaturet blir som å sette et mentalt klystér. Det blir nesten en tvangshandling. Et desperat og fåfengt forsøk på å minske gapet mellom realitet og ideal. Det slår feil hver gang.
Allikevel fortsetter man. Einstein sa at: “Definisjonen på galskap er å repetere samme handling om og om igjen. Og forvente ulikt resultat hver gang”. Å skrive er derfor et sik-kert tegn på galskap. En av bivirkningene er at man blir en slags halvoffentlig person, som må forsvare standpunktene
sine på byen av fulle folk som veit nøyaktig hvor David kjøpte ølet. Og dersom en fra før av er en introvert nevrotiker med tilløp til sosial angst, er denne tvangshandlinga sammenlign-bart med å pisse i buksa for å holde varmen. Og en lurer av og til på hvorfor en gidder. En ting er i hvert fall sikkert: They
dont pay me enough for this shit!, avslutter Christian Kristiansen.

Og det blir vel ikke stille fra ham på en stund.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...