Du trenger ikke være stinn av gryn for å gjøre en forskjell. Du kan for eksempel selge klærne til vennene dine. Noen har bruk for pengene.
Hun så en bitte liten artikkel i avisa om ei mor og ei datter som hadde funnet ut at de skulle rydde klesskapene sine. De inviterte venner en kveld og solgte klærne. Salget ga en tusenlapp som gikk til et veldelig formål. Det var her Karianne Lilleng (27) fikk en ide.
Sykmeldingen
Men jenta fra Lakselvbukt liker å gjøre ting stort. – Høsten 2010 var jeg sykemeldt fra jobben i en barnehage. Jeg hater å kjede meg, og meldte meg som frivillig hos kreftforeningen. Jeg var aktiv under ”Krafttak mot kreft”, som var på nyåret. Da jeg så artikkelen om de som solgte klær var krafttak mot kreft nesten i boks, og jeg ville gjøre noe lignende. Så ballet det bare på seg, forteller Karianne.
Skrotet
”Skrot gir mot” er så enkelt som at ditt skrot kan gi andre mot.
– Dette navnet kom jeg og ei venninne av meg på i lag. Men jeg er alene om dette nå. I fjor fikk jeg hjelp dagen før til å gjøre klart for salget på en lunsjkafe i Tromsø. I strålende vær på en søndag, stod folk i kø ti minutter før åpningen. På selve dagen hadde jeg ti–tolv frivillige. Jeg hadde reklamert litt på Facebook, gjort et kort intervju på radioen og så sto det i avisa. Resten sto jungeltelegrafen for. Jeg tror faktisk jungeltelegrafen er det beste reklamemidlet man har, fordi folk stoler mer på det som kommer i fra folk du kjenner, enn som en tekst i avisa, mener Karianne.
Gråt etterpå
Det er klær, sko og vesker det går i. Bruksting. – Det hele ble så mye større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg husker det så godt da det hele var over i fjor. Klokken ni på kvelden var jeg hjemme, jeg satte meg ned i sofaen og tenkte over dagen og tårene bare trillet. Jeg tenkte på den store givergleden til folk. Og jeg husker spesielt godt ei eldre dame fortalte meg at mannen hennes hadde dødd av kreft for et år siden. Hun hadde til nå ikke hadde hatt hjerte til å gå igjennom klærne hans. Hun hadde lest om meg i avisa, og tok det som et tegn på at nå var tiden inne for å gi bort klærne. Jeg fikk henne til å gjøre noe bra for seg selv. Det var stort, minnes Karianne.
Giverglede
Det var en voldsom giverglede blant Tromsøs befolkning. Folk støtta opp, handlet og noen stakk innom bare for å si hei. Vi hadde så vanvittig masse klær at vi ble nødt til å lage posesalg. Det første året var valget lett. Jeg valgte å gi pengene til Kreftforeningen fordi jeg for åtte år siden mistet min mor i kreft, sier Karianne.
Hun hater å kjede seg. – Jeg vil heller være overarbeidet enn å sitte på ræva å kjede meg. Nytelivet kan jeg gjøre når jeg blir skikkelig gammel. Da kan jeg bo i Spania en eller annen plass, med strikketøyet i fanget og føttene på bordet, sier Karianne.
Målene
– Mitt største mål er at den dagen jeg dør, så skal det sitte igjen et menneske på denne jorda som husker meg for noe godt jeg har gjort, at jeg har gjort noe av betydning for verden mens jeg var her. Om det er ei lita jente i bushen i Afrika eller om det er ei gammel dame her i Tromsø som husker meg fordi jeg har leid henne over gata, det spiller ingen rolle. Du trenger ikke være stinn av gryn for å gjøre en forskjell. Så lenge du har tid og pågangsmot så kan du få til hva som helst. Jeg har lært mye av å miste min mor. Hun døde da jeg var 19 år, og jeg har ingen kontakt med min biologiske far. Jeg har måttet klare meg selv, men med hjelp av bestemor og stefar, avslutter Karianne.
