Skriv ut Skriv ut

Skuddet på Ørretholmen

Møt Tom Birger. Han som ble skutt.

Hendelsesforløpet da skuddet falt på Ørretholmen, er fortsatt uklart. Det skal det fortsatt være. Saken er ennå ikke rettslig behandlet, og i mellomtiden vil alle parter klokelig ikke snakke særlig om den. Vi vet at en mann i førtiårene oppfører seg truende om kvelden 4. januar i år. Vi vet at politiet skyter han i foten. Mer får vi ikke vite ennå, men bak ethvert drama finnes mennesker. Mennesker med en unik historie. En historie som kanskje kan forklare bakgrunnen til at det gikk galt. Han var en av de første i Tromsø som begynte på metadon. Han har gått på det i 11 år.  – Man blir jævlig hekta. Avhengig. Heroinabstinensa e ingenting i forhold. Da har LAR dæ i si hule hånd. Nekte du å gå med på dæmmes opplegg e det nesten som dæm true med å ta fra dæ metadonen. Dæm sir det ikkje, men det ligg mellom linjen. Blir næsten som pusheran ute på gata. Gjør du ikkje ditt, så får du ikkje datt. Man gjør jo alt førr å få stoffet. Ka som helst førr å få metadon, sier Tom Birger.

Han er en stolt fyr, kjent som ærlig og real i miljøet. Sjelden har man hørt et negativt ord om Tom Birger. – Æ hate å sette og surke. Like ikkje det. At det liksom skal være synd i mæ. Det e det ikkje. Æ har sotte så mange år i fengsel at æ hate at folk skal bestemme over livet mett. Æ har inga frihet. Æ kan ikkje reise. Må søke om å få med mæ metadonen. Det blir som unga som må spørre mora om å få lov tell å dra på kiosken å kjøpe sæ ei cola. Hvess æ fikk velge på nytt, ville æ aldri ha begynt på metadon. Æ har fått mer problema etter æ begynte i LAR, forteller Tom Birger.

Det går fint de første fire årene. Det er mens LAR ligger under Trondheim. – Det va strengt da og, du vesste liksom ka du hadde å forholde dæ tell. Æ holdt mæ uten sidemisbruk i de fire åran, men da LAR kom under Tromsø i 2005 begynte det å gå i nedoverbakke førr mæ. Det blei så tungt, æ følte mæ nesten tvunget tell sidemisbruk sånn som dæm la opp tingan. Æ frys på ryggen når æ tenke på kordan det e blitt. Da æ begynte i metadonprosjektet, måtte æ skrive kontrakt. Attesta fra lege, politi og diverse. Alle måtte bevitne at æ var opiatavhengig. Du måtte være over 25 og ha vært avhengig så og så lenge. No virke det bare som om det e å stikke innom og bestille sæ metadon. Oppfølginga e en vits. Vi va fem støkka på metadon, og to tell å følge oss opp. No e det 120-130 som skal følges opp, og det fortsatt omtrent like mange ansatte. Ikkje rart dæm e utbrent og sykmeldt, fortviler Tom Birger.

LAR-teamet består av seks ansatte, men ikke alle er på jobb samtidig. Permisjoner og sykemeldinger gjør at teamet ikke er fullt bemannet alle dager, ifølge Vidar Hårvik i Marborg.

LAR klarer ikke å hjelpe Tom Birger, slik planen er. Slik hans forventninger er. – Det e klart, dæm kan jo ikkje legge alt i nævvan på mæ, men æ treng hjelp. Æ har alltid levd utførr samfunnet og må lære mæ å leve på en vanlig måte. Det virke som dæm som e sterk, og klare sæ nogenlunde bra, blir glemt. Har ikkje hatt noen å henvende mæ tell, ingen å snakke med når æ sprakk, sier Tom Birger.

Tom Birger har hatt en urolig tilværelse. – Først bodde æ på Stakkevollveien, der trivdes æ. Gikk på metadon da. Vi hadde mulighet tell å komme oss ut med båt, og vi hadde sykla. Fryd og gammen, vi hadde det jævlig kult. Storkosa mæ. Det va bare et gjennomgangstilbud, så æ fløtta bort tell Isbjørnveien i dalen. Det bodde det helt vanlige folk i nabolaget. Det e jo sånn det skal være, man skal jo ikkje bo i getto. Stortrivdes der borte og. Folk va jo selvfølgelig skeptisk, men det gikk bra. Den dag i dag spør dæm om katti æ og kameraten min skal fløtte tellbake. Skogen va rett utførr døra, æ og bikkja gikk tura, og æ trivdes med livet. Integrert blant vanlige folk. LAR lå fotsatt under Trondheim, og alt fungerte. Det e den beste tia æ har hatt i LAR. Da hadde æ trua på at æ skulle klare det, at ting skulle ordne sæ. At æ va ferdig med det hælvetes livet æ har levd. Æ va rusfri og folk sa at æ så bra ut, sier Tom Birger.

Når Tom Birger ruser seg, er det lett å se. Han mister vekt og blir en annen person enn den folk kjenner. – Æ meste alt kjøtt i trynet når æ ruse mæ, og ser ut som æ spelle i Rolling Stones. Hehe. Etter tre år i Isbjørnveien, fløtta æ og kameraten tell rekkehus i Tindveien. Det gikk helt fint, helt tell han fjotten på andre sia av veien ringte politiet på grunn av hundan våres. Hundan skulle bli tatt av politiet og avlives. Han fyrn va vanskelig. Han klaga på alt og alle. Påstod at hundan hadde bette folk. Forbainna løgn. Polisen skjønte det, at det bare var løgn. Da politiet kom, logra dæm og sleika politiet, tell tross førr at dæm hadde med politi i sivil – førr å se om bikkjen var aggressiv. Vi måtte jo selvfølgelig fløtte igjen. Folk blande mellom narkomane og eksnarkomane, forteller Tom Birger.

Sammen med kameraten flytter Tom Birger nå til Svarthammerveien. – Dagan blir annerledes når man e nykter. Æ og kameraten hadde hele tia levd oppå hverandre, og no krangla vi som et gammelt ektepar. På den tia begynte æ å slite litt igjen, og æ ville gjerne ha nokka førr mæ sjøl. Æ håpa jo på at kommunen og LAR ville hjelpe mæ med nokka skikkelig. Tilbudet blei Ørretholmen. Æ prøvde å takke nei, æ mente at da kom æ virkelig tell å havne ut å kjøre. Dæm sa at det va bare snakk om 14 daga. Midlertidig. Æ tenkte ikkje på at dæm kom tell å lyge, så æ fløtta ut dit. Problemet va at æ måtte ha månedskort tell både mæ og bikkja tell bussen, sia æ måtte hente metadonen min tre ganga i uka. Busskort fikk æ i en måned, før dæm stoppa det. Æ blei jo isolert. Først 5000 i husleia, så 3000 tell i busskort. Så må man jo ha mat. Trygda va helt oppspist. I tillegg tell dette forventa dæm at æ skulle dra og oppsøke nye venna. Æ hadde jo ikkje penga tell å dra noen plassa. Æ lånte så masse penga tell bussen at det hopa sæ opp gjeld.  Æ gikk tur med bikkja, prøvde å holde mæ unna det verste der ute. Va mye borte og hos venna, og grua mæ ordentlig tell å dra ut igjen. Samtidig turte æ ikkje å være førr lenge borte, va jo redd førr å miste alt æ eide, all musikken min og alt. Det e jo ikkje sånn det skal være, hjemmet ditt skal jo være en plass du har løst å dra tell. De første to månan gikk no likevel bra, så begynte sidemisbruket å øke sakte, men sikkert. Men det e no ikkje så lett. Der pushes det speed og alt du treng. Unødvendig å dra tell byen. Der ute va æ plassert – æ som skulle holde mæ nykter. Natt og dag kom det folk, skulle låne sukker og mat. Ga mæ speed eller hasj i bytte. Det blei den påkjenninga, æ begynte å få problema. Sidemisbruket økte og tell slutt va æ hekta. Æ lure på kor dæm va – dæm som skulle følge mæ opp? Æ skulle jo bare bo der i 14 daga, sier Tom Birger.

Når politiet skyter Tom Birger i foten, har han bodd midlertidig på Ørretholmen i over et år.

I dag har Tom Birger med seg advokat på møtene med LAR. – Etter hendelsen har det vært på samme viset. Æ kunne like godt ha sotte i fengsel. Æ har en alvorlig skade. I verste fall må æ amputere hele skanken om æ får infeksjona. Da æ satt i fengsel og va på sjukhuset, va det ikkje måte på kor dæm skulle følge opp. Da æ fikk en mulighet tell å komme mæ ut, så gjorde æ det. Hadde æ visst det æ vet no, hadde æ blitt der. Æ fikk i hvert fall hjelp tell å trene opp foten. To ganga har æ blitt kjørt tell behandling hos fysioterapeuten av LAR-teamet, æ skulle egentlig vært der ti ganga. Men hvis æ ikkje får hjelp tell å komme mæ dit, blir æ låst fast hjemme, og trene æ ikkje skikkelig, kan æ bli stiv i skanken førr bestandig. På sykehuset sir dem at æ må til behandling regelmessig og trene ofte. Det e viktig sir dem, men æ har ikkje råd tell å ta taxi. Æ e så oppgitt. Nei, æ e mer skuffa. Det e ikkje sånn det skal være, det e ikkje det som e blitt lovd fra dem som skal følge mæ opp. Dæm skylde hele tia på at dæm ikkje har ressursa, penga eller folk, fortviler Tom Birger.

Det bygger seg opp for Tom Birger. – Alle har ei grensa. Det e jo førr jævlig at man skal bli skutt førr at dæm skal gjøre nokka, men dæm gjorde jo ikkje nokka førr det. Tell og med dét nøtta ikkje, ka faen e det da som nøtte? Koffør tok ingen i oppfølgingsapparatet tak i mæ da æ begynte å slite? Koffør fikk æ ikkje hjelp, dem så jo at æ sleit? Det hete jo at vi skal være likestilt med alle andre, men det e en vits. Æ vil bare bli behandla som et menneske, sukker Tom Birger.

De har ennå ikke funnet et sted hvor Tom Birger kan bo. Han bor midlertidig igjen. Nå hos sin gamle mor. – Probleman blir lasta over på modern. Ho e 77 år, gammel og sjuk. Ho bor i ei knøttlita leilighet med ett soverom. Æ ligg på stua. Det e jo helt utrulig. Modern e sliten fra før av. Æ e jo nesten 50 år, kan jo ikkje bo hos modern. Etter hvert skal æ over i et kollektiv, men enn så lenge bor æ hjemme. Æ treng jo mye hjelp. Går på krykke og kan ikkje belaste foten. Modern e sliten, forteller Tom Birger.

Etter skuddet på Ørretholmen har han klart å holde seg. Har ingen utslag på prøver. Ingen sidemisbruk.  – Æ vil ha et ordentlig liv. Pluss at æ tør ikkje på grunn av skanken. Skal æ begynne å ruse mæ, kan det hende æ får infeksjona. Renn æ rundt på krykken og tar amfetamin e det fort gjort å bryte opp skanken igjen. Æ har ei skinna i foten, og den e jo ikkje enda grodd i sammen. Et støkke av beinet e jo borte, så det tar ei stund før det gror sammen. Det tar to år før æ kan gå skikkelig igjen, sier Tom Birger.

Han sliter med nervene. – Æ har sotte så mye inne, og vært så isolert. Særlig no etter at æ blei skutt. Politiet som skaut, fikk oppfølging av psykologa, men æ som fikk kula i låret, hadde ingen å snakke med. Ingen. Kor e kriseteaman liksom? Æ har ikkje fått bearbeid hendelsen, æ merke det no. Det kommer opp. Æ har nerva og angst. En anna sak e at æ har en sønn. Han treng også oppfølging. Faren blei jo skutt, sier Tom Birger.

Han er rystet over en av legene i LAR. – En nonsjalant fyr. Tenk, æ har en fastlege som har kjent mæ i over 30 år, han kjenne mæ og kan hele sykdomshistoria mi. Han har ingen problemer med å skrive ut svak beroligende medisin tell mæ. Men LAR-legen, han har liksom sisteordet. Han skal liksom mene at æ ikkje har nerva – etter alt det æ har vært igjennom. Æ e ikkje ute etter å ruse mæ på tabbisa, æ har nok med metadonen. E det ikkje min lege som skal bestemme?  Æ e livredd. Føle mæ sårbar med foten min.
Æ e no enda hos modern. Æ blei tilbydd husrom i 103. Fra Ørretholmen tell Grønnegata 103. Det e en vits. Faen, fra aska tell ilden. Kor i faen e menneskeverdet. Ka e man verdt?, spør Tom Birger.

Han har heldigvis en god venn. – Det e bedre med en god venn enn ti liksomvenna. Så har æ jo familie, men æ slit sånn at æ får ikkje tid tell å pleie dæm. Har kontakt, e ikkje utfrøssen – så det e no opp tell mæ å ta kontakt. Æ vil jo ikkje plage dæm. Dæm har no sine liv, og æ plages med mett. Æ slit. LAR klare ikkje å få mæ tell fysioterapi. Æ e handikappa, treng hjelp. Dæm e underbemanna, sier Tom Birger.

Tom Birger er sliten. – Æ e lei. Tenke hele tia på å komme mæ av metadonen. Slutte. Men å slutte på metadon e vanskeligere enn å slutte med heroin. Man e hekta. Hekta på en sånn måte at man e livredd førr den dagen man ikkje får mer. Metadonen har makta over dæ, og LAR har makta over metadonen, avslutter Tom Birger. Teksten er gjennomlest og godkjent av Tom Birger selv og hans medhjelper i MARBORG, Vidar Hårvik.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...