Skriv ut Skriv ut

Soldat Solstråle

Før var hun rusa på heroin. Nå er hun høy på Jesus – og Virkelig

Hun kom inn i rusen gjennom smertestillende medikamenter. Som 17-åring fikk Ann-Wigdis Myhre (48) fibromyalgi; smerter i muskler og ledd. – Det var trist. Jeg måtte slutte i en kjempejobb jeg trivdes svært godt i. På ”KV”, for de som husker det. Jeg måtte søke på nye jobber, og det gikk ikke så bra. Prøvde meg i kontorjobb, men kom på skeiva. Jeg er den som ville holde på med fysiske ting, forteller Ann-Wigdis.

Smertehelvete
Hun ble svært plaga med ryggen, og det viste seg at sykdommen satt i kroppen fra barnsben av, i form av noe hun selv karakteriserer som mangelsykdommer i vekstperioder, som førte til forkalkninger i ledd og rygg. I en stygg mobbe-episode på barneskolen fikk Ann-Wigdis knust en ryggvirvel, men ble bare sendt hjem fra legevakta. – Alt dette til sammen førte meg inn i et smertehelvete, forteller Ann-Wigdis, som i denne perioden fikk veldig sterke smertestillende medikamenter.

Sønnen
Så fikk hun en sønn i 1982, og hun kunne være hjemme og pleie smertene og sønnen. – Det gikk bra veldig lenge. I svangerskapet trappa jeg ned påtablettene. Disse medikamentene er forbudte i Norge i dag. Det var dødninghoder på pakkene, ler Ann-Wigdis.

Etter at sønnen kom til verden, torde ikke Ann-Wigdis å begynne på smertestillende igjen. Hun ville være en god mor. Hun holdt ut smertene. I ti år holdt hun ut. På et punkt hadde hun så store smerter at hun ikke greide å skjære brød til guttungen. – Jeg forsto da at dette ikke gikk mer, jeg måtte ha hjelp, sier hun.

Sønnen flyttet til sin far, som hadde hus og familie. Fint for gutten, men en stor sorg for Ann-Wigdis. –

Det ble mer og mer piller, Somadril og annen skitt, samtidig som jeg skulle prøve å gå på skole, forteller Ann-Wigdis. Nok en gang gjorde smertene at hun ikke klarte å gjennomføre. Skolegangen gikk i dass, og hun havnet i et rehabiliteringsprosjekt. – Her traff jeg andre mennesker som hadde problemer, blant annet en fyr som jeg var helt sikker på at var blitt rusfri. Vi skulle gifte oss, og det var bare lykke. Jeg var blitt ufør, og fikk en liten etterbetaling. Jeg stolte fullt og helt på denne mannen. Helt til dagen kom da kontoen var tom, og han var borte. Vi fant han etter hvert, og pengene var gått til å kjøpe stoff, sier Ann-Wigdis.

På kjøret
Ann-Wigdis går helt i kjelleren, og hun mister sin legeordinerte smertestillende medisin. Abstinensene kommer, og hun blir syk. Den nevnte mannen kommer på banen, og ”har noe” som kan hjelpe henne. Slik blir Ann-Wigdis Myhre russyk. Hekta på amfetamin, morfin og heroin. – Der og da var det herrens glade dager, jeg kunne løpe rundt og vaske hus. Jeg ble plutselig ”frisk”. Han dro på behandling og fant ei ny dame. Ann-Wigdis har siden vært et fast innslag i bybildet. Først med dop i kroppen – seinere uten.

Barndommen
Det var besteforeldrene til Ann-Wigdis som eide hele Åsland på Kvaløya. Der hadde hun en fin oppvekst. – Bortsett fra at mamma var alkoholiker. Hun var veldig til og fra. Mye borte. Sannheten er vel at det var vel like anstrengende å ha henne hjemme. Da gikk vi og var redde for at hun skulle dra igjen. Men vi tok vare på hverandre, forteller Ann-Wigdis, som nevner at faren var hennes store helt. – I tillegg til bestemor, som var hele tryggheten vår, sier Ann-Wigdis.

– Pappa var en veldig flink mann. Lærte oss å bli glad i musikk, natur, vi fiska, lå i telt, gikk på ski. Jeg var faktisk kretsmester i langrenn som 13-åring. Pappa fulgte meg opp, kjørte meg rundt på skirenn både lørdager og søndager, forteller Ann-Wigdis. Etter hvert kom det en stemor inn i livet hennes. En periode Ann-Wigdis ikke vil snakke så mye om. – Vi har god kontakt i dag, selv om han er gammel og har altzheimer, sier Ann-Wigdis.

Stor søskenflokk
De var mange søsken, med mine og sine og dine, hun kommer til elleve i tallet. – Hvem av oss som var helsøsken og hvem som var halvsøsken var vi ikke helt sikker på. Det er jeg ikke sikker på den dag i dag, sier Ann-Wigdis og slår opp latterdøra. Men alvoret ligger alltid på lur. – En døde. En lil- lebror. 17 år gammel. Pappa ble aldri den samme. Han mista livsgnisten, forteller Ann-Wigdis, som understreker at å miste et barn må være den største smerten et menneske kan oppleve.

– Mamma slutta å drikke for 20 år siden, og det har gått veldig bra med de tre ungene hun har hatt sammen med seg. Vi har et godt forhold i dag. Det er henne jeg kan takke for at jeg har Frelsesarmeen i dag. Vi hadde en fantastisk fin tid der som barn. Vi spilte i musikkorpset i armeen.

Hell i uhellet
Vi skal sju år tilbake i tid. Ann-Wigdis lever på gata. Heroinavhengig. Ting skal begynne å snu. Hun bruker ureint utstyr og blir angrepet av kjøttetende streptokokker. Streptokokkene fester seg i hjertets forkammer – endokarditt kalles det – en betennelsestilstand i hjertet som kan danne kolonier av mikroorganismer. I hennes tilfelle bakterier. – Det var alvorlig, jeg fikk ikke forlate rommet. Jeg lå på UNN i tre måneder, fikk knapt røre meg. Bakteriekolonien kunne løsne, og da ville hjertet mitt eksplodere i løpet av minutter. Da ville jeg ha dødd umiddelbart, forteller Ann-Wigdis.

Vårherre
– Jeg lå der og ba til Gud. Jeg lovet ham, at om han berget livet mitt, skulle jeg ta kontakt med Frelsesarmeen igjen. Jeg hadde vært innom der som russyk, og sett at det var folk der som kjente meg fra barndommen. Jeg hadde også oppdaga at det ikke var så mye sang og musikk der lengre. Så jeg lovte at om jeg fikk livet, skulle jeg synge og spille for Gud igjen, forteller Ann-Wigdis.

Var du helt avkobla Gud som russyk?

– Nei, jeg hadde barnetrua. Det var sånn jeg møtte John. Vi ble vel oppfatta som litt rar på gata. Hadde barnetrua til felles og ble kjærester. Vi var helt på trynet russyk, begge to, mimrer Ann-Wigdis. John er standhaftig i forelskelsen. Han sykler eller går bort på UNN mer eller mindre hver dag for å besøke kjæresten.

Knytninga til Frelsesarmeen er der hele tida. Hun får besøk på sykehuset av en representant med blomster og bibelvers. – Jeg husker ikke verset, men jeg tok det til meg. Jeg tenkte at jeg skulle gjort noe med livet mitt for Gud. Derfor altså denne bønna. At om jeg fikk livet, skulle jeg synge for Gud, forteller Ann-Wigdis. Da skjer det hun refererer til som ”miraklet”. Bakteriene kapsler seg inn, og hun friskner til. De åpner henne og rensker opp. I dag er Ann-Wigdis nesten helt frisk. Noe arrdannelse på hjertet gjør at det virker sånn cirka sytti prosent. Jesus i hjertet kompenserer for resten.

Av kjøret
Mens Ann-Wigdis ligger på sykehuset får hun substituttmedisinen Subutex for opiatsuget. Hun begynner veien mot å bli rusfri. Småsprekker, men klarer seg fint. John begynner også etter hvert på substituttmedisin, og kjemper seg av heroinen. Skulle de fortsette å være sammen, måtte det bli slik. Sammen kjemper de mot rusen, mens Ann-Wigdis blir godtatt i armeen. – Det hjalp veldig å holde fast i Frelsesarmeen, jeg ville ikke ta amfetamin dagen før jeg skulle dit på sangøvelse, ler Ann-Wigdis.

”Kristus inn i alle hjem”
Hun er fortsatt med i sanggruppa ”Glede”. – Vi synger om gleden i Jesus. Jeg spiller gitar og trekkspill. Jeg fikk et trekkspill etter et intervju i Virkelig for en stund siden. Det må jeg få takke så fantastisk mye for. Så er jeg med i hjemforbundet. En gruppe som egentlig var ment for hjemmeværende kvinner som hadde ungene på skolen, og som skulle møtes for fellesskap i Kristus, for å ta budskapet med hjem og inn i familien. ”Kristus inn i alle hjem”, var mottoet, stråler Ann-Wigdis. Hun synger både på lørdagstreff og gudstjenester på søndager. Frelsesarmeen er som en familie for henne, når hun ikke er sammen med sin kjære John da, – og på musikkaktivitet i Normisjonen, der Ann-Wigdis har vært med å spille inn plata ”Av bare nåde”. – En fantastisk gjeng å være sammen med. Det blir jeg å fortsette med.

Har du ikke lyst til å bli skikkelig soldat i armeen?

Ann-Wigdis hadde ikke venta spørsmålet og nøler lenge. Tenker seg om, drar på det. – Njaaaa… kanskje. Jeg må i så fall være et godt forbilde. Komme meg ut av LAR, slutte å røyke. Bli kvitt alle avhengighetene, det er et av kriteriene, jeg er ikke fremmed for tanken. Men jeg er stolt av å være ”tilhørig” nå. Jeg viser det med en liten pin. Det får holde en stund, men hvem vet hva tiden bringer, sier Ann-Wigdis, som kunne tenke seg å jobbe for Jesus på heltid, eller…

Eller?

– Jeg drømmer om å bli skuespiller, sier hun. Det blir stille lenge. Hun ser drømmende ut.

Den glade selger
Hun var av de første virkeligselgerne. De som laga starten for snart sju år siden. Hun har vært med på hele bølgen, og fått oppleve paradokset med å ikke få lov til å selge Virkelig da hun kom inn i LAR. Reglene er endra på nå. Hun kan selge – hver dag – om hun har kraft. – Alternativet hadde vært tigging, forteller hun ærlig. Hun har aldri krimma. Tanken på at Jesus ser henne, gjør at tigging har vært et bedre alternativ. I dag tjener hun en flott slant i uka på salget. Hun kan til og med spare litt. – Jeg har lyst å kunne si at jeg har vært i Syden. Sparer til det. Jeg er på vei ut. Helt ut av alt som har med rusmiljø å gjøre. Tilbake til livet. Som vanlige folk. Mål nummer en er å få alt dette ut av kroppen, bli helt frisk. Helt frisk, sier Ann-Wigdis.

Skuespilleren
Hvis teatersjefen på HT ringer oss og spør om vi kan lage et teaterstykke basert på ditt liv hvor du spiller hovedrollen. Du, en gitar, en liten scene og et publikum. Ville du tørre å stå der da, Ann- Wigdis, som deg selv?

– Jeg tror det, jeg vet ikke, det må prøves, sier Ann-Wigdis. Teatersjefen ville nok fått en utfordring. På alle vis, med denne kvinnen – en blanding av Svarta-Bjørn, Maria Magdalena og Edith Piaf. Levd liv i lemmer og stemme. Bare vakkert ville det neppe blitt, på grunn av livet hun har levd. For stemmen som bærer ordene og tonene kommer fra et sted. Et sted de færreste av oss har vært. Fornedrelsen og gleden vris ut av en passe rein tolvstrenger nesten på romani-vis. Det ville blitt en uforglemmelig time i en teatersal, blant mange forglemmeli- ge. Om det er godt teater vet jeg ikke, men det er nesten realistisk. Et nesten realistisk spenn mellom den dypeste av livets avgrunner til latterens intenst befriende høyder. Og du går ut derfra som en annen enn den du var når du gikk inn. Tror jeg. Så er det nevnt. Teatersjef Nina tar muligens ballen, hvem vet. Ann-Wigdis vil fortelle, om mulig vil noen lytte. Hvis de tør. På samme måte som noen av oss ikke tør å se på henne når hun på sitt høflige, skamløse vis spør oss om vi vil kjøpe et magasin. En jobb hun elsker, en jobb hun bedyrer sin stolthet til. De av oss som later som hun ikke fins og haster forbi, får hennes omsorgsfulle tanker. Hun dømmer ikke, men forstår at noen kan synes at hun er en pest og en plage.

En av oss
Vi som snakker med henne nesten hver dag, blir aldri lei av å høre hennes skamros av de flotte, faste kundene som kjøper magasin av henne. Hun forteller at folket der ute gir henne gode tilbake- meldinger. Hun er så glad, gjør folk blid. En slags voksen pike med fyrstikker. En av oss som falt av hesten, som i mange år ble slept etter uten at noen kunne hjelpe. Nå er hun blant oss igjen. Litt annerledes, kanskje, men tilbake. En av oss. Ann- Wigdis Myhre; Soldat Solstråle.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...