Muldvarper, personlig prestisje, hardt spill og gentlemansavtaler:
Bulgarske Silvio Danailov har dobbel agenda. Han vil både bli president i Verdens sjakkforbund (FIDE) og hente Sjakk-OL til hjemlandet. En finurlig avtale ødelegger Danailovs plan. Danailov blir president, og Tromsø får Sjakk-OL. Hva skjedde? Her er hemmelighetene.
Tekst: Eirik Junge Eliassen, Mats Lasse Jangås og Alf Krogseth.
Foto: Trine Lise Halmøy Lockertsen
Daglig leder, og senere administrerende direktør Børge Robertsen, reiser til OL i Dresden i Tyskland med Tromsøs kandidatur, ganske enkelt for å fortelle sjakk-verden at Tromsø kommer til å søke. Med seg har han etter hvert en stor delegasjon med stand, underholdning og ordfører med finsmykket på. Børge sitter mye med ansvar, men har et hardt arbeidende styre rundt seg. Børge trekker i tråder og følger opp. Kontor i Rådhuset. Han bygger relasjoner i politisk miljø rundt seg. Styreleder Herman Kristoffersen er en viktig brikke i dette. Samtidig får Tromsø 2018 på nådestøtet i gavepakken sørfra, og plutselig er det langt billigere Sjakk-OL på alles lepper. Hausberg retter opp sitt ettermæle etter Melodi Grand Prix under tak på Alfheim og et kollapset ”2018”. Hausberg blir sjakkens talsmann en tid. Noen husker Klaudius` tegning der Blomseths kumpaner river seg i håret, mens den glade Hausberg introduserer den gode nye ideen: Sjakk-OL, mens han slår hælene sammen på entusiastisk vis.
Det komplementære opplegget
Opplegget som egentlig skulle komplementere et Vinter-OL i nord. Tromsø trengte sjakken på by-CV-en for å vise at man kunne håndtere store arrangementer overfor IOC. Tromsø har allerede vunnet kampen om Sjakk-OL nasjonalt allerede i 2007, over Stokke i Vestfold, Oslo og Bartebyen. Tromsø var den byen med den største politiske viljen med Herman i ledertrøya. Mannen med en entusiasme og kunnskap nok til å selge sand i Sahara. Dessuten er hans parti-tilknyting udiskutabel, om han er aldri så mye ute av politisk brettspill. Herman og Arild snakker sammen, veien gjennom politiske kanaler ligger åpen.
Potensialet
Gløden blir ikke tent umiddelbart. Byen for de store anledninger, hadde nesten ingen anledning, og æra skulle reddes. Politisk. Før de røde og grønne er sjakk matt, og Hausberg tipper. Bokstavelig talt.
Ingen har hørt om sjakkmesterskapet og entusiasmen sitter langt inne på de fleste områder. Børge Robertsen kjenner i magen at dette har et kjempepotensial. Han skulle få rett. Robertsen bøyer nakken og snur flere steiner sammen med de andre blåskjortene og administrative brikkeflytterne. De hersker ingen tvil om at Tromsø 2018s kollaps, åpner opp for sjakkentusiastene i Det Kulturelle departementet. Trond Giske vil ikke ta i saken en gang til, og den blir lagt på bordet til den nye minister Huitfeldt. Børge og blåskjortene går i møte med Huitfeldt og hoffet hennes, hun virker uinteressert og ser ut som hun kjeder seg. Det skulle vise seg at ministeren allerede har bestemt seg. Statsgarantien blir innvilget. Vi skriver senhøst 2009. Et år etter at Børge har begynt i jobben.Det er pressekonferanse. Hausberg på telefon fra Tromsø. Børge og blåskjortene skjønner hvilken vei det går. Statstilskudd på 70 millioner er i boks. En milepæl er slått ned, og et arrangement i Tromsø er enda nærmere målet. Internasjonal søknad på kandidatur blir levert, men så lett skulle det ikke bli.
Muldvarpen
Oktober 2010: Russland. Skal Tromsø eller Bulgaria bli vertsnasjon for arrangementet? Tromsøs internasjonale rådgiver Morten Sand har lobbyert verden rundt. Besøkt delegater og viktige turneringer. Det finnes en mann til i bakgrunnen ingen vet om. Mannen jobber inkognito for Tromsø og bærer navnet Bashar Koutly. Muldvarpen Koutly får ut informasjon Tromsø trenger i forhold til kampen om tildeling. Alle har sett at i sjakkverden går ikke alle kamper like stille for seg, og det er ikke alltid gentlemans game som gjelder. Et valg av arrangørsted for OL, har mange av de samme elementene som et presidentvalg – uten at det er like ropende brutalt og kynisk. Sterke stemmer, makt, vennetjenester og masse penger. Vi andre ville kalt det korrupsjon, men i samtale med Robertsen sitter ordet langt inne. Å ha en muldvarp blir helt nødvendig. Rådgiver Sand ville ikke slippe inn i de indre kretser gjennom sin offisielle tilknytting til Tromsø. Bashar Koutly er i fri dressur. Sjakkverden vet ikke at han betales fra Tromsø. Bashar snapper opp at konkurrenten Bulgaria har fått tilbud om å kjøpe Sjakk-OL for en pen liten sum euro. På dette tidspunktet har Tromsø brukt omtrent 15 millioner fra 2007 til 2010, og det brenner under den nordnorske ræva. Blåskjortene og Børge har badet bort millionene, og har mye å forsvare. Å tape så mange sykehjemsplasser nå ville være en lokalpolitisk skandale. Restene etter marxist-leninistene ville laget fakkeltog.
Avtalen
Morten Sand får beskjed fra muldvarpen om at Sjakk-OL er i ferd med å renne som Sand (!) mellom fingrene. Sand går rett på Bulgarias svar på Gerhard Heiberg, president i det Bulgarske sjakkforbundet Silvio Danailov. Sand konfronterer han direkte i Oslo om opplysningene om at Bulgaria var i ferd med å kjøpe Sjakk-OL foran nesen på Tromsø. Danailov blir rød i fjeset og undrer sterkt på hvor Tromsø har disse opplysningene fra. Etter det Virkelig erfarer, skal Sand ha svart: ”Vi vet alt, Danailov”. Danailov skjønner at det lekker i hans organisasjon, og skjønner at Tromsøs folk vet hva de holder på med. De bestemmer seg da for å gjøre en avtale. Danailov slutter å fremme Bulgarias kandidatur for Sjakk-OL, mot at Norge gir Danailov stemmene sine til hans kandidatur som president i Det Europeiske Sjakkforbundet. Blåskjortene i Norge garanterer også Danailov at de vil snakke med sine ”venner” i resten av Skandinavia, og fortelle at det er i alles interesse at Danailov blir president i Europa. Et stemmeantall som ville garantere hans plass på tronen. Danailov er sjakk matt, og gjennom dette starter et samarbeid – eller i alle fall ikke et motarbeid – av sjakkplanene i 9000-byen.
Ikke korrupt
Børge Robertsen går langt på vei i å bekrefte disse opplysningene, men vil ikke gå med på at dette er regelmessig betenkelig. Robertsen kaller dette ”andre spilleregler enn vi er vant med”, og det var ingen vei utenom. – Man kunne ikke spille kun etter Norske regler, men vi måtte tilpasse vårt spill en internasjonal arena. Vi var fair, det var ingen ulovlige holdninger eller håndpenger inne i bildet. Det var ingen stygge taklinger, men det var hardt spill. Vi brukte tjuvtriks, men det var ingenting som var ulovlig. Slik gjør man det ute i verden, forteller Børge Robertsen.
Til Sibir
Under Sjakk-OL i 2010, i Khanty-Mansijsk i vest-Sibir skal valget stå. Tromsø visste at det sterkeste tårnet Danailov var falt, og veien skulle ligge åpen, men slaget om Sjakk-OL var langt fra vunnet. Alle delegatene skulle avgi sin stemme, og ingen kunne vite hva de var påvirket av. Tromsø har tidenes mest gjennomarbeidede søknad, statsgaranti i bunnen og det var lobbyert lenge, men mye kunne skje de siste dagene. Presidentvalget skal stå samtidig, og Danailov knuser Ali Nihat Jazici i antall stemmer. Jazici var skråsikker på å vinne den europeiske tronen, men taper overraskende. Jazici skjønner da at noen har snakket sammen, og blir rasende. Jazici er på samme tid visepresident i verdens sjakkforbund.
– Det skjer flere ting. Vi blir innkalt på teppet til verdens sjakkforbund. Jøran Aulin-Jansson fører ordet. Vi har også med oss Danailov inn på teppet. Tromsø får muligheten til å høyne budet sitt, forteller Robertsen.
Du mener ”kjøpe” arrangementet?
-Nei. De ønsket at vi skulle legge ”mer i potten”. Lage et flottere arrangement. Et tidligere arrangement hadde lagt inn charterfly og mer komfort for deltagere som en slik pott, for å ”overby” konkurrenten, forteller Børge. Danailov, Aulin-Jansson og Sand snakker sammen før det ”uformelle” møtet, like før valget av arrangørby. Verdens sjakkforbunds konger forventer at Tromsø slenger mer på bordet i siste indre, til tross for at dette ikke er lov i følge de internasjonale reglene. Tromsø er steile. Søknaden er levert etter reglene, og de finner seg ikke i at det skal legges mer på bordet. Israel Gelfer, verdenspresidenten, mener at det kunne jo likevel være ”hyggelig” og åpner for endringer i søknad likevel. – Vi var hard på at vi ikke kom til å øke budet med en penny, forteller Børge.
Like før det gikk galt
Tromsø har en lojal Danailov, bulgareren, på laget, og det blir ikke gitt mer.
– Det ville vært fristende og legge en million eller to på bordet for å få garantert at det 15 allerede brukte millionene var bortkasta. Men vi tok sjansen, sier Robertsen.
Til tross for at Tromsø nå har Danailov på laget er det fortsatt reel konkurranse mellom Tromsø og Bulgaria. Ryktene om det avtalte spillet begynner å gå mellom delegatene, og Tromsøs delegasjon aner uråd. Det blir krusninger i den fra før så solide Tromsøsjøen. Et avslørt avtalt spill ville ikke være til fordel for Tromsø. Nervøsiteten brer seg. Ali Jazici er fortsatt drittforbanna, og føler seg spilt ut over sidelinja av Tromsø og Danilov. Tromsø har Verdens sjakkforbunds (FIDE)s argusøyne på seg, om hvordan Tromsø omgås delegatene med stemmerett.
Fornærmet maktmann
Morten Sand er Norges delegat på denne kongressen. Sand er mer talefør enn de fleste. Advokat av yrke. Entusiast med en spiss tunge. Han kan sin sjakk, og har utformet det internasjonale regelverket i verden. – Sand ender her opp i en opphetet diskusjon med nestlederen i Verdens sjakkforbund, Georgios Makropoulous. Mannen som reelt sett styrer sjakken i verden. Over høyttaleranlegget på kongressen erklærer Makropoulous at han er personlig fornærmet av Sand, forteller Børge. Delegasjonen fra Tromsø skjelver i buksene. Flere av dem tror at nå er tapet innen rekkevidde. ”Makro” føler seg ydmyket og har bestemt seg for at Norge skal faen ikke ha dette arrangementet. Som straff for ydmykelsen fra Sand i plenum. Det heller ikke i Tromsøs favør. Flere internasjonale sjakkstørrelser var nå både fornærmet og mistenksomme overfor Børge og blåskjortene.
– Jeg husker at vi så dem på kveldstid. De satt sammen og lobbyerte. Sikkert for å snu delegatene bort fra Tromsø, forteller Børge.
A walk in the park?
Tromsø har mottagelse dagen før valget. Huitfeldt har kommet hele veien til kongressen. Huitfeldt tror nå at dette kun er en ”Walk in the park”, og at den norske jubelen snart skal bryte løs. Etter hvert skjønner hun at dette langt fra er avgjort, her står det mye på spill. Den personlige prestisjen og den store uhøflige sjakkpolitikken. Bulgarerne har faktisk et reelt sterkt kandidatur. Robertsen vil ikke bekrefte Virkeligs opplysninger om at Huitfeldt finner frem penger i full fart, og ”flyfondet” kommer på bordet. Et fond for å sikre gode og billige flyturer til Tromsø for fattige deltakerland. Robertsen gliser når vi ber han avkrefte at det plutselig, helt ut av det blå kommer 5 millioner kroner inn på Tromsøs arrangørkonto. Pengene var ikke der før Huitfeldt kom til Russland, og hun var ikke observert på flyet med en sjekk under armen. Børge Robertsen smiler igjen. Sier lite mens han skjenker seg en kopp kaffe til. Vi lar det henge i lufta.
Saken fortsetter under bildet.
Børge Robertsen
En PC i alvorlig krise
Børge bytter tema. – Så kom dagen det var valg. Bulgarerne holder sitt siste fremlegg for plenum i kongressen, og skal vise frem detaljene i sitt kandidatur, sier Robertsen. Komplisert, men det handler om powerpointer med postkort på. Om hvor flotte hotellrom det er å oppdrive i Bulgaria. Aulin-Jansson, leder i Norges Sjakkforbund, skal i ilden for Tromsø, med Børge som sidekick. Børge skal styre presentasjonen fra en PC, mens Jansson skal dosere. Børge skal sitte i salen med lang ledning, og skifte lysbilde når presidentene nikket. – Pc-en låser seg. Fullstendig lockdown. Ironisk nok en lånt bulgarsk PC.
-Jeg har spekulert i ettertid om bulgarerne har vært så datakyndige at PC-en var programmert til å kollapse. Vel, det blir bare morsom spekulasjon, ler Børge.
Vel, Jansson står irritert på scenen og knipser etter Robertsen mens han jobber febrilsk med en kollapset PC. Robertsen, blåskjortene og skjørtene hadde nå tilbakelagt en maraton og ledet med en hel runde på Bulgaria. De hadde til nå utkonkurrert Kina, Mexico, Aserbajdsjan og Abu-Dabi. Nå var det oppløpet, og den forbanna Pc-en går i svart.
En dårlig presentasjon
Børge svetter igjen. Han løper. Finner en annen PC, men uten den lange ledninga. Robertsen plasserer seg i stresset bak scenen. Han ser ikke Jansson, og må gjette når han skal bytte slide. – Det var den dårligste presentasjonen i manns minne. Pinlig. Jeg trodde OL var tapt, forteller Børge, som forteller at Bulgarias presentasjon var fantastisk. Så bra at Børge får heller lyst til å dra til Bulgaria. – Det var ikke måte på hva som plutselig var kommet på bordet. Ferier, oppgraderte hoteller og masse snaks til deltagerne, sier Børge. Han er da helt sikker på at Tromsø har tapt. Norge kan ikke matche Bulgaria på ølpriser. Sjakkfolket er i hovedsak fattige, og er opptatt av at ting er billig. I tillegg er deltakerlandene opptatt av sol og varme. Så skulle de velge Tromsø?
And the vinner is…
170 delegater fra hele verden sitter i rommet. Børge og Roar Dons går ut av salen. Det er i overkant spennende. De fleste stemmene i begynnelsen går til Bulgaria. Bulgaria leder 17 – 10. Børge skjelver. Det høres et jubelbrøl fra salen. – Jeg ser at Huitfeldt henger rundt halsen på Arild Hausberg og Herman Kristoffersen, gliser Robertsen. Børge får ikke med seg gledesøyeblikket. Tromsø vinner 95 – 47. Resten er historie.
(Børge Robertsen har lest gjennom denne teksten, og har ingen innvendinger til Virkelig bekreftede og ubekreftede opplysninger.)
Les saken i sin helhet i neste nummer av Gatemagasinet Virkelig.
