Skriv ut Skriv ut

Sterke scener fra hospitalet – eller Michael har vondt i magen

Jeg har uendelig respekt for folk som har gått gjennom store sykdomsforløp med de smerter og plager slike ting medfører. Det er så mye som kan gå galt med det maskineriet kroppen vår er at det er nesten et under at vi varer såpass lenge som vi faktisk gjør.

Tekst: Michael Ludvigsen

Av og til så går det litt galt. Noen ganger er det selvforskyldt (fyrverkeri og øl, opphold på treningsstudio der instruktøren er en 20 år gammel frøken og du som utrent førtigognoe ikke vil være dårligere enn henne, ooog det farligste av alt… Bedriftsfotball), eller du kan ha vært uheldig og fått et sushivirus innabords fra kjøkkenet til ett av byens hippeste og høyeste hoteller. Nevner ikke navn på da jeg helst ikke vil komme på kanten med noen i den bransjen.

Felles for disse
tilstandene er at det finnes en oase i denne smertens og ubehagets evige ørken. En oase der du møter omsorgsfulle pleiere og ansatte som tar godt vare på deg på beste måte. Oasens navn er “Legevakten”. Du vil som oftest vandre ut derifra med forståelse om hva det er som feiler deg, en resept i handa og en forvissning om at det kommer til å gå bra. Om så ikke skjer vil du bli drefset inn på sykehuset der det blir sjekket, ordnet av spesialister og kanskje koblet til en maskin som sier “ping”.

Alt dette høres feiende flott ut, men det er faktisk ikke alltid de kan hjelpe deg. Dette fi kk jeg kjenne på kroppen etter å ha inntatt et større måltid bestående av sushi, kransekake, scampi, marsipankake og om tallerken ikke hadde vært direkte ubehagelig å spise så hadde jeg hælen fl øtte meg brøtte i meg den også. Jeg hadde akkurat våknet fra en to timer lang fordøyelseslur og kjente at ting ikke var helt i vater i systemet. Etter en halvtime der jeg bare satt og kjente på følelsen fant jeg ut at jeg skulle ringe legevakta. Siden det ulmende ubehaget satt såpass langt oppe ville de ha meg inn for å se på meg. Jeg slengte innpå to Paracet og kom meg i en taxi.

På vei til legevakten hadde det før nevnte ubehaget vokst seg til moderate smerter. Taxisjåføren ville småprate, og jeg svarte høfl ig med et og annet grynt om TIL og den førrbainna kommunen som ikke asfalterer veian. På vei fra bilen og inn til resepsjonen oppdaget jeg hvor mye dårligere jeg var blitt. Da hun bak glasset fortalte meg at jeg skulle sette meg og vente la jeg panna på disken og sukket. “Vil du kanskje komme inn å legge deg?” spurte hun. “Braghæh!” fikk hun til svar. Innledningsvis fortalte jeg om den store respekten jeg har for folk som har gått gjennom perioder med smerte og ubehag, men mens jeg lå der på båra var jeg sikker på at ingen noensinne har fått føle slik en altoppslukende smerte fra de dypeste og varmeste spesialavdelingen i helvete. Det eneste som fantes var smerten, mitt ønske om å tømme meg (for da ville smerten bli borte) og av en eller annen merkelig grunn la jeg merke til at mobiltelefonen lå skjevt i innerlomma og stakk meg i siden.

Jeg ynket meg, uffet meg og syntes jævlig synd i meg selv der jeg lå. En tur på toalettet (som avslørte at kroppskontrollen min var relativt dårlig) resulterte i litt oppkast, men ellers lite å skrive hjem om. At jeg i min tilstand klarte å holde hodet såpass klart at jeg vasket toalettskålen er en prestasjon på lik linje med de prøvelser Jan Baalsrud ble utsatt for på sin ferd mot Sverige. Da jeg var tilbake på båra kom  legen og kjente på magen og erklærte at det ikke var forstoppelse. Han sa at de skulle ta EKG og at om den var i orden så skulle jeg bare komme meg hjem. Det var akutt matforgiftning eller virus. Her skulle jeg ikke ligge og gjøre gangen rotete. Jeg ba om noe som kunne tømme systemet hvilket resulterte i et litt oppgitt blikk. Han kunne fortelle meg at det eneste de kunne gjøre var å gi meg smertestillende og noe mot kvalmen (jeg var ikke kvalm, men man velger sine slag). Herregud hvor vondt det var. Om legen hadde kommet med en vannmelon og sagt det var en stikkpille mot smertene så hadde jeg gjort et forsøk.

Å si at jeg var desperat er som å kalle en speeda litauisk trailersjåfør på blankholka i en 25 meter lang doning for en avbalansert kar på kosetur i godt vær. Etter at jeg fikk beskjed om å komme meg hjem var det å få i seg medisinen. I og med at legen hadde fått det for seg at jeg var kvalm så hadde jeg fått en sprøyte mot det. At de ga meg Paracet i form av stikkpiller gjør hele greia enda mer absurd. Jeg var ikke i stand til å si hverken ja eller nei, jeg ville bare ha bort smertene. Kroppskontrollen var så godt som ikke-eksisterende i smertetåka, men inn skulle medisinen.

Inne på toalettet på venterommet viste det seg at plassen der medisinen skulle være var opptatt. Jepp, der var det ikke plass til noe som helst. Det som var der ville ikke ut, bortsett fra på fingrene mine da. Å få plassert medisinen var for lengst oppgitt. Nå var fokuset på å rengjøre toalettet og meg selv slik at jeg kunne bestille en taxi uten å måtte brenne telefonen min etterpå. Jeg fikk rengjort meg selv, men toalettet var det verre med. Jeg evnet rett og slett ikke. Toalettrullen var så tilgriset at jeg tok den med meg ut i den tomme resepsjonen slik ikke andre skulle få skader på sjela. Jeg ville at de skulle vite at ting var ehh… Gått i dass. Siden det ikke var en kjeft å se bak skranken fant min forvirrede hjerne ut at om jeg lot toalettdøra stå åpen og bare satte fra meg toalettrullen i skranken så ville dette gå brillefint. Genialt.

I og med at du leser dette så overlevde jeg, så vidt. Jeg husker svært lite fra taxituren hjem bortsett
fra at sjåføren ikke overholdt fartsgrensen. Jeg kan svakt erindre at jeg begynte å kle av meg i yttergangen og fruen kunne fortelle at jeg hadde lagt et spor av klær etter meg helt til sengen. Jeg har i ettertid ikke hørt noe fra legevakten bortsett fra to regninger. En fra legen for konsultasjonen på sykt mye penger, og en fra selve legevakten for materialer jeg visstnok har brukt. Jeg regner med at to stikkpiller ikke koster 150,-.

Til alle dere som har det vondt: I feel you. Jeg har uoffisiell verdensrekord i å ha vondt i magen. Nemlig.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...