Skriv ut Skriv ut

Sukker

Foto: Kirsti SeljenesLivet skulle vært som sukker, søtt og godt! Men det er ikke alltid slik. De færreste av oss opplever livet som sukker. Det har mange, mange smaker – søtt, salt, syrlig, bittert – men alle higer vi etter sukkeret.

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep gjennom hele barndommen min. Jeg kjemper livskampen og ønsker å vise deg og alle som har opplevd dette, at det finnes en vei ut – vi må bare våge å bestemme oss for å tørre! Det høres så enkelt ut, men jeg vet at det ikke er det. Det er kjempevanskelig å endre tankemønster og levesett, men det er mulig!

Har man opplevd overgrep, så påvirkes alle aspekter ved livet; selvtilliten, tilliten til andre mennesker, relasjoner, seksualiteten og den psykiske helsen. Overgrep kan påvirke den utsatte til å bli selvdestruktiv, overkontrollerende og attraktiv for andre som ønsker å utøve fysisk og psykisk vold. Den utsatte kan gjøre seg selv til et offer, føle skam, skyld og kraftløshet. Det er ikke uvanlig å bli deprimert, sint og redd.

Jeg tror at mange overgrepsutsatte kjenner seg igjen i denne beskrivelsen, men det er mulig å stoppe den onde sirkelen, komme seg ut av denne selvdestruktiviteten. Det krever hard indre jobbing. Det er mulig!

Det er mulig å lære å gi slipp på angsten, på redselen, på skylden. Man kan føle seg hel igjen og leve et liv man føler er verdt det! Den største jobben er å lære å leve, for det er det jeg føler, at jeg lærer å leve livet slik det skal leves, med alt som hører til. Det er en ensom vei å gå. Man kan ha hjelpere med seg hele denne veien, man er avhengig av andre mennesker for å klare å bli hel en dag, men veien er likevel ensom fordi man må gå den alene.

For å bli hel må man våge å møte frykten, våge å invitere mennesker inn i livet sitt, inn i følelsene sine. Våge å elske, våge å stole på, våge å være seg selv, våge å la masken falle.

Det er ikke lett, for overgrepsutsatte lever på strategier vi lærte oss da vi var barn. Strategiene oppstod for at vi skulle være i stand til å overleve hverdagen med overgrep og misbruk, tillitsbrudd og uforutsigbarhet. Vi var for pokker nødt til å stole på overgriper, til tross for smerten de påførte oss. I hvert fall de av oss som har nære omsorgspersoner som overgripere. Hvem skulle ellers gi oss mat og klær, blåse på skrubbsår eller lese eventyr? Vi var helt avhengig av å klare å forholde oss til alle aspekter ved denne personen.

Jeg tror at en av de viktigste overlevelsesstrategiene er skyld. Vi var nødt til å ta skylden på oss selv, hvem skulle ellers ta den? Overgriper kunne ikke være skyld i dette – ingen som sier de er glade i oss gjør slike vonde ting – så da må det være min skyld! Jeg er bare ikke snill nok. Da er det også lett å ta på seg skylden for alt som går galt senere i livet, både i sitt eget og i andres liv. Det blir en innlært strategi som forfølger oss hele livet og som er veldig vanskelig å gi slipp på. Jeg vet at jeg er veldig rask til å påta meg skylden for andres dårlige humør. Om mannen min er sint en morgen, så tenker jeg automatisk at det er min skyld. Om ungene krangler og mannen min blir sint på dem er det også min feil fordi jeg ikke klarte å hindre at de kranglet i utgangspunktet, eller at jeg ikke stoppet krangelen i tide.

Jeg har heldigvis blitt mye bedre der – jeg har innsett at man eier sine egne følelser. Ingen andre enn jeg er skyld i hvordan jeg føler. Man kan faktisk velge å ikke ta innover seg det som skjer. Man kan velge å ikke bli sint, velge å reagere slik man ønsker. Her er kanskje mange uenige med meg fordi det er så mye enklere å skylde på andre enn seg selv, men jeg står for det jeg mener. På samme måte mener jeg at selv om overgrepene ikke var
vår skyld, så er det likevel vårt ansvar å ta tilbake livet og bli hele igjen. Fordi vi fortjener å kjenne friheten livet kan by på.

Vi må selv velge å slippe mennesker inn i livene våre. Vi må velge å våge å tro på at andre mennesker ikke vil oss vondt. Vi må velge livet! Vi må våge å tro på oss selv, våge å velge! Bestemme seg for å bestemme seg!

Det er mange steder man kan starte og det finnes neppe noen fasit på hvor man skal begynne. Man kan jobbe på mange områder på en gang selv om det er viktig å ikke gape over for mye i slengen. Egne grenser er vel et av de viktigste områdene vi må lære å kjenne på, for uten egne grenser kan andre mennesker valse over oss så mye de ønsker uten at hverken de eller vi kjenner hvor det sier stopp. For at andre mennesker skal respektere oss må vi respektere oss selv.

Vi må kjenne og vite hvor langt vi ønsker å strekke oss, klare å si nei, stopp og ja, alt etter hva som kjennes greit ut for oss selv. Grenser varierer etter dagsformen; en dårlig dag gir andre grenser fordi man er mer sliten enn på en god dag. Som overgrepsutsatt har grensene våre blitt brutt ned gang etter gang, så dette kan ofte synes som en umulig oppgave. Det er det ikke!

Men det tar tid. Man må velge å våge og tro på seg selv, tørre å kjenne etter hva man ønsker og ikke ønsker.

Det er lett å skylde på dårlige behandlere. Selvfølgelig er en god behandler viktig, en behandler med kunnskap og innsikt i problematikken, men når alt kommer til alt er det oss selv vi må stole på. Vi må tørre å være i oss selv slik at vi blir kjent med hvem vi er. En behandler kan kun være på utsiden og veilede oss på veien, gå sammen med oss, men jobben må vi gjøre alene! Forandringen må skje inni oss, vi må våge!

Behandlere er viktige mennesker som vi inviterer inn i livene våre på veien, men ikke forvent at de vil møte alle dine behov bare fordi du spør om det. Du må møte dine egne behov alene.

Jeg kaller denne veien for livskampen min. Jeg lærer å leve livet, lærer å være meg selv med alt det innebærer. Jeg har akseptert at jeg ble utsatt for overgrep, men jeg klarer ikke å akseptere at seinvirkningene skal fortsette å styre livet mitt. Jeg vil bli meg selv, kjenne meg selv slik jeg er som menneske.

Det jeg prøver å si er at du har makten til å forandre deg selv, finne sukkeret i ditt liv – du må bare våge å bestemme deg for det!

Foto: Kirsti Seljenes
Foto: Kirsti Seljenes.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...