Skriv ut Skriv ut

Superstrenger og kosmisk auramassasje

”Å vente på at vitenskapen skal forklare paranormale fenomener er som å si at en dag vil griser fly. Kanskje vil de det. Spørsmålet er bare hvor mange griser vi skal pælme ut fra Oslo Plaza før vi slår fast at det ikke er tilfelle”.

Homeopati, healing, synskhet og lignende fenomener har gjerne en ting til felles. Effekten av dem lar seg ikke måle i et laboratorium hevdes det. (At de heller ikke lar seg påvise i statistiske undersøkelser skal vi la ligge). Skal vi tro representanter fra alternativbevegelsen skyldes det at den moderne fysikken ikke er egnet til å beskrive disse fenomenene. Til det er den for primitiv. På samme måte som Newtons lover er egnet til å forklare hvordan gravitasjonen påvirker planetenes bane rundt sola (bortsett fra Merkur), men er ubrukelig når man skal beskrive hvordan atomære partikler oppfører seg, er også moderne fysiske lover utilstrekkelige begrepsverktøy når man skal beskrive virkningsmekanismene blant effekter innen alternativ medisin og paranormale fenomener.

Kvantemekanikken
Da er kvantemekanikken god å ha. Hva er så kvantemekanikk? Ikke pokker om jeg vet. Og svært få andre heller, for den saks skyld. Men jeg vet at kvantemekanikken er så underlig og fremmed for menneskehjernen at et fåtall mennesker på planeten er i stand til å konseptualisere det på et noenlunde fornuftig vis. Hvis du tror du forstår Higgsbosonets adferd så er det et sikkert tegn på at du ikke gjør det. Alternativt er du antageligvis Higgs. Han hevdet at det var vanskelig å forstå selv for ham uten ett par drinker innabords.
Klassisk fysikk beskjeftiger seg stort sett med de fire kreftene i universet. Gravitasjon, elektro-magnetisme og den svake og sterke kjernekraften. Kvantemekanikk derimot, beskriver universet på et nivå hvor lovene som styrer disse ikke er anvendelige. Som på det subatomære nivå. På dette nivået oppfører universet seg så fremmed at det er absurd og kontraintuitivt for de fleste av oss. De folkene som beskjeftiger seg med dette opererer med problemer som du, jeg, svigermor, lensmann som prest i beste fall bare kan forstå grunntrekkene ved.

Energier
Jeg har vært i endel diskusjoner med folk som forfekter det vi kaller “alternative” standpunkt. De aller fleste er anstendige, hyggelige og velmenende mennesker. Når for eksempel en healer forteller meg om sitt virke så er det ikke rent sjelden at han snakker om “energier” (alltid i flertallsform). Og det er jo greit. Energi husker jeg fra ungdomskolen så det kan jeg forholde meg til. Arbeid=kraft*veg og så videre. Energi er ordet vi bruker når noe skjer. Når kroppen dør brytes den ned til organisk energi, eller varmeenergi dersom den kremeres. Det er mange misforståelser om begrepet, og i dagligtalen aksepterer vi bruk av ordet selv om det strengt tatt ikke har noe med begrepet å gjøre i fysisk forstand. Fellesbetegnelsen for energi i all dens former er at den er målbar. Det vil si; vi måler ikke energien i seg selv, bare overgangsfasene.

Kvanteenergier
“Så fint da” sier jeg, “hvis du opererer med energi så kan vi jo måle den i et laboratorium!”. “Nei!” sier Healeren / akupunktøren / auraleseren.”Ikke disse energiene. De er kvanteenergier!!” Og han har delvis rett. I kvantemekanikken opererer de med en slik problemstilling. Et sentralt postulat i kvantemekanikken er at du kan ikke skille effekten av det som måler og den som måler det. Den som måler noe, vil med andre ord påvirke det som skal måles. Jeg har ikke helt forstått hva dette innebærer, men det er ikke så farlig. Poenget er at postulatet tilsynelatende tilbyr alternativtolkningen en løsning på sitt evinnelige kausalitetsproblem.

“Åndeligheten”
får ta på seg hvit
laboratoriefrakk og
fjonge seg som om den
var like virkelig som
gravitasjonskraften.

Det er det som er så perfekt i forholdet mellom healing / kvantemekanikk. Healeren kan proklamere en subjektiv oppfattet effekt og så hevde at den ikke lar seg påvise da den ikke er påvisbar. Dette argumentet er slående likt det som postuleres om begreper som åndelighet. Det som er så fint med denne tesen er at den lar begreper som tidligere var forbeholdt shamaner, prester og kloke koner nå får lov å leke seg på fysikkens bord. “Åndeligheten” får ta på seg hvit laboratoriefrakk og fjonge seg som om den var like virkelig som gravitasjonskraften.

Universelt prinsipp
Det er her jeg begynner å klø meg i hodet, for hvis denne “kvanteeffekten” er anvendelig som forklaringsmodell for virkningsmekanismer som er subjektivt oppfattet, så må jo dette være et universelt prinsipp. Dersom A så B og så videre… Med andre ord; dersom healeren kan forklare upåviselige helbredelseseffekter med kvantemekanikk, så må jo det gjelde for andre subjektive fenomener. Altså, følg med! Det healeren gjør er å helbrede. Han tar pasienten og legger hånden på han og konsentrerer seg. Pasienten får så en opplevelse av å bli bedre. De om det. Men på den andre sida av jorda har landsbyhøvdingen blitt syk. Landsbyens medisiner ofrer en geit. Høvdingen kvikner til. Det kan altså skyldes to ting:

a.  Subatomære reaksjoner som ble utløst av geiteofringen har virket inn på høvdingens organisme på cellenivå, og reversert en rekke biologiske prosesser med ulikt utspring.
b.  På linje med de aller fleste plager vi opplever, så gikk de over av seg selv.

En synsk får en fornemmelse av å ha kontakt med døde. Kan det skyldes velkjente antropomorfe psykologiske fenomener, som er beskrevet i hundrevis av bøker og dokumentert i tusenvis av studier? Eller er det kvarkene som ved å utviske forskjellen mellom bølger og partikler formidler kontakt mellom denne og det hinsidige? Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare! Naboen hennes får, etter tjue drinker en fiks ide om at kona ligger med sjefen sin, banker henne opp, og kjeppjager henne på krisesenteret mens ungene griner. Har superstrengene vært på ferde igjen, de rakkerne? Eller snakker vi om god, gammeldags
fylleparanoia? Ockhams barberkniv anyone?

Hjernen
Hjernen vår er et fantastisk organ. Det styrer alle våre kognitive prosesser, samt en rekke biologiske prosesser vi ikke kontrollerer bevisst. Den er kjempeflink til en rekke ting. Den er flink til å lære seg nye ting. Den er flink til å forelske seg. Veldig flink til å få kroppen til å flykte fra farer. Nokså flink til å fortelle oss hvordan vi skal oppføre oss i sosiale situasjoner. Det den derimot ikke er flink til er å beskrive virkeligheten slik den faktisk er. De fleste av oss (les: alle) begår tankefeil av ulik art hele tiden. Det får oss til å tro de rareste ting, som på Julenissen når vi er barn, og på opprykk for Bodø/Glimt ved seriestart når vi er voksne. Jo mer vi ønsker det, jo sterkere tror vi på det. Derfor er ikke hjernen vår alene tilstrekkelig når man skal beskrive hvordan verden fungerer. Til det trenger vi et verktøy. Verktøyet heter vitenskapelig metode.

Usikkerhet

Verden rundt oss er full av usikkerhet. Vi vet ikke hvordan været blir. Vi vet aldri når svigermor kommer på besøk, og selv om vi har sett sola stå opp tusenvis av ganger så vet vi ikke med sikkerhet at den gjør det i morgen. Men det er fornuftig å anta det. Vi vet det inni oss intuitivt, men ved å analysere dataene kan vi med nokså stor grad av sikkerhet utelukke alternativene. Når vi blir syke så vet vi ikke om legen kan gjøre oss friske, men vi kan i det minste ha et kvalifisert håp om at legen har såpass kjennskap til biokjemi og vitenskapelig metode at hun finner en behandling. Vi vet ikke engang om helbredelse/homeopati og lignende har en terapeutisk effekt på kvantenivå, men vi kan studere statistikken og med stor grad av sikkerhet
utelukke det.

Tro og vitenskap
En ting kan vi midlertid være sikre på: Når alternative behandlere og deres trosfeller begynner å snakke om kvantemekanikk. så er det akkurat like mye hokuspokus og okkult fiksfakseri som når en alkymist forteller om hvordan man lager grunnstoff ut av bly, eller en astrolog forteller hvordan posisjoneringen til gassballonger millioner av lysår herfra tyder på at du vil møte en høy, mørk fremmed. Det handler i siste instans om tro. Tro forkledt som vitenskap er derimot noe annet. Det er religion som forsøker å være noe den ikke er. For min del må folk behandle sine plager med ørelys, hvalsang, krystaller, røkelser og annen feelgood-svada så mye de bare orker. Folk må gjerne kommunisere med døde, engler og fanden og hans oldemor (skjønt jeg vil understreke at å tro på slik vrøvl er et utrykk for intellektuell latskap av verste sort), men vær så snill: Ikke lat som det er vitenskap for det er det ikke. Og det kommer det aldri til å bli.

“Men du må være åpen” sier de. “Før trodde de jorda var flat”. For det første: Dette er en myte. Mennesket har visst at jorda var rund så lenge de har hatt øyne til å se krummingen på horisonten. Vitenskapen har bekreftetat jorda er rund. For det andre: Å vente på at vitenskapen skal forklare paranormale fenomener er som å si at en dag vil griser fly. Kanskje vil de det. Spørsmålet er bare hvor mange griser vi skal pælme utfra Oslo Plaza før vi slår fast at det ikke er tilfelle.

Christian Kristiansen er etter egen munn en autodidakt dilletant og halvstudert røver som engasjerer seg i dette og hint. Han opprøres når misforståelser og vulgært føleri stiller seg i vegen for folks helse, enten det er bruk av krystallterapi mot kreft, eller straff mot rus.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...