- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Teater for alle

Alle ler. Ikke alle alltid på samme sted, men alle ler. Stemningen er upåklagelig.

Klokken er 18:09 i det vi kommer oss inn de snart ett hundre og femti år gamle tredørene til Rådstua og i ly for Tromsøs høstvær, min seksårige datter og jeg. Vi skal være fluer på veggen under studentteaterets øving. Vi følger lyden av rungende latter, gjennom en gang, inn en sidedør, og gjennom en ny gang fylt med sko, sjal og jakker og frem til en ny dør. Bak denne er skuespillet godt i gang.

Fjorten engasjerte skuespillere og en regissør står og sitter i rommet -tre av dem i midten. Teatertruppens leder Andrea Oudenstad ønsker oss velkommen.

Teatertruppen kaster ikke bort tiden. Oppmerksomheten rettes tilbake til stykket, mens jeg og min datter sniker oss til en plass langs veggen. De spiller en scene et par tre ganger etter hverandre før de spiller en annen scene fra et annet sted i stykket noen ganger. Stadig er regissør Erik på beina. Han spiller, veileder, ber om repetisjoner -alltid med et «flott», «godt» eller «veldig bra» i forkant.

Senere, samme kveld. Teatergruppen møtes i lokalene til Kafe X. Her skal det være sosialt samvær etter den to timers lange øvingen. Jeg har transportert en høylydt skuffet seksåring hjem og i seng -og stiller på nytt med notatblokk og penn. Samtalene går lystig rundt skuespillernes bord. Gruppen har spilt sammen en mandag i uken, i ti uker. Øvingene fortsetter til i slutten av februar, da stykket skal ha premiere. En sort, absurd satire om en begravelse der alt annet enn det som vanligvis skjer, skjer.

Studentteateret har holdt på i noen år, med ulike skuespillere og regissører fra gang til gang. I år har de fått med seg den erfarne regissøren Erik Smith-Meyer. Han begynte å skrive på stykket før han møtte skuespillerne, men stykket bearbeides og omskrives underveis på øvingene. Ingen vet ennå hvor det kommer til å ende. -Jeg fikk høre om teateret gjennom en som var med i fjor, forteller Øistein. -Jeg liker en utfordring og hadde lyst til å prøve noe nytt. Nå vil jeg virkelig ha med meg slutten, sier han.

En gjeng ulike raringer.

Øistein er en tidligere russyk, nå i rehabilitering ved en av klinikkene her i Troms. Av de totalt seksten skuespillerne som er med, er det syv som har erfaring fra teaterlivet og fire med erfaring fra rusmiljøet. Jeg spør om andelen tidligere rusmisbrukere i årets spill var planlagt. -Absolutt ikke, sier Runa -en av de med teaterbakgrunn. Hun synes det blir feil å fokusere på at det er tidligere narkomane med i år, fordi prosjektet er for alle. -Det at det er så mange med rusbakgrunn er tilfeldig og så lenge de er engasjerte og har lyst til å være med å skape noe, er det helt greit, forteller hun. Leder Andrea supplerer: -Vi har tatt med de som henger på. De rundt bordet sier seg enige. -Vi er nok en gjeng ulike raringer, uansett hvor vi kommer fra, bemerker en fra sofaen.

Eivind, er en annen tidligere russyk. Han jobber som frivillig på Kafe X, og synes at teater kan være en fin arena for nettverksbygging. Da han fant ut at stykket delvis var rusrelatert, måtte han trekke litt på smilebåndet. -Det kan virke som et sårt tema. Jeg har vært seksten måneder i behandling for å komme ut av ruslivet og så skal jeg spille i en sort komedie om temaet. Likevel er det spennende å se de forskjellige tolkningene. Noen av oss har hatt det inn under huden mens andre har ingen erfaring. Galgenhumor er et must, slår han fast.

Foto. Guro Zahir Storskjær