Skriv ut Skriv ut

Tekst til Trøst

Oddvar Nygård sin tekst om Stompen ble til hjelp for familien i sorgprosessen.

Stompen var en kjent skikkelse i Tromsø by. Selv nå, femten år etter hans død, er han husket blant mange. Vi kan nevne navnet Stompen blant folk som har tråkket gatene i denne byen gjennom flere tiår, og vi får garantert en respons: ”Å ja, han Stompen”. Så kommer det gjerne et smil og en historie.

Søster Mariann forteller at hun den dag i dag fremdeles opplever å bli stanset av folk i gata som vil snakke om han og dele minner.

En av dem som husker Stompen godt er Oddvar Nygård, nå journalist i Nordlys.

Etter Stompens død skrev Nygård en tekst, ”Den tøffeste gutten”, som ble publisert i Nordlysspalten ”På en lørdag”. Teksten var noe av det første familien nevnte da vi møtte dem for å snakke om Stompens liv og død. Etter å ha blitt møtt med nedlatende kommentarer og avvisninger i det offentlige rom, fra media, fra politi og fra helsevesen, ble disse ordene det første og det eneste de følte de kunne identifisere seg med, og som ”så” Stompen og hans likesinnede. Nygårds kortfattede og indignerte tekst gjorde en forskjell, og opplevdes som en aksept og en virkeliggjøring av mennesket Stompen, hans liv og kamp i, men også mot, rus. For dem ble teksten stående som en slags ”siste ære” til han som de, og mange andre, hadde vært så glad i. Fra en som brydde seg. – Tenk at en som for oss var fremmed, var den som ga oss støtte og reagerte med sorg over Stompens død, forteller søsteren.

Familien vil at vi skal trykke prosateksten som både da og senere har betydd mye for dem. Ordene har blitt tatt fram utallige ganger i årenes løp, og vært til trøst og lindring for familien.

Nygård forteller at han godt husker tiden rundt Stompens dødsfall. Han jobbet også den gang i media, og hadde tilgang til informasjon om det som rørte seg i byen, og kan bekrefte det familien har fortalt oss om at Stompen var motstander av heroin. – Derfor var det virkelig tragisk og paradoksalt at akkurat han ble det første offeret. Jeg vet med sikkerhet at Stompen faktisk var en av dem som jobbet sterkest i mot at heroin skulle få innpass i byen. Han så nok helt sikkert hva som ville skje dersom heroinen fikk fotfeste i byen; det ville gå ille, og det skremte han, sier Nygård. Han forteller at Stompen var en person som hadde både kunnskap og kløkt, som han sier: – Det var ikke noe i veien med hodet til den karen.

At Stompen jobbet mot heroin fikk Nygård også bekreftet fra narkoseksjonen i politiet, han hadde faktisk vært en medspiller i arbeidet med å hindre at dette skulle skje.

Nygård kan også fortelle at han godt husker hvordan heroinen kom til byen, og hvordan den fikk innpass i miljøet. – Byen ble ”tørket opp” over tid. Det var rensket for tilgang til hasj, speed og alle former for narkotiske stoffer i ukevis i byen. Rusavhengige var desperate, gikk rundt med abstinenser og var syke. Og så, så ble heroinen sluppet løs i gatene. Solgt på billigsalg. Alle kan vel tenke hva som skjedde da. En syk, men genial og vel gjennomtenkt strategi av bakmennene som ville inn på markedet. Og de lyktes. På kort tid ble byen ”tatt”, og gjort til et marked for heroinlangerne. Og det var ingen vei tilbake.

Nygård forteller at han på denne tida jobbet i TvTromsø, og gjorde et intervju med den da ganske nylig hjemvendte politimesteren i byen, Truls Fyhn. Fyhn kom til Tromsø i 94 fra jobben som Kriminalsjef i Oslo, og hadde tidligere jobbet som sjef for narkotikaseksjonen.

Nygård spurte i et intervju om Fyhn trodde at kampen mot heroinen i Tromsø var tapt, og fikk ett kontant ”Ja”, til svar.  Selv om politiet utvilsomt visste hva som skjedde, var de totalt maktesløse når heroinen først var introdusert og hadde stukket sin livsfarlige hånd inn i miljøet. Nygård sier at han husker dette fordi Fyhn sitt svar gjorde han paff, men at han samtidig oppfattet politimesteren som ærlig og kontant i sin uttallese.  I ettertid har det dessverre også vist seg å være riktig.

 

Den tøffeste gutten

av Oddvar Nygård

 

Jeg tilhører en fordømt generasjon. Siden

jeg var atten år, har jeg lært meg til å leve

med det faktum at mine jevnaldrende dør

rundt meg. Venner og bekjente. Folk jeg har

vært glade i, folk jeg har satt pris på.

Folk av alle typer og personligheter.

Dopet har tatt dem. De har bare dødd.

Som fluer har jeg følt noen ganger.

Ei liste lang som herfra til helvete.

Dette har jeg levd med i tredve år.

Nærmest resignert og akseptert at det er

bare sånn det er.

Av og til får jeg nyheter lenge etter at ting

har skjedd. Visst leste jeg i avisa i sommer

at Tromsø hadde fått sitt første heroin-

dødsfall. Det kom knapt som en

overraskelse. Men for noen få dager siden

fikk jeg ved en tilfeldighet vite hvem det var.

Jeg trodde nesten ikke hva ørene mine

hørte. Jeg kjente hjertet sank i brystet.

Etterpå gikk jeg hjem og spilte Ole Paus:

”Den tøffeste gutten i himmelen har

kommet hjem.”

”Den tøffeste gutten” var ikke en av mine

nære venner. Men jeg kjente ham og likte

ham. Han var verken mors eller fars beste

barn. Men han var tøff. Han hadde overlevd

det meste. Jeg brukte å bli litt glad

hver gang jeg traff han.

Han hadde greid seg gjennom.

Helt hit. Helt til heroinen kom til Tromsø.

Nå er jeg lei, lei, lei! Og rykende, hakke

forbanna. For det hadde ikke trengt å skje.

Og det finnes noen som er ansvarlige.

”Den tøffeste gutten” har ridd inn i

solnedgangen. Hvis vi vil ære ham, må vi

tore å si det høyt, – og,ja, – det er ment

som en trussel:

Det finnes noen som er ansvarlige.

Foto: Eirik Junge Eliassen

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...