- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Til minne om Stompen

15 år er gått siden Stompen gikk bort, men han lever fortsatt i manges hjerter.

Stompen het egentlig Dag Magne, og han ble 41 år gammel.
5. august 1996 står prentet inn i familiens minne. Det var den dagen Stompen døde.

Hans bortgang skapte store overskrifter i byens aviser, ikke først og fremst fordi han døde, men for måten han døde på. Politiet i Tromsø karakteriserte Stompens død som byens første heroindødsfall, og de gikk hardt ut i avisene med offentliggjøring av hans tragiske død som følge av en overdose.
Man kunne nesten kjenne lukten av kvalmende sensasjon og advarsel i oppslagene, ispedd en slags sursøt, triumferende ”hva sa vi”-holdning. For dette hadde man forutsett og ventet på.

I skyggen av avisskriveriene satt en familie i sorg. En familie som, til tross for henvendelser til politi og helsevesen, ikke fikk vite noe. Ikke annet enn hva avisene skrev med store bokstaver.

15 år senere sitter vi sammen med tre av Stompens nærmeste familiemedlemmer i hans mors hjem og minnes. Vi er blitt invitert fordi de nå er klare for å snakke og gi oss et lite innblikk i deres tanker og følelser rundt det å miste en som sto dem så nær. Familien ønsker å viske bort det de opplevde som en brutal mediedekning av en sønn, en bror og en onkel, og vil gjennom oss få male det bildet som er deres. Først nå er de klare. Først nå kan de se tilbake og minnes i offentlighet. For som de sier: – Måten Stompens død ble fremstilt på, og slik vi ble behandlet, gikk selvsagt hardt innpå oss fordi vi ikke følte det rettferdig overfor Stompen. I tillegg ble vi som familie fratatt vår verdighet og muligheten til å få lov til å sørge på en naturlig måte. – Familien vet godt at ingenting kan gjøres om igjen eller rettes opp for deres del, men de velger likevel å stå frem for å gi de pårørende et ansikt og for å hedre Stompens minne. – For Stompen var ikke bare en narkoman. Han var et menneske. Et menneske vi, til tross for alle hans vanskeligheter og feile veivalg, elsket -, sier de bestemt.

Historien til en rusavhengig er aldri hans eller hennes historie alene. Den rusavhengiges liv og dessverre i noen tilfeller død er også alltid historien til en familie som har fulgt ham eller henne fra fødsel til grav, med alt det har medført av glede over et barns tilblivelse og oppvekst til det som senere ble til fortvilelse, smerte, brutte løfter og svunnet håp. Og mest av alt, den forferdelige følelsen av hjelpeløshet.

Selvsagt visste familien at Stompen var rusavhengig, de visste godt om hans liv på siden av loven. – Det var nok på den tiden han begynte på ungdomsskolen på Sommerlyst at ting begynte å gå galt, sier mor Magnhild (79) stille, og forteller videre: – Dag var eventyrlysten og utadvendt. Han ville prøve ut livet og se hva det hadde å tilby. Det ble en del alkohol. Narkotika var ganske nytt i byen på denne tiden, og ble ikke sett på som farlig av ungdommene, og mange begynte nok tidlig å eksperimentere med det. Allerede på denne tiden ble Dag og kameratene hans kjent av politiet. De gjorde seg skyldig i tyverier, sier hun. Magnhild forteller om ei tøff tid med en mann som var alkoholiker. Og med etter hvert seks barn å forsørge var det en selvfølge at hun måtte jobbe for å få endene til å møtes. Hun fikk seg jobb på Åsgård, først som vasker, og siden fikk hun utdannet seg til hjelpepleier, og jobbet på en avdeling. – Jeg trivdes med jobben på Asgård, og fikk god kontakt med pasientene. Men mange ganger var det vanskelig i forhold til barna, og det hendte jeg måtte ta en eller to av dem med meg på jobb. Det satte forresten mange av pasientene pris på, sier Magnhild.

Dette bringer fram minner hos datteren Mariann (41), som i dag selv jobber i helsevesenet.  – Ja, jeg kan huske at jeg var med mamma på jobb. Det var ganske merkelig da jeg som voksen besøkte Åsgård og godt kunne kjenne meg igjen i gangene der. Jeg hadde jo lekt der som barn, forteller Mariann. Mariann kan ikke huske så mye fra Stompens ungdomstid, hun var jo bare en liten jente da, men noen minner har festet seg, som at politiet kom på døren. Ikke akkurat hyggelige minner, men det ble etter hvert en del av livet til familien. Magnhild forteller: – Ja, det hendte at jeg selv kontaktet politiet. Jeg måtte det, men det var vondt, og etterpå hadde jeg alltid ”bonanger”. –

Magnhild jobbet og slet for ungene sine og ville det aller beste for dem alle. Hun forteller at hun alltid trodde på det gode, og var der for ungene sine. Likevel gikk det galt.  Hun forteller: – Stompen var så levende, så eventyrlysten og ”for seg” på alle vis. Han var veldig flink til å ordlegge seg, og kunne snakke seg til det meste. Han hadde heller ikke problemer med skolearbeid, og om han bare ville og orket så hadde han evner og muligheter til å få til det han ønsket. Han var faktisk også et idrettstalent, spilte fotball for Skarp og TIL, og likte å gå på ski på vinteren. Og så var han alltid blid, sier Magnhild, og smiler av de gode minnene.  Til tross for alt det vonde hun har vært igjennom, har hun beholdt lyset i ansiktet. Og når vi spør henne hvordan hun har kunnet holde ut så mye smerte som livet har påført henne, svarer hun: – Om ikke jeg hadde fått så mye å bære på, så hadde vel noen andre fått det. Det tenker jeg ofte på, og det gir meg styrke til å holde ut. – For det var ikke bare Stompen som havnet på kjøret. To av brødrene hans ble etter hvert også rusmisbrukere. Heldigvis lever de og klarer seg bra, men det kan ikke fornektes at det har vært belastende for familien. – Det er som en sykdom som rammer hele familien. Det at en eller flere er det vi kaller narkomane, gjør oss alle syke på en måte, sier Mariann, og forteller videre: – Jeg har måttet tåle mye utestengelser og mange kommentarer opp igjennom livet. Verst var det da jeg var tenåring. Man er selvsagt veldig sårbar da. Vårt etternavn er ganske uvanlig, og blir ofte assosiert med negative ting. Det har til tider vært belastende, men jeg har alltid vært åpen om problemene, og det har hjulpet meg. –

– Jeg har nok blitt litt folkesky, sier Magnhild og ser bort før hun fortsetter: – Jeg føler at alle vet og snakker. Det gjør at jeg holder meg mest hjemme, heldigvis liker jeg å stelle i hagen og være ute i naturen, det gir meg krefter. Jeg hadde en fantastisk mor som ga meg mye styrke og hjelp som gjør at jeg ikke er redd, og jeg har en evne til å tro på det gode i menneskene. Men selv kan jeg kjenne på en slags skyldfølelse og skam for at ikke alt har gått like bra for alle ungene mine. Derfor går jeg ikke så mye ut blant folk, sier hun. Marianns datter Lisa-Marie (19) har hele tiden under vårt besøk sittet stille og hørt mor og mormor fortelle. Vi spør henne hvordan det har vært for henne å være en del av denne familien, har også hun opplevd å føle familienavnet som en belastning? – Nei, aldri, sier Lisa-Marie med sikker stemme, og forteller: – Jeg kan så vidt huske Stompen, jeg var jo bare fire år da han døde, men har jo måttet forholde meg til at to av mine andre onkler har rusproblemer. Men jeg har aldri skammet meg over dem. Tvert i mot synes jeg det er fint å få lov til å være en del av livene deres. Det hender ofte at de ringer meg, kanskje ber de om hjelp til noe, og da synes jeg de skal få den hjelpa hvis jeg kan gi dem den. For meg er det viktig å være der for dem, sier Lisa-Marie. Mariann nikker samtykkende, men synes nok noen ganger det kan bli for mye for jenta hennes. For sin egen del sier hun at hun har evne til å tilgi, og det er hun glad for. Det gjør at hun kan legge ting bak seg, og gå videre. – Jeg hadde to valg, sier Mariann, – enten selv å bli rusmisbruker eller å bli ”anti”. Heldigvis landet jeg i den siste kategorien.

Mariann forteller at moren på et tidspunkt ble hardt rammet av kreftsykdom, men at hun klarte å kjempe seg gjennom en lang sykdomsperiode. Hennes ektemanns alkoholproblemer gjorde at det ikke var mye støtte å hente hos ham når også tre av sønnene fikk rusproblemer.

–Mamma har en styrke som ingen andre har. Hun har alltid vært ankeret i livet mitt. Men da vi mistet Stompen røynet det hardt på for mamma, det var nesten mer enn selv hun kunne bære, sier Mariann.

– Det rare var, sier Magnhild, – at det gikk så bra med Dag i tiden før det tragiske hendte. Han hadde en viss kontroll over rusmisbruket og så lyst på livet. Jeg vet at han hadde det godt sammen med Turid, samboeren sin, og han virket roligere enn han noen gang hadde gjort. Dag var ingen heroinist, tvert imot hadde han mye i mot heroin, og advarte mot bruken av stoffet. Selvsagt hadde han prøvd det, men han var ikke heroinavhengig, mener hun, – derfor ble det også så uvirkelig og meningsløst at det skulle bli hans bane, og at det var nettopp han som skulle få stempelet som Tromsøs første heroinoffer, sier Magnhild tenksomt.

– Jeg husker så godt den siste fødselsdagen hans. Vi ble buden på kaffe og kaker hjemme hos ham og Turid. Det hadde aldri hendt før. Ting virket så normale. Det ga meg håp. Det var lett å se at han og Turid passet sammen. Årene med henne var nok de beste i hans liv. Vi ble veldig glade i henne, og har heldigvis klart å beholde kontakten. Hun er en del av familien, sier Magnhild. Hun forteller videre om denne dagen som i ettertid er blitt så viktig for henne: – Som sagt, det var flere ting som gjorde meg glad denne dagen. Det normale var det som var annerledes. Dag hadde for eksempel begynt å ordne ute rundt huset, han hadde så mange planer, og viste meg stolt noen vakre Forglemmeiei som han hadde plantet. Senere tenkte jeg at det var et slags tegn, det at han hadde plantet Forglemmeiei, men der og da tenkte jeg selvsagt ikke sånn, jeg var bare lykkelig for at han så ut til å ha det så bra.

Stompen fylte 41 i april. Den 5. august dro han og Turid til byen en tur. Turid forlot ham i byen fordi hun skulle på jobb. Da hun kom hjem fra jobb på kvelden var Stompen kommet hjem. Han satt med hodet bøyd over kjøkkenbordet. Men han reagerte ikke da hun kom inn i rommet. Stompen var død.

Hva og hvordan det skjedde fikk familien aldri vite. Alle spørsmålene de hadde ble besvart med taushet fra politiet. Da de kom til sykehuset for å ta et siste farvel ble de møtt med skarpe og sårende kommentarer. Magnhild kan aldri tilgi og glemme det. Stompen var hennes sønn som riktignok hadde trådt feil i livet, men for henne var han en elsket sønn og et menneske med samme selvsagte verdi som alle andre. Det å ikke få tilgang til informasjon, til ikke å få vite hva som hadde hendt og hvordan, og ikke minst om noe kunne vært gjort for å redde Stompen, var vondt å svelge og leve videre med. Det ble en tilleggsbelastning som ga familien følelsen av at siden Stompen var rusmisbruker ble ikke hans død sett på med samme øyne som et annet ”normalt” menneske. Dette ble også en slags status for familien. Sorg og smerte ble gjort til skam og fornedrelse. Omstendighetene rundt og etter Stompens dødsfall klarte nesten å frata en hel familie deres verdighet. Men bare nesten, for foran meg i sofaen sitter tre sterke kvinner i dag. 15 år etter tragedien er det fremdeles mange ubesvarte spørsmål, fremdeles en sorg å bære, en historie å fortelle, men kvinnene foran meg utstråler en styrke og klokskap som kjennetegner mennesker som er blitt hardt prøvet i livet, men som har klart å gå videre i troen på det gode i mennesket.

For Magnhild, Mariann og Lisa-Marie føles det nå riktig å dele denne historien som har preget livene deres så sterkt.  Det var mange som kjente Stompen. På gata i Tromsø var han en ”alle” kjente. Men for familien er det viktig å nå endelig få begrave heroinofferet, og minnes en sønn, en far, en bror, en onkel, en kjæreste, en venn og kamerat; mennesket Stompen.

Se også: http://virkelig.no/artikler/277-tekst-til-trost.html