Skriv ut Skriv ut

Traumatisk barndom

 

 

Lærerinnen tok av seg på overkroppen, blottet brystene og pisket eleven på ryggen med et belte.

 

 

 

 

Gunnar vokste lykkelig opp på landet med 3 søsken og kjærlige foreldre. Faren drev fiske. På skolen fikk Gunnar problemer. Ni år gammel ble han sendt på spesialskole i Harstad. Faren var uvitende om dette, og ble forbannet når han kom hjem fra fiske. Faren hentet han hjem. – Gunnar er jo ikke åndssvak! Det ble oppdaget at Gunnar var nesten døv. Han ble sendt til døveskole på Bredtveit i Oslo. Døveskolen skulle ødelegge Gunnars liv.

Monsterlærerinna
På døveskolen var det plass til 150 elever. Lærerinnens mishandling av guttene var så pinlig for guttene at de turde ikke si fra til rektor eller foreldrene. – Hun var et monster. Hun straffet oss for den minste ting. Bortsett fra piskingen i bare puppene, ble vi låst inne i et kott i kjelleren, forteller Gunnar. – En gang jeg var hjemme ville pappa at jeg skulle ta av meg skjorta i solsteiken, for å få litt farge på kroppen. Jeg tok den ikke av i redsel for at pappa skulle se at hele ryggen var full av piskeslag. Rune Gerhardsen var sivilarbeider på denne tiden, og han så nok mye av det som foregikk. Monsterlærerinna sluttet av egen vilje. Jeg tror hun var redd for å få sparken. Nå er hun død. Rune har prøvd å hjelpe oss å få erstatning.

Kan ikke lese og skrive
Da Gunnar var 14 år, hadde faren en ny båt under bygging i Ålesund. Gunnar og faren var enige om at Gunnar var gammel nok til å mønstre på. Faren ble syk, og sjømannsdrømmen gikk i knas. Gunnar fikk spesialopplæring på Åsgård. Faren døde da Gunnar var 15, ytterligere et hardt slag for Gunnar. Han kunne ennå ikke lese eller skrive. – Jeg har jo klart meg på en måte. Både når jeg arbeidet i fire år i Sverige som maskinkjører og alle årene på fiskebåt, limte jeg lapper på alle apparatene slik at fargekoden kunne benyttes istedenfor å lese på knappene.  Men i hverdagslivet er det svært vanskelig. I banken greier jeg ikke å få rett kølapp, sier Gunnar.

Fire selvmord
Av fjorten elever i Gunnars klasse har fire tatt sitt liv. – Selv har jeg ikke hatt mot til å snakke om det. Det var først i fjor jeg fortalte det til mamma, forteller Gunnar. Jeg ser flere ganger mens vi snakker at Gunnar har gråten i halsen. – Det er vanskelig å snakke om, sier han sørgmodig. Det er nok et posttraumatisk stressyndrom jeg lider av. Det sier i hvert fall psykologen Bjørn Rafter. Han har også prøvd  å hjelpe oss, men de gangene sakene har vært oppe i retten, har vi blitt avvist. De har dyktige advokater. Det er kanskje like skammelig som nordsjødykkerne som også blir avvist, påstår Gunnar.

Seksuell tilfredsstillelse
Selv ble han ikke seksuelt misbrukt. – Det var tydelig at hun hadde seksuell tilfredsstillelse av å plage oss. Flere ganger fant hun på ting hun var misfornøyd med som krevde straff. Det kunne for eksempel være at hun syntes vi vasket for dårlig, sier Gunnar. – En gang onkel kom for å hente meg med bil, sa hun at jeg ikke fikk dra før hun hadde ransaket ranselen min. Flere ganger låste hun oss i inne i kottet i kjelleren i timevis etter hun hadde pisket oss. Lyset ble slått av, og det var skrekkelig for en liten mørkeredd gutt.

Gråt i fylla
Mange av elevene har klart seg godt i livet.  – En av dem var på besøk hos meg i fjor. Han mente han ikke hadde fått noe mén av oppholdet, men da vi ble fulle, begynte han plutselig å gråte. Jeg tror han prøver å fortrenge det, slik jeg selv har prøvd i mange år. Jeg tror nok livet mitt ville vært helt
annerledes om jeg hadde sluppet de tragiske årene, forteller Gunnar.

foto: Trond schjefstad

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...