Skriv ut Skriv ut

Tromsøhus

Gamle hus rommer spennende historier.

Litt folkeopplysning først: Det er flere grader av vern av bygninger. Det sterkeste vernet er ved fredning etter kulturminneloven. Da er Riksantikvaren inne i bildet, og de regionale antikvariske myndighetene, fylkeskonservatoren i fylkeskommunen, har ansvaret for at fredningsbestemmelsene overholdes. I Tromsø er det i dag 17 bygninger og anlegg som er vedtatt freda. I tillegg er fredningsprosessen i gang ved fire bygninger og anlegg. Så er fire kirker listeført hos Riksantikvaren, de regnes som freda i det daglige.

Mange betegnelser
Neste trinn er vern med hjemmel i plan- og bygningsloven. Da vedtas vern, med egne bestemmelser om hva som kan tillates gjort av kommunestyret når de vedtar en reguleringsplan. Det er kommunen som er planmyndighet, med byplansjefen som faglig ansvarlig. I gamle reguleringsplaner brukes mange betegnelser: spesialområde bevaring, verneverdig bebyggelse, bevaringsverdig enkeltbygning og bevaringsverdig bygningsmiljø.

Vurderes etter kriterier
Etter den nye plan- og bygningsloven fra 2009, er betegnelsen hensynssone med formål vern av kulturmiljø. Uansett er bygningene vedtaksverna. Blant bygningene som Virkeligs fotograf har plukket ut, er de fleste freda. Begrepene verneverdig eller bevaringsverdig betyr bare at fagfolk på kulturminner har vurdert dem etter en rekke kriterier. Men uten vedtak med hjemmel i de nevnte lovene, har ikke bygningene noe formelt vern.

Foto: Marcus EchrehaugFoto: Marcus Echrehaug
Udatert foto fra før ombyggingen i 1924.


Melkildgården

Storgata 114 ble vernet i sentrumsplanen, vedtatt i 2008. Da hadde den stått
på kommunens forslag til verneplan siden 1995. Med plassering bak Skipperhuset
i Storgata 112, inngår den i bebyggelsen rundt krysset Storgata/
Bispegata/Skippergata, og er den eldste bygningen i kvartalet på vestsida av
Storgata. Tømmermann Jørgen Carolius Jørgensen fikk utmålt grunn i 1829,
og bygningen ble sannsynligvis oppført innen relativt kort tid. Paul Melkild
kjøpte gården i 1899.

Kommunen ønsker en tilbakeføring til utseendet fra før ombyggingen i
1924. Det vil utdype den historiske dybden og spille kraftig på lag med den
lave bebyggelsen på den andre sida av gata. De originale butikkvinduene befinner
seg forresten fortsatt i kjelleren. Bildet til venstre viser verkstedbygningen
i bakgården som ble oppført etter lange brevvekslinger med kommunal- og
arbeidsdepartementet i 1942, og de brannskada restene etter den ikke helt vellykka
restaureringa i 1990. Kommunen mener at disse elementene i bakgården
kan erstattes av et moderne tilbygg. Melkildgården er altså eldre enn Hillebert
Pettersens sveitserhus i Storgata 112, Skipperhuset, fra 1860. Da det ble bygd,
ble de tre bygningene som sto på tomta flyttet til Elvegata. Der står de fortsatt.

Foto: Marcus Echrehaug
Echrollgården
Storgata 110 sto ferdig som bispegård for biskopen i Nord-Hålogaland i 1829.
Den kryssende allmenningen Bispegata har derfor navnet etter denne gården.
Sammen med de andre bygningene i krysset Storgaden, Bispegaden, Bakkegaden
og Nordre Strandgade, utgjør den et vakkert og viktig miljø i byen. En
periode drev også Kenth Wikbjer “Platebaren” i huset – en butikk som trakk
store penger ut av lommeforet på musikkinteresserte folk.

Restaureringa på tidlig 90-tall ble gjort av arkitekt Sigurd Hamran ved Erling
Steenstrup. Det ble valgt å beholde de sveitserstilelementene som allerede
var der, siden det ikke fantes dokumentasjon på hvordan bygningen så ut
da den opprinnelig ble oppført. Men opprinnelig var den i empirestil.


Knudsengården, Meyergården, Møllergården
Skippergata 11 ble oppført av Harrier Heiberg Mejer (som det står på gravstøtten
i Domkirkeparken) på 1820-tallet. Han var født på Voss i 1781 og døde i
Tromsø i 1845. Han var toller i Tromsø fra 1822 og ble byens første tollkasserer
i 1838. Han var også toller i Hammerfest fra 1809, altså under Napoleonskrigene.
Her kan det nevnes at Tromsø ble tollsted i 1789, samtidig som Vardø og
Hammerfest ble kjøpsteder. Tromsø ble, som alle vet, kjøpstad i 1794.

Bygningen ble freda i 1942. I tillegg til at det er en viktig bygning i Skippergata,
er vernet av hagen viktig. Det er den eneste gjenværende byhagen i
sentrum i dag, og vedlikeholdes gjennom et samarbeid mellom Botanisk hage
og Fortidsminneforeningen. Stabburet og de andre uthusbygningene er ikke
freda, men er verna i sentrumsplanen. Det sies, uten at jeg har sett det, at det
finnes veggmalerier av Sverre Mack (han på Verdensteatret) på et av rommene
i huset.


Den katolske bispegården, Holstgården
Storgata 94 ble freda av Quislings regjering i 1942. Da hadde riktignok
daværende riksantikvar Harry Fett forberedt saken siden 1933, sammen med
fredninga av flere andre monumentale tregårder i Tromsø. Bygningen ble satt
opp av kjøpmann Holst i 1813. Det gjør den til en av de eldste bygningene i
Storgata. Det huset som likevel definerer gateløpet etter amtmann Sommerfeldts
skisseaktige plan fra 1788, er kjøpmann Peder Figenschous bygning fra
1798 (seinest 1802). Den ble seinere amtmannsgården, og er i dag mest kjent
som Burger King. Figenschou var den første med borgerbrev i den unge byen
Tromsø.

Den katolske misjon fikk kjøpt Holstgården på slutten av 1850-tallet, i forbindelse
med bygginga av “Det Katholske Kapel”, som det står på reguleringsplanen
fra 1875. I tillegg til bispebolig for byens katolske biskop, har kjelleren
inneholdt en dyrebutikk og et bakeri. Taket og loftet ble ødelagt i bybrannen
i 1969, men ble restaurert etter tegninger av arkitekt MNAL Harry Gangvik.


Perspektivet Museum, Folkets Hus, Mackgården
Storgata 95 ble oppført av kjøpmann Johan Frederik Daniel Mack i 1838.
Det er et praktfullt eksempel på den stilarten som kalles bergensempire. Det
fremste kjennetegnet er svaien i takflatene og detaljeringen rundt vinduene
og dørene, med halvsirkelformede vinduer over dørene. J.F.D. Mack huskes
også for at det var han og hans kone som innførte heracleum (tromsøpalme)
som prydplante til sommerhuset på Elvebakken da de kom flyttende til byen
fra kopperverket i Alta.

Sara Fabricius, også kjent som forfatteren Cora Sandel, flyttet fra Bankgata
13 til Storgata 95 ved forrige århundreskifte. Bårstua til Mackgården, Burøysundgården,
var også en praktfull bygning. Den ble revet på 60-tallet.

I tillegg til at gården huset arbeiderbevegelsen i mange år, huskes den kanskje
mest for Samfunnskafeen i første etasje – og at rockeklubben etablerte punken
der på 70-tallet.

Foto: Marcus Echrehaug
Polarmuseet/Tollbodbrygga
Søndre Tollbodgate 11B ble oppført i 1833 og freda i 1942. Det nordlige tilbygget
sto ferdig i 1843. Det er altså den eldste gjenværende brygga i Tromsø,
og den ligger fortsatt ved den siste resten av den originale byfjæra. Arkitekt
Tor Pedersen hos Borealis Arkitekter sto for ombygginga og restaureringa da
Tollboden ble til Polarmuseet.

I tillegg til at Tollboden/Museet er freda som enkeltbygning, ligger hele
området Skansen med ringvollen, Tollboden og Tollbodbrygga innenfor et
område der grunnen – også 70 meter ut i indre havn – er båndlagt som automatisk
freda kulturminne. Riksantikvaren kaller området for “Tromsøs
Akershus” på grunn av ringvollen rundt Skansen, som er et kulturminne fra
vikingtida, jamfør fylkeskonservator Anne-Karine Sandmo. Altså eldre enn
midt på 1200-tallet, som det står på skiltet til Skansen, se neste bilde.

Forfatteren John Giæver har ei kostelig novelle om den gangen dundergjengen
rodde under brygga og etter mye boring fant fatet med den fineste
franske konjakk som sto der. Konjakken ble overført til to melkespann og
fortært i løpet av ganske kort tid. Sistemann våkna da båten slo mot Skattøra,
etter ei felles mellomlanding på kirkegårdsneset i Dalen.

Foto: Marcus Echrehaug
Skansen
Søndre Tollbodgate 8 har fire bygninger som ble oppført innenfor den gamle
vollen. Alle ble freda i 1942. Arbeidet med oppføringen av bygningene startet
umiddelbart etter at handelsmonopolet på Nord-Norge ble opphevet og
etableringen av tollstedet på Tromsøya ble vedtatt i 1789. Da anlegget sto
ferdig i 1793, døde den ansvarlige, toller Nils Jacobsen, av skjørbuk. Alt av
materialer og forsyninger ble fraktet fra Bergen, så samarbeidet med lokalbefolkninga
kan ikke ha vært særlig matnyttig.

Skansen har også vært hospital, gamlehjem og bymuseum, før det nå er festivalsenter
og Tromsøs tusenårssted.

Foto: Marcus Echrehaug
Aunegården
Sjøgata 29 er en av byens sist freda bygninger. Den ble freda etter vedtak i
1991. Tomta i Sjøgata ble tildelt i 1836, bygningen som står der i dag kom
opp i 1870.

Det er to grunner til at bygningen ble freda, etter en lang og hissig kamp. Det
ene har med Sjøgatas betydning i byens grunnstruktur å gjøre: Strandgata,
Sjøgata og Skippergata (Nordre Strandgate fram til 1896) ble anlagt i tilknytning
til den opprinnelige strandlinja, med bryggerekker ut i sjøen, butikker
bak – og bolighus på oversida av gata. Nettopp det at Aunegården avslutter
husrekka, gjorde den svært viktig når dette byhistoriske poenget skulle
understrekes. Det andre var at det var så langt sør bybrannen i 1969 strakte
seg. I debatten om fredning ble det ironisert over at SV argumenterte mer for
vern av en sving enn av selve bygningen, men som det ble sagt: “Dokker ser
no at det e en venstresving”. Avgjørende for vedtaket var at ordfører Erlend
Rian gikk inn for det.

Foto: Marcus Echrehaug
Vår Frues kirke
Vår Frues kirke ligger på Torgallmenningen, i Grønnegata, men har
gateadresse Storgata 94. Den ble bygd i 1861, omtrent samtidig med Domkirka
(1861), Rådstua (1864) og Latinskolen (1862, brant 1979). Men der vi vet
navnet på arkitektene til de andre bygningene (Grosch og Holtermann), vet vi
ikke hvem som har tegnet “katolikkerkirka”. Mitt tips er at det er byggmester
D.G. Evjen, som samarbeidet med arkitektene på de andre prosjektene. Mellom
kirka og bispegården ligger også den gamle “katolikkerskolen”, som har
vært forandret noen ganger i årenes løp. I motsetning til Holstgården, er disse
to bygningene ikke freda, bare verna etter plan- og bygningsloven. Hele den
katolske bygningsmassen skal nå gjennomgå en omfattende reparasjon, etter
de strengeste antikvariske prinsipper. Det er godt med en byggherre som arbeider
i evighetens perspektiv.


Foto: Marcus Echrehaug.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...