Skriv ut Skriv ut

Varsku her!

Vi ser at media er i endring både nasjonalt og lokalt. På indisier kan media med enkelhet legge deg ut som skurk før påtalemyndigheten har sagt sitt. Hva har vi lært av Tore Tønne-saken?

 

 

Venstres nestleder er anklaget for å ha tiltvunget seg sex med en 17 år gammel jente. Uavhengig av hva konklusjon på etterforskning og eventuell rettssak blir, kan vi allerede nå fastslå at han har gått ut over det som forventes av han som politisk leder. En voldtekt er en forferdelig forbrytelse, og skal straffes strengt. Var sexen frivillig derimot, stiller saken seg ganske annerledes, og vi er vitne til et alvorlig karakterdrap i norsk media.

Varsomhetsprinsipper
Kun to mennesker vet hva som har skjedd denne natta, og det er politiets jobb å avdekke sakens fakta. Inntil denne jobben er gjort burde media utvist noe mer varsomhet og avventet sakens undersøkelser. Men nei, vi korsfester tiltalte uten rettergang. Hva om det nå skulle vise seg at jenta snakker usant? Uansett: Hvor mange ofre skal denne saken få? Hvordan forholder nestlederens barn seg til skoleveien dagen etter et slikt oppslag?

Åttitallet
Det tilspisser seg. Medieklimaet har endret seg kraftig fra undertegnedes dager i Nordlys på midten av åttitallet. Jeg husker gentlemansjournalistikken, de etiske avveininger på redaksjonsmøtene og den planmessige tilnærmingen til sakene avisen skulle ta opp. Integriteten lå i kontorveggene, og alle eventualiteter ble lagt på bordet før en avsløring. Dette gjaldt særlig i saker med politiske undertoner, og spesielt om undertonene spilte en annen melodi enn Arbeiderpartiets. Men det var fair game. Slik er det ikke lenger. Ellers er det ikke så mye som er endret, bortsett fra at dagens journalister har langt høyere produksjonspress enn åttitallsjournalisten. Fordypningen er stort sett ute av det journalistiske håndverk med få unntak, og hensynet til avisen som salgsvare har blitt redaksjonell. Journalistikkens varulver lever nå av å mistenkeliggjøre, ikke avveie.

Horekunde?
En førjulskveld på et vannhull i Tromsø traff jeg en kollega fra dagsmedia. Han så fortvilet på meg. – Jeg har mottatt den triste meldinga fra redaksjonen vår om at man har funnet ditt telefonnummer i de hackede opplysningene fra “Hemmelig. com”. Er du et av disse svina, Junge? – Ja, det er riktig. Vi har kontakt med flere av de prostituerte som jobber i Tromsø. Vi har flere profiler. Derfor fant de altså telefonnummeret som disponeres av virkeligredaktøren der. – Åja, var det redaksjonelt? Han smiler jegtror- deg-bare-nesten-smilet: – Vi fabulerte om overskrifta ”Nesten-prest-redaktør er horekunde”.

Ikke verifiserbare kilde
Jeg ble ikke spesielt skjelven i buksene. For det første hadde vi ingen hemmeligheter, og for det andre var disse hackede opplysningene langt fra en troverdig kilde. Redaksjonen i Virkelig hadde også disse listene. Ergo skulle det mye til før media kunne bruke dem. De er for lett manipulerbare, vi kunne med et minimum av datakunnskaper ha satt inn et hvilket som helst navn i disse listene – eller for den saks skyld tatt ut ett. Dette visste jeg, men ikke de flere hundre ”avslørte” menn og kvinner fra Troms. Mange var livredde. De aller færreste av disse er eller har vært horekunder, men har vel tidvis levd et litt for spennende liv på internett. Det er hemmeligheter det i hovedsak handler om – ikke kjøp av sex.

Journalistenes ringerunder
Men norske redaksjoner ringte rundt til disse menneskene og skremte vannet av folket. Vi var i kontakt med flere av disse mens det stod på. Flere av disse sa rett ut i frustrasjon at tanken på å ta sitt liv var nærliggende om disse opplysningene ble publisert. Det er ikke under noen omstendigheter ulovlig å ha en profil på et slikt nettsted, men det er ikke sikkert at kjerringa mi ville blitt så glad om hun fant ut at jeg hadde en slik profil. Derfra til å være horekunde er veien lang, men her valgte media å forenkle fremstillingen og skjære alle over en kam: At dette dreide seg om uansvarlige mennesker som ikke skjøttet sitt liv vel, men rulla seg med horer og andres ektefeller. Folk var livredde over hele landet, og fikk ødelagt jul og romjul. Hackerne dro ut opplysninger om ca 35 000 mennesker, om lag 400 av disse er kvinner og menn fra Troms.

Advokat Wikasteen
Så skjønner vi at i det medieklimaet vi lever i nå, er det lett å skremme vannet av folk når media oppfører seg som både påtaler og domstol. I beste fall på et svært tynt etisk grunnlag. Slik er det også ille å se behandlingen advokat Bjørn Halvor Wikasteen har fått i en av byens aviser. Wikasteen er, før saken endelig har gått gjennom rettsystemet, karakterdrept av lokalavisa iTromsø. Jeg tar ikke stilling til om Wikasteen er skyldig eller ikke, men jeg tenker over følgende etiske problemstilling: Wikasteen har familie. Herunder også samboer og sønn. Det er vel heller tvilsomt at Wikasteen er skurk nok til å fortjene sitt ansikt slått opp på fire førstesider og ørten innvendige redaksjonelle sider. Det skal retten ta stilling til i slutten av mars. I etterkant vil nok Pressens Faglige Utvalg måtte ta stilling til medias behandling av Venstres nestleder og for eksempel vår egen lokale Wikasteen. To menn – to vidt forskjellige saker – dømt av media før en rettferdig rettergang.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...