Skriv ut Skriv ut

Vi river oss sjøl i filler

Det foregår for tida en nesten uforståelig kulturdebatt i kongeriket. Etter Utøya har det vært trange kår for å angripe mennesker med en annen bakgrunn enn den urnorske. Men nå nærmer det seg valg, og Fremskrittspartiet lader kanonene. Regjeringen beskyldes for å rive vår kultur i filler.

Det er ikke noe nytt i at en norsk innvandringsdebatt forkles som en kulturdebatt. Så lenge budskapet er egnet til å stigmatisere og såre allerede utsatte mennesker, er det meste lovlig. Høyresida og venstresida i norsk politikk har vekslet på å bruke trusselen mot det reine norske som politiske argumenter mot internasjonalt samarbeid og solidaritet.

Under EU-kampen i 1972 ble det spilt åpenlyst på frykten for europeisk innvandring i Norge. Siden den gang har verden krympet, Fremskrittspartiet har overtatt stafettpinnen og fyrer etter beste evne opp under frykten for at muslimer skal ødelegge den norske kulturen.

Det gjør partiet
selv om det i hovedsak er gode katolikker som forlater et Europa på randen av konkurs og derfor setter kursen mot Norge. Polakker og andre sørger for å holde hjulene i gang i et oljerike som eksploderer av velstand og overflod.

I den fordekte
innvandringsdebatten som kalles en kulturdebatt er det likevel islam som truer vår kristne kulturarv. Som om den var særegent norsk eller spesielt fredsommelig. Meg bekjent brukes den samme kulturarven til å velsigne de fleste av de blodige kriger som herjer vår verden.

Debatten om det norske kunne vært en god og viktig debatt hvis formålet hadde vært å styrke noen av våre verdier i stedet for å trampe på mennesker.

Likhet er en slik verdi. Vi klamrer oss til den, og i noen grad med rette. Gjennom et fritt arbeidsmarked og sosiale goder forsøker vi med en viss grad av vellykkethet å klamre oss til dette idealet. Det kalles den skandinaviske modellen, og adopteres av stadig flere land. Ikke minst har skandinaviske kvinner nytt godt av et slikt ideal.

Samtidig er det klare signaler om at vi svikter våre gutter. Hvordan skal vi ellers forklare at et stadig større antall gutter skyves ut av den obligatoriske, videregående skolen i Nord-Norge? Mer enn 40 prosent av guttene i Nordland og Troms klarer ikke å gjennomføre videregående. I Finnmark er tallet rundt 60 prosent.

Problemet øker på tross av større politisk fokus de seinere år. Vi opprettholder altså et skolesystem hvor om lag halvparten av nordnorske guttunger brutalt avskjæres fra en rettighet de har krav på.

Vi ikke bare godtar, men fortsetter å legge til rette for en oppvekst hvor en stor andel av dem det angår, er dømt til et liv på sosialkontorene i stedet for i arbeidsmarkedet. Først tvinger vi guttungene inn i en skole totalt uegnet til å bringe dem videre i livet, for deretter å undre oss over den belastningen dette gir på trygdebudsjettet.

Denne formen for statlig brutalitet står i skarp kontrast til det likhetsidealet vi ellers klamrer oss til.

Samtidig fortsetter vi å reformere skolevesenet i et forrykende tempo, men – som tallene viser – hele tida i feil retning og vekk fra de som trenger et adgangskort til voksenlivet, ikke en brutal avskilting før livet egentlig har begynt. Vi knuser drømmer og lager hakkemat av framtidsplanene til stadig nye generasjoner.

Den politiske tafattheten i møtet med dette overgrepet på våre likhetsidealer er påtakelig og uakseptabel.

Kanskje er forklaringen at vi ikke kan skylde på innvandrere og flyktninger når begredeligheten skal forklares.

At vi blir hjelpeløse i møtet med virkeligheten fordi det er vi sjøl som i første rekke truer vår egen kultur.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...