Skriv ut Skriv ut

We’ll meet again

Nå er tiden inne for at vi skal starte på framtidsplanene. Vi skal splittes. Tør vi?

Det er tre år siden jeg ble kjent med dem, gjengen. I tre år har vi holdt sammen. Vi har holdt sammen på lette sommerdager med jordbær og sigaretter på badeplassen. Vi har holdt sammen på tyngre dager der konflikter har blitt løst. Etter fest har vi holdt håret oppe til hverandre, vi har løst verdensproblemer og delt framtidsplaner sammen. Nå er det er juni, gjengen har bestått eksamen og er ferdig med videregående skole. Det er over nå. Nå begynner framtia.

Jeg skulle ønske jeg var den jenta som aldri var redd, som kunne hoppe uti det uten å sjekke om leppestiften var på plass etterpå. Jeg har aldri vært typen som tar sjanser uten å dobbeltsjekke konsekvensene, studere pluss/minus-lista og over-veie alle andre muligheter. Sitter jeg bak rattet kan jeg godt finne på å google om jeg har vikeplikt før jeg tar sjansen på å kjøre videre, det er liksom bedre å lage kø og kaos i et kryss enn å ta sjansen på å bryte vikeplikten. Skal jeg reise et sted, til-bringer jeg gjerne et døgn med sprøyter i armen, benet og magen for å forsikre meg om at jeg ikke skal bli syk dit jeg skal. Den sjansen tar jeg bare ikke. Aldri i mitt liv har jeg hoppet over en elv eller et stup, i stedet kravler jeg over. Sakte men sikkert.

Det hender at jeg
drømmer om regninger
jeg må betale, eller
øldrikking på lørdager
alene. Da våkner jeg
gjerne opp gjennomvåt
av svette, andpusten og
for redd til å legge meg
igjen.

Men noen sjanser i livet må man ta for å komme framover, og til høsten tar jeg sjansen på at jeg kommer til å trives i en ny by. Jeg flytter ut fra tryggheten på pikerommet, vekk fra vennene jeg kan ringe en kjedelig søndag, bort fra hver-dagsrutinene jeg har nå. Det er skummelt og nerve-pirrende. Det hender at jeg drømmer om regninger jeg må betale, eller øldrikking på lørdager alene. Da våkner jeg gjerne opp gjennomvåt av svette, andpusten og for redd til å legge meg igjen.

Men vi er voksne nå, hele gjengen. Vi kan ikke lenger prioritere å spille The Sims over arbeid. Så for å finne ut hvem vi er, hvor vi hører til og hvor vi skal, må vi ta sjansen på at det går bra når vi splittes. Mest sannsynlig gjør det det, vi må bare få hoppet over den elva. Så er det alltid skumlest før man hopper, akkurat når man vet hvilken måte man skal komme seg over elva på. Men med en gang føttene har forlatt bakken og man er i lufta over elva, må det jo bare gå bra. Så lenge man tar sjansen.

I gjengen er vi vant til å dele sorger og gleder med hverandre. Hverdag og fest. Erfaringer og k unnskap. Slik som så mange andre vennegjenger gjør. Uansett hvilken side av elven vi havner på, eller om vi står ved helt forskjellige elver, kan vi opprettholde vennskapet. Det er ikke negativt at vi skilles, det er ikke synd at vi går forskjellige veier. Vi tar en sjanse for vennskapet, vi får en fantastisk mulighet til å se hvor sterkt det er. Det er positivt. Det er sunt. Om ti år får vi se hvor mange elver vi har hoppet over, og hvor vi til slutt har endt opp. Kanskje er vi ennå den samme gjengen, mest sannsynlig ikke. Antakelig har vi alle skilt oss fra en ny gjeng, om ikke flere. Om jeg vil bli der jeg kan se konserter på Folken, flytte tilbake til hjembyen eller ende opp et sted langt forbi Norges grenser, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme den gjengen som tar sjansen på å skille seg nå. Vi er faen meg tøffe!

Så med minner, adressebøker og The Sims i kofferten sprer vi oss over hele landet. Og for å være helt ærlig gleder jeg meg til å snu meg etter sikkerhetskontrollen på flyplassen og vise fingeren til byen, som en siste hilsen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...