Skriv ut Skriv ut

22/7-2011

Foto: Eirik Junge EliassenTilfeldigheter gjorde at virkeligjournalist Kirsti Seljenes ikke var på Utøya.

I skrivende stund er det tre uker siden mitt – og mange andres liv – ble forandret for alltid. Tre uker som har vært en prøvelse jeg ikke unner noen å gå igjennom. Det har påvirket alle i større eller mindre grad – som enkeltmennesker og nasjon. En prøvelse vi har kommet styrket ut av.

Ut av politiske verv
Dette er en historie som for meg startet for 20 uker siden. For 20 uker siden var jeg en glad og bekymringsfri jente. Jeg hadde en flott kjæreste, jeg hadde gode venner, og jeg var aktiv og engasjert i AUF. Jeg hadde på den tiden vært politisk engasjert i fire år, gjennom både ungdomsråd i kommunen og elevrådsarbeid, og da jeg fikk muligheten til å tiltre Lenvik AUF sitt styre og senere fylkesstyret for AUF, var jeg i ekstase. Etter en rekke hendelser raknet den tilværelsen. Jeg satt igjen uten boplass og kjæreste, og uten motivasjon. Jeg har bestandig hatt glede av å skrive, og underveis i min videregående opplæring leverte jeg tekster til magasinet du leser i nå. Da sommeren kom og jeg fremdeles hadde en ustabil tilværelse, dukket jobbtilbudet hos Virkelig opp. Jeg kunne være med å holde redaksjonsarbeidet oppe fremover, men det var en hake ved jobben: Grunnet Virkelig sitt nøytrale ståsted måtte jeg også tre ut av min offentlige rolle i AUF. Derfor var jeg en av flere AUF-ere som 22. juli satt hjemme uten å være på paradisøya vår. Så skjedde det som ikke skulle skje.

Fredag 22. juli 2011
Klokken er nesten halv fire, jeg ligger i senga og funderer over hverdagslige problemer. Jeg hører sirener og undres på hva som skjer hjemme i bygda. Jeg står opp, går ut i stua for å sjekke og ser at familien står og peker på tv-skjermen. En bombe har gått av i regjeringskvartalet. Frykt fyller meg. Hva i helvete er det som skjer, tenker jeg. Timene som fulgte er de mest intense timene jeg noen gang har opplevd. Nyhetene kom så fort, og beskjedene jeg fikk av andre partifeller og venner var tunge å bære. Kaos. Det var kaos i hodet mitt, og det var kaos i nyhetene. Midt i alt kaoset kom sjokkbeskjeden om at det pågikk skyting på Utøya. Helvete var løs.

Begravelsene
Gjennom disse tre ukene har jeg vært med og gravlagt tre gode venner. Jeg har hørt foreldre, etterlatte kjærester og etterlatte venner snakke om tap av solstråler, og jeg har hørt statsministeren, utenriksministeren og statssekretær Roger Ingebrigtsen snakke om tap av talenter innenfor arbeiderbevegelsen. I disse ukene har jeg også kjent på sterke følelser, så sterke følelser at de kan rive mennesker i filler. Sorg, savn, tro, håp, kjærlighet
og hat. Sterkest av dem er kjærligheten. At kjærligheten er sterkest har jeg både sett, følt, hørt og opplevd fysisk. Jeg har opplevd et samfunn som har stått samlet, skulder mot skulder, og det har gitt meg en styrke og varme som har vært uunnværlig. For meg, og for andre.

Tilbakeblikk
For litt over ett år siden var jeg en av mange hundre ungdommer som kom til Utøya med et stort smil og store forventninger. Jeg var med i en delegasjon på rundt 30 stykker som senere skulle bli bundet sammen av felles tro, felles verdier og felles ambisjoner. Utøya har for meg vært et sted der jeg har opplevd å vokse som menneske. Jeg har lært politikk, lært om meg selv og om samhold. Utøya har vært et rom for opplevelser og minner jeg aldri vil være foruten, og noen av mine beste venner den dag i dag ble jeg kjent med på Utøya. Dette var tanker som kom til meg med voldsom kraft fredag den 22. juli og dagene etterpå. Utøya på sitt beste har jeg opplevd selv, og det skal jeg oppleve igjen. Jeg skulle oppleve den i år også, men jeg var hjemme. Skyldfølelse. En syk følelse i en absurd situasjon. Jeg har kjent på et stort følelsesregister disse ukene, og skyldfølelsen for å ikke ha vært der sammen med mine beste venner har truffet meg. Kanskje er det normalt, jeg vet ikke. På den annen side har jeg også tenkt at jeg har fått livet i gave, og at det kanskje var meningen at jeg skulle være der for mine venner i ettertiden. Jeg vet ikke, men jeg må forsone meg med en av vinklene å se tilfeldigheten i fra.

Om fattige og sterke ord
En venn av meg i AUF sa en gang at han hørte så ofte at «ord blir fattige i en slik situasjon». Han mente det var feil, at ord aldri har vært sterkere enn nå. Jeg er enig. Jeg håper også inderlig at vi husker på dette, hvor stor kraft ord kan ha i en slik situasjon. La oss huske det og bruke våre ord varsomt. La oss etter dette huske på den slagkraften ord egentlig har. Ord som tenkes, skrives, sies og ties. La samholdet, kjærligheten og støtten komme frem gjennom ordene, og la hatet og frykten miste sin verdi gjennom våre ord. I disse ukene har jeg selv også hørt de sterkeste ord. Det å se venner av meg, en etter en, skrive at de er i live har vært fantastisk. Det å høre venner
fortelle at de så våre felles venner bli skutt har vært grusomt. Mye fordi jeg og flere av oss som har tilbragt tid på Utøya, vet hvordan Utøya er. Derfor har bildet i hodet blitt levende. Bildet av hvordan dagene før fredagen var. Hvordan engasjementet dominerte stemningen, gleden over å være på det nordiske sommerparadiset og gleden over å knytte bånd til nye venner, og sterkere bånd til de man kjente fra før. Bildet av hvordan fredagen foregikk
ble også levende. Det berget der, den steinen, teltplassen. Gjemmeplasser og fluktruter. Jeg har forestilt meg så mye stygt, og mine tanker er skremmende likt det som virkelig har skjedd. Det har vært fryktelig tungt å bære.

Glad og ydmyk
Mye har vært grusomt, tungt og sterkt i denne tiden. Vi har alle følt en felles sorg over det som skjedde, og vi har følt en individuell sorg. Vanskeligheter med søvn, med å få i seg mat, med å kjenne glede over hverdagen og å trives sammen med andre som ikke var berørt i samme eller større grad, har vært utfordringer jeg har slitt med. Dette er følelser som har gitt seg litt etter litt, med god hjelp av krisepersonell som også tok seg tid til oss som var indirekte berørt, venner, familie og kollegaer som har stilt opp i den grad det har vært mulig, med støttende ord og handlinger. Arbeiderpartiet lokalt har også vært eksemplariske som har stilt opp med fly, busser, lokaler til samlinger, planlegging av minnemarkering, mat, støtte og samhold. Det er i slike krisesituasjoner jeg har kjent akkurat hvor godt styringsmaskineriet har fungert. Det er jeg glad, ydmyk og takknemlig for.

Støtten
Til tross for fantastiske privatpersoner rundt meg, har jeg funnet den største støtten i AUF. Et paradoks egentlig, at de som ble hardest rammet har vært de som har gitt mest. Alle klemmer, gode ord og samlinger har vært uunnværlige. Det å kunne gråte sammen, være sammen og kjenne på en felles sorg og en felles oppfattelse av situasjonen har vært terapi. Å bli møtt med en prøvende forståelse har vært noe av det viktigste menneskene rundt oss har bidratt med, selv om ingen av oss noen gang vil kunne finne forståelse for det som har skjedd. Hverken for hvordan situasjonen på Utøya utartet seg, eller hvorfor det skjedde.

Det absurde
Selv om trangen vår til å forstå er sterk, tror jeg at noe av det vi må prioritere fremover er å pleie følelsen av samhold og fellesskap. Det er viktig å fortsette å bry seg om delegasjonene som kom hjem fra Utøya, det er viktig å fortsette å bry seg om medmenneskene sine. Det grusomme faktum som forteller oss at mange av våre venner, barn og medmennesker faktisk var i reell livsfare, er ikke noe som forsvinner med tiden, og det vil prege oss
i lang tid. Det er en skremmende tanke, egentlig. At våre medmennesker har vært millimeter fra døden, de har sprunget fra døden og overvunnet døden tross kaldt vann, slitne kropper og et absurd kaos og ren utnytting av trygghetsfølelse og tillit til politiuniformen. En absurd situasjon. Mer absurd er samtalene som har funnet sted i ettertid. Venner som forteller at de bare er skutt fire ganger, at de bare er skutt i foten, at de bare er truffet i armen. Legg merke til ordet «bare». Forståelse er vanskelig å finne, men å prøve å forstå er viktig i det støttearbeidet vi som medmennesker skal bedrive i tiden fremover. Gjennom å prøve å forstå bryr man seg om sine medmennesker.

Våre verdier
Når jeg oppsummerer alt som har skjedd, ser jeg enkeltmennesker som er styrket. Jeg vet at mine venner som ble drept på grunn av det de trodde på, ikke døde forgjeves. Jeg vet at de verdiene som de trodde på, nemlig samhold, solidaritet, fellesskap, rettferdighet og likeverd er verdier som skal leve videre gjennom meg og mange flere. Slik er enkeltmennesker styrket. Generasjon Utøya kalles vi. La oss huske hva Utøya sto for. Nemlig disse
verdiene vi alle har så kjær. Det er ikke uten grunn at vi nå er generasjon Utøya. Slik ble livet mitt forandret, en fredag for tre uker siden.

Med dette vil jeg, til tross for sorgen og savnet, hedre minnet over mine kamerater som falt. Jeg vil ære mine partifeller som står igjen, og jeg vil vise mitt samhold til de etterlatte. Jeg er glad i dere, og husk at vi står sammen. Skulder mot skulder.

Foto: Eirik Junge Eliassen
Foto: Eirik Junge Eliassen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...