Nasjonalt har det versert en debatt om hvorvidt vi burde tilby den narkosyke sprøyterom eller ikke. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO, har forbausende nok vært en av de synligste motstanderne, og i Tromsø ble debatten kvalt før den fikk starta. Ragnar Moan, tidligere tung rusmisbruker, styreleder i RIO og leder i RIO Nord, svarer på spørsmål omkring sprøyterom og sprøyterommets fremtid.
Hvem kan være med i RIO?
RIO er en landsdekkende organisasjon bestående av tidligere rusmisbrukere som jobber for å påvirke de forskjellige systemer med fokus på såkalt ettervern, en nødvendighet for at folk skal ha en sjanse etter endt rehabilitering.
Hvorfor har dere ikke medlemslister? Mange organisasjoner bruker mye tid og ressurser på passive medlemslister. Det gjør ikke vi. Jeg kunne selvsagt laget en liste, men det forholder seg slik at de fleste som har kjempet seg tilbake i samfunnet ikke ønsker å ha navnet sitt stående der.
Er det ikke litt dristig å representere en gruppe mennesker uten å ha noen medlemsportefølje? Jeg mener, hvordan vet dere hva gruppen egentlig mener? Hør, jeg kunne godt laget en liste. I 2004 hadde vi borti 60 medlemmer på en såkalt liste bare i Tromsø. Men de ville ikke stå der, så vi slutta med det. Vi mener selv at vi jobber veldig hardt for at alle de som sliter og strever gatelangs, skal få et ordentlig tilbud og et ordentlig sted å bo. De som går rundt og ruser seg, vil jo gjerne ha gratis rusmidler, og blant dem kan det jo tenkes at noen er uenige med RIO som ikke engang vil gå inn for legalisering av hasj. Med fem tusen mennesker til en hver tid stående i behandlingskø, synes det for jævlig at mediefokuset skal være på fri heroin.
Hvor kommer medlemmene i RIO fra, når det ikke finnes medlemmer? Besøk på institusjoner er en fin måte å finne folk. Problemet er sjelden å få med seg folk, problemet er snarere at alle sier ja, og da blir det kaos. De mest nyttige har vist seg å være de som av forskjellige grunner selv tar kontakt med RIO. Det er de som får til noe! Kafé X er for eksempel i utgangspunktet et RIO-prosjekt.
Jobber dere primært for de som har greid seg gjennom rehabiliteringen? Nei, nei, nei, også underveis. Å bli rusfri krever en sammenhengende kjede av tjenester, fra du står i den verste suppa, til du vil inn i behandling. Det er viktig at det finnes et apparat for de som har greid det. Blir de sittende å se i veggen, er det mange som finner veien tilbake til gata. Hvorfor ønsker RIO å legge ned sprøyte-rommet i Oslo? Her må man velge, man kan ikke få begge deler. Vi sier ikke ubetinget nei til sprøyterom ut fra prinsipp, men skal sprøyterom ha noe for seg, må det bygges ut og opprettes flere. Seks injeksjonsbåser som holdes åpen seks timer i døgnet, når bare en brøkdel av de som trenger det, og da blir regninga for stor i forhold til antall brukere.
Kan vi ikke heller utvide åpningstidene og antallet injeksjonsplasser? Skal sprøyterommet ha noe for seg, må de jo holde døgnåpent, og man måtte bygget flere sprøyterom slik at alle sprøytenarkomane fikk tilbudet og ikke bare de som kommer seg opp i ”kontortiden”. Det koster 12 millioner å drifte sprøyterommet slik det er i dag. Beløpet ville øke i takt med utvidelsen av åpningstiden og dobles for hvert etablerte sprøyterom. Vi mener så lenge ventetiden på behandling er som den er og folk går uten bolig, at dette blir feil prioritering av midlene.
Du gir politisk korrekte svar, er det ikke interesseorganisasjonens oppgave å for-midle gruppens synspunkter og ikke nød-vendigvis fordelingen av midlene? Vi må jo det. Det er viktig å se til at politikerne ikke bruker opp pengene på lavterskeltilbud. Det ville jo være det samme som å gi opp folk. Vi må aldri gi opp, det er et jævlig viktig poeng!
Undersøkelser viser at sprøyterommet gir brukerne økt verdighet og er eneste plass i verden de føler seg aksepterte for det de er. Er ikke det helt for jævlig da? At eneste plass i verden man føler seg verdsatt på, er et sprøyterom?
Jo, og fortsatt ønsker dere sprøyterommet lagt ned? Ja, slik som det er i dag, så gjør vi det. Hvor er verdigheten i det å ikke å ha noe sted å bo? Fokuset bør ligge på de som kommer seg ut av helvete, hva venter i andre enden? Uten et skikkelig oppfølgingstilbud er de straks tilbake der de startet. Det er også viktig å få ned ventetiden på behandlingen, slik at de som har bestemt seg for å slutte, får hjelp der og da. I dag blir de møtt med lange køer på opptil et år før de får behandling. Mange faller ut underveis. Kostnadene står derfor ikke i samsvar med de andre områdene, slik det er i dag.
Burde ikke dere som talerør for denne gruppen mennesker, få frem det de ønsker? Jeg mener, ønsker de sprøyterom, burde ikke dere da tale deres sak? Man må være realistisk. Selv om det oppleves bedre å sette sprøyta i ei varm stue fremfor et kaldt portrom, så koster flere sprøyterom penger, penger som det sårt er behov for andre steder.
Hva om det kom til nye øremerka penger til opprettelse av sprøyterom? Som sagt så er ikke RIO prinsipielt imot sprøyterom. Vi er opptatt av mangfoldet. Under forutsetning av at tilbudet blir bygget tilstrekkelig ut, så, ja takk begge deler! Men da snakker vi om Oslo, ikke Tromsø. Det er uansett viktig å få en helhetlig oversikt før man bestemmer seg for hvilken vei man skal gå.
Det er mellom 2700 og 3500 sprøyte-narkomane i Oslo. Tallet for Norge er 14 000. Viser ikke dette at behovet er til stede også andre steder i landet? Mulig, men ikke i Tromsø. Her er ikke gatenarkomane et utbredt problem, heller ikke bostedsløse som i Oslo. I Tromsø får man gratis lege og sykepleie på sosialmedisinsk senter som bortsett fra økonomisk sosialhjelp, tar seg av alle kapitlene i loven om sosiale tjenester. Frem til nylig har dette vært samkjørt med ruspoliklinikken og det eneste som strengt talt mangler, er plassen å sette sprøyta på. Dette er en av mange ting Oslo sliter med å få til.
Om Tromsø har en slik samkjørt tjeneste, ville det ikke da lett la seg gjøre å opprette et sprøyterom i tilknytning til det allerede etablerte tilbudet? Det er flere ting som spiller inn. Er det et offentlig ansvar å sørge for at folk har en plass å bruke narkotika? Vi må ikke gjøre det for lett, da kan vi like gjerne gi opp å behandle folk og heller la de stabiliseres og ruse rundt om i kommunene. Vi mener bolig, skikkelig oppfølging, helsetjenester og ikke minst mat må på plass før man kan begynne å snakke om lavterskeltilbud som sprøyterom. Debatten har legalitet i Oslo, men hopper vi til Tromsø ramler bunnen helt ut.
Med det mener du at det er andre områder som trenger pengene mer? Absolutt!
Synes du rusomsorgen fungerer bra i Tromsø? Nei, ikke her heller! Det er trått å jobbe med. Men på noen områder ser vi at ting sakte, men sikkert går i riktig retning og da særlig i forhold til de grunnleggende holdningene.
Skjønner du at noen kanskje finner det rart at en interesseorganisasjon for rusbrukere ikke stiller seg bak ideen om etablering av sprøyterom? Både ja og nei. Ideen kan som sagt ha noe for seg hvis man klarer å bygge et helhetlig apparat som får folk videre i systemet. Men når ting er slik de er, burde virkelig fokuset ligge på sprøyterommet? Den problemstillingen synes veldig liten i forhold til alt annet – særlig i Tromsø.
Men er ikke dere med på å sette fokuset på sprøyterommet ved å stille dere i mot? For så vidt er jeg enig i det, derfor forsøker jeg å ikke bruke så mye tid på de debattene. Hvor har du i fra at vi er i mot sprøyterom?
For eksempel fra den kritikk dere rettet til Venstres Jonas Eilertsens etter hans innspill om etablering av sprøyterom i Tromsø?
Åja det, men ærlig talt, Tromsø har ikke disse problemene. Og den gang var det innsikt det skortet på. Jeg mener Jonas Eilertsen burde satt seg bedre inn i problematikken før han uttalte seg i avisa.
Om det nå er slik at interesseorgani-sasjonene og politikerne mener mye av det samme, men er uenige i fremgangsmåten, hvorfor samarbeider dere bare ikke?
Sant nok. Vi etterlyser en ordentlig og helhetlig satsning på rusfeltet. Statsbudsjettet innvilget nye hundre millioner til rusfeltet, og det er jo ingenting. Tromsø alene går i underskudd med flere titalls millioner. Og det kaller de en opptrappingsplan. Generelt vet vi hva som skal til, og vi vet hva som mangler, det er få ting vi er uenige om. Det er media (som for øvrig kan være livsfarlig) som setter oss opp mot hverandre.
Vil dere stille dere bak en utredning om sprøyterom i Tromsø, nå som loven har åpnet for dette i kommunene? Ja, jøss! For all del, utred i vei. Men jeg er rimelig overbevist om hvor den utredningen ender opp. RIO ekskluderer i utgangspunktet ingen mulige løsninger – men vi må balansere. Det må fokuseres på å motivere folk til å komme seg videre.
Etter førti år med en narkotikapolitikk som har ført til flere narkomane, er det ikke på tide å tenke nytt? Slik det er nå mener jeg det vil være en riktig vurdering å legge ned sprøyterommet og bruke pengene andre steder. Så lenge det butter i den ene enden av oppfølgingen kommer vi ingen vei. For alle som er kommet seg så langt at de er blitt rusfri, er det ekstremt viktig at vi tar de i mot, motiverer og skjerper innsatsen slik at de holder seg rusfrie.
Utenlandske studier av sprøyterom slår fast at sprøyterom redder liv og gir verdighet. Hvorfor får ikke verdens rikeste land råd til sprøyterom? Hvorfor har ikke verdens rikeste land råd til en helhetlig rusbehandling? Jeg har jobbet med slike rapporter; og det vi må være sikre på, er at det vi viser til, stemmer. Det er lett å lese tall og si seg enig. Går man dypere inn i problematikken og drar inn andre rapporter så viser de andre utfordringer. Sveits har for eksempel problemer med metadon som fremste avhengighetsmiddel.
Hva mener du de 12 millionene heller skal brukes til? Det er veldig uverdig å ikke å ha noen steder å bo, så bolig må være et utgangspunkt. Og tilgjengelige helsetjenester.
Er du ikke redd pengene forsvinner som en dråpe i det store havet, og erstatter man ikke en helsetjeneste med en annen ved å fjerne sprøyterommet? 12 millioner til sprøyterom er 12 millioner mindre til bolig. Når det kommer til sprøyterommet, må vi se på hva vi kan oppnå med de samme pengene. Gatehospitalet gir i praksis samme tilbud som sprøyterommet i form av rent utstyr, sårbehandling og sam-taler. Den eneste forskjell er sprøyta.
Men de med vener så utslitte at injeksjon i lyske eller hals er eneste alternativ, burde ikke de i hvert fall få kunne gjøre dette et forsvarlig sted? Jeg skjønner hva du sier. Men man skal aldri gi opp folk. Det er et paradoks i mye av ruspolitikken.
Har du et eksempel på det? Ja, jøss, si at en person legges inn på institusjon for rusavhengighetsproblemer. Etter en tid får han permisjon fra behandlingen og sprekker. Når han vender tilbake til institusjonen, straffes han ved å skrives ut for samme grunn som han ble innlagt for. Det er lett å forstå at rusa personer ikke kan være sammen med de som forsøker å holde seg unna. Det som trengs er midlertidige boliger de kan bo i til de er klare til å gjenoppta behandlingen, og det er dyrt! Samtidig er det besparende på flere måter siden klienten slipper å rykke helt tilbake til start.
Er narkomani en sykdom? Det er jo bra sykt å holde på med kroppen sin på den måten, og da spørs det hvordan man definerer sykdomsbegrepet. Det er litt skummelt å gjemme seg bak at man er syk, skal det liksom være greit da?
Det hele er så ille og frustrerende å jobbe med, at jeg noen ganger får mest lyst å klappe sammen boka og gå bort på NAV å omskolere meg til rørlegger. Det er tungt å tenke på alt som ikke blir gjort, og det går ikke å legge denne jobben fra seg når man går hjem for dagen. I sånne situasjoner virker uvitenhet utrolig provoserende, men det nytter ikke å bli provosert. Det er bare å finne måter å roe seg ned på og komme seg videre. Heldigvis er det lys innerst i tunellen. Enkelte ting blir jo sakte bedre.
Foto: Kristina Jakobsen
