3 generasjoner punkband på en og samme kveld på samme scene. Det må jo bare bli en brillefin aften, eller hva?
Du har ungguttene i The Wolfes fra Kroken, Rumblin’ Retards som har noen år på baken, og Htlr Sntzl som har vært mer eller mindre aktiv i fjorten år. Sistnevnte har faktisk aldri spilt andre plasser enn i Tromsø, og etter lørdagens opptreden er det kanskje like greit.
Hitlr Sntzl
Vi snakket med bandet et drøyt døgn før konserten, og penset innom både punk, øl og fotball. Og at bandnavnet kom av et dypt ønske om å kombinere en diktator og mat. Selvfølgelig, dette er vel noe vi alle har tenkt på fra tid til annen. Vi er uansett enige om at Mssln Spgtt ikke har samme schwung. Bandet har ikke akkurat vært overproduktive, hverken på konsert eller platefronten. For å si det svært behersket.
Utgivelser har det vært smått med, to egenproduserte cd-er som få kjenner til, og enda færre har hørt, og konserter like sjelden som gode forslag fra Krf. Det skal dog sies at bandet en gang fikk trykt opp hele fire (!) t-skjorter, men de tok medlemmene selv. Så mye for selvpromotering.
Fast and loose
Rumblin’ Retards er første band ut, og går på scenen til tonene av Whitney Houstons versjon av “I will always love you”. Subtilt er ikke ordet somfaller en i hu. Retards opererer i skjæringspunktet mellom punk og old school-hardcore, og på sitt beste er det tøft, tett, fort og farlig. Tenk deg Black Flag møter NOFX på et alkoholmarinert nachspiel i kjelleren til Discharge en mørk og stormfull natt, så er du inne på noe. Og i kveld funker det, på tross av litt omrokering blant medlemmene. For slik er det i et punkband, det er alltid noen som er skadet. På en eller annen måte. Gutta er mer en kompetente på instrumentene, så litt mer jobbing på låtene, så vil dette smake fugl. Jeg liker Rumblin’ Retards, jeg.
Men pønken var ikke død
Musikkhistorikere er enige om at punken ikke var ment å vare, men kun hadde funksjon som et kraftig og brutalt spark i akterspeilet på en musikkbransje som var gjennomsyret av megalomane progband som gav ut skiver som varte i dagesvis, og konservative plateselskap som ikke ville kjenne igjen talent om det så gav dem kjevebrudd. Men ifølge Htlr Sntzl er punk et fenomen, en kombinasjon av raseri og opprørstrang som gjør at stadig nye generasjoner omfavner musikken og nekter å la den dø. Kidsa vil lage bråk!
Straight out of Krooklyn
Neste band bekrefter tesen. Dette er første gan- gen jeg ser og hører The Wolfes, men det blir jag- gu ikke siste. Jeg har ikke fått hakeslipp av slike proposjoner siden kommunestyret i Tromsø gikk tilbake på vedtaket om begrenset salgstid på øl i butikkene. De er unge, javel, men har en attitude og spilleglede som de fleste langt eldre band kan misunne dem. I tillegg er låtmaterialet av en over- raskende høy standard, og jeg er superfan fra første akkord. Herre, min tyskerhjelm! Jeg takker rock-guden for at det fremdeles lages slike band! Seksten–syttenåringer som covrer Ramones er det definitive håp for. Få med deg The Wolfes om du så må selge bestemoren din til limfabrikken!
Punk og fotball
Disse hører jo sammen, men i Sntzl er det kun to stykker som bærer denne stolte tradisjonen videre. Så får man heller se gjennom fingrene at det er Spurs og Gunners som er herrenes foretrukne “fotballag”. Jaja, det er mye trist her i verden. Selvfølgelig må det jo også stilles det obligatoriske spørsmålet “Hvilken skive vil du ta med hvis du ble deportert til en øde øy for forbrytelser mot menneskeheten“?
Tre av medlemmene svarer unisont “Reign in Blood“, Slayers udiskutable mesterverk fra 1986, mens fjerdemann velger Primus’ “Sailing the Seas of Cheese“. Hmm, tror jeg har en anelse om hvem som blir spist først når matforrådet på nevnte øde øy går tomt.
Punk and disorderly
Så er scenen duket for det som best kan kalles en noget broket affære. Et par av medlemmene i Htlr Sntzl er, ehhh.., litt overforfrisket, noe man trygt kan si påvirker konserten i ikke udelt positiv retning. Men bevares, bandet gir flat pedal og publikum responderer med en spontan moshpit. Noe vokalisten kaster seg uti med liv og lyst. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke skal bo i hodet hans dagen derpå. Stemningen er lettere aggro, ølet flyter, og akkurat der og da er det andre plasser jeg absolutt kunne tenkt meg å være.
Mye skrik og lite ull
Jeg er ingen moralist, så langt der ifra. Jeg liker en halvliter generelt, og spesielt når de kommer i flokk. Men dette er ikke så rent lite respektløst ovenfor publikum som tross alt har betalt for seansen. Kanskje det bare er jeg som er for gammel. Eller for edru. Det får så være. Problemet er bare at konserten blir vel mye skrik og usedvanlig lite ull. Bandet skramler seg igjennom settet på en drøy halvtime, og det er mer enn nok. Jeg kjenner fanden ta meg ikke igjen en eneste låt, og må nok innrømme litt lettelse når alt er over.
På den andre siden, det er jo bare en punk-konsert, ikke verdens undergang (selv om det høres slik ut til tider), og det får da være grenser for hvor surmaget man skal virke. Brorparten av de fremmøtte virket som de var fornøyde, og hvem er jeg som skal ta den gleden fra dem?
Når er klokka 23:00?
Så helt til slutt et hjertesukk: Hva er det med Tromsø som gjør at konserter aldri starter på satt tidspunkt? Andre byer fikser dette uten å heve et øyenbryn! Men i Ishavsbyen er dette tydeligvis et problem på høyde med Andesfjellene. I min verden er kl. 23.00 akkurat dét, ikke kl. 23.45. Hvorfor i Helheimen er dette så vanskelig å få til?
Akk, ja, en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare.
