Ann Karin (67) har lyttet i 27 år.
– Det gjør meg ydmyk og takknemlig overfor mitt eget liv, sier Ann Karin
5. oktober 1979 ble telefonen til Kirkens SOS for første gang betjent fra Nord-Hålogaland og Tromsø. Ett menneske var på vakt i bispedømmerådets lokaler, fra 20:00 om kvelden til 07:00 om morgenen. – Det var lange økter og bare ett menneske på vakt om gangen, så de frivillige hadde ofte med seg sovepose på vakt, slik at de kunne ta en lur på sofaen mellom telefonene, forteller Heidi Lydersen. Hun er frivillig lytter og har tidligere vært ansatt i Kirkens SOS som faglig leder. – Åpninga av telefonen ble godt mottatt, det var tydelig et behov for et slikt tilbud også her nord.
Kirkens SOS ble etablert i Norge i 1974 og er basert på frivillige som vil lytte og være medmennesker i praksis. I 30 år har det sittet slike medmennesker i Tromsø og tatt i mot telefoner fra mennesker som ønsker noen å snakke med. – Svært mange sliter med relasjonsproble-matikk eller tapsopplevelser, mens andre er ensomme og ringer for å høre en annens stemme, eller bare for å si god natt til noen. Felles for alle er at de trenger noen som kan lytte. Det er Tormod Eilertsen Sletvold som forteller dette. Han er ansatt i Kirkens SOS i 50 % stilling.
Man er ikke lenger alene på vakt i 11 timer. I 2009 er telefonen landsdekkende, åpen hele døgnet, og man er alltid to på vakt. I tillegg har Kirkens SOS eposttjeneste. Det vil si at mennesker kan ha kontakt med Kirkens SOS per epost i stedet for å ringe. I Tromsø er det 85 navn på lista over vakter, av dem er omtrent 60 aktive. Disse besvarte i fjor 5336 telefon-samtaler og 195 eposthenvendelser.
Harald Markussen er fersk som frivillig i Kirkens SOS. Han startet på kurs i janu-ar og har hatt noen vakter utover våren og sommeren. – Alle som ønsker å bli frivillige, må sende inn en søknad og møte til intervju. Dersom en blir tatt inn, må en gjennomføre et kurs fordelt på ti kvelder med undervisning i ulike temaer som for eksempel aktiv lytting, sorg og tap, ensomhet, psykiske lidelser og selvmord, sier Harald. – Gjennom intervjuet sikres det at den frivillige har avstand til egne kriser og slik kan være i stand til å møte innringeren på en god måte. Samtidig får vi opplæring og veiledning i hvordan vi skal håndtere vanskelige samtaler, fortsetter han. Harald er fornøyd med kurset og den videre oppfølgingen.
Inger-Lise Sverdrup er enig med Harald. Hun begynte også på kurs i januar og føler seg godt ivaretatt som frivillig. – Kirkens SOS har gode systemer for å lære opp og ta vare på de frivillige. Det er svært viktig, for mange av samtalene kan være tøffe. Du får høre mye sorg og smerte i løpet av ei vakt. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg, er all ensomheten som finnes og hvor lite som egentlig skal til for at vi som medmennesker skal kunne bidra. Å være til stede og lytte er mange ganger alt som skal til. Det gjør at jeg ofte føler meg svært ydmyk i forhold til innringerne.
En av de som har vært med lengst, er Ann Karin Holm. I 27 år har hun stilt ørene sine til disposisjon for de som trenger noen til å lytte. Underveis har hun også bidratt med det administrative, sittet i styret, kokt kaffe på kurskvelder, hatt en fot med i det meste. – Jeg opplever det svært meningsfylt. Fellesskapet er godt, det er aldri noe problem å snakke med kolleger eller ledelsen om de vanskelige samtalene. Det sterkeste er likevel den enkelte innringer som deler sitt liv og sine tanker med meg, jeg blir innlemmet i det de har å stri med. Det er derfor vi er her; for å lytte, støtte og styrke inn-ringerne, slik at de får mot til å leve sine liv, avslutter Ann Karin.
Foto: Ellen norbakken
