- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

80 år og like blid

Det va ei sminkedama på HT en gang som skulle sminke mæ. – Må du piskadø gjøre mæ pen, sa æ. – Så mye sminke har vi ikkje, sa ho.

Å spørre etter han Arnold Laurits Pettersen (80) i Tromsø, e håpløst, men spør du etter han Pita vet alle kæm du snakke om. – Æ e fødd på loftet i Grønnegata 30. Mor mi hadde tuberkulose og døde når æ va tre år. Fadern va sjømann og ville jo ikkje ha nokka med oss å gjøre på den måten, han skulle jo reise tell sjøs og kunne jo ikkje ha oss med.

”Så det va valget mellom barnehjem eller oppvekst hos ho tante”
Vi va ikkje bortsatt på nokka måte, vi hadde det veldig fint der, sir han Pita.

Plauritt
Han Pita og broren Hedley va begge to fødd med plauritt. Legan ga han en måned å leve. – Æ va skrall. Mor tell han Agnar – han som hadde hesta på Storgatbakken – ho Lea i havna, hadde geiter. Han Hedley hadde vært der nede og fått geitmelk når han va nyfødd. Dæm sendte mæ også dit ned, æ va der i 3 uke og drakk geitmelk. Melka kapsla inn plauraen, slik at den ikkje fikk utvikle sæ, så æ blei fresk.

Mange sykdomma
At han leve e et under, førr han fikk etter eget utsagn utlevert astmaen allerede i 1970. – Det har utvikla sæ tell kols. På sykehuset hete æ multipasient, æ har ikkje mindre enn seks sykdomma. Så dæm vet ikkje ka slags dør dæm skal putte mæ inn når æ kommer dit bort, men æ får seng når æ kommer. Det siste æ fikk – som æ ikkje behøvde å få – det va hjerteproblema.

”Æ va så foill av vatten i kroppen at da dæm tømte mæ, blei æ 6 kilo lettere”
Det viste sæ at hjertet mett hadde logge og skvulpa i vatten. Æ måtte si tell legen at det va bra at han hadde livbelte på sæ, eller så hadde han drukna. Æ hadde hjertesvikt uten å merke nokka, førr det går an. Så no har æ fått tatt opp ei åra, og to nye står i kø. Dæm må gjøre det uten bedøvelse, førr det tåle æ ikkje. Får æ bedøvelse førsvinn æ førr good. Det kan være litt ont, men det e jo litt bedre enn å stryke med. Æ e førr ung enda, æ e bare 80 år.

Kulturpersonlighet
Han hoste ikkje når han syng. – Æ begripe det ikkje, men når æ får sønge, da e æ på topp. Æ har ei gruppa, ”Tre Byguta”, som æ opptrer med. Æ og han Georg Høegh og han Bjørn Willumsen. Datter mi, ho sir at æ skal leve tell æ e over nitti år. Sangen e medisinen førr mæ.  Vi har vært flere plassa og opptredd. No skal vi inn på alle gamlehjemman å spelle. Vi holder på med et plateprosjekt med disse gamle sangan. Alle e skrevet av tromsøgutta som han Jonny Johnsen og han Svein Hemmingsen.  Han Svein spellte gitar og sang helt tell det siste. Han lå på sykehuset full av kreft og strålte når æ kom. – Ta hit gitaren, sa han.  Vi samarbeida i mange år. Han skjelte mæ ut førr at æ ikkje kunne sønge. Andre ganga kunne han bære mæ på gullstol gjennom Storgata. No spelle æ lamme han Georg, han e likedan. Han Georg Høegh, han e pensjonist, nei perfeksjonist. Ting må være helt rett. Æ trur dæm spelle lamme mæ bare førr at æ har kjøpt inn lydutstyr. Så e dæm sikkert glad førr å få kore litt. No ser vi litt på oversettelsan tell han Jens Halvdan Mosli av gamle Beatlessanga. Når vi får disse sangan på en kassett eller en sånn DVD eller en PC, så skal vi ta dæm førr oss.

Ungkommunisten
Han va ungkommunist i 40- og 50-åran, da det va populært å være kommunist. – Det va ikkje engang kommet i papiran at æ va med. Æ va med mest bare førr å opptre. Kommunistan hadde mange revya på Folkets hus. Så slutta æ på sjøen førr godt i -70 og tenkte; farken, æ må jo starte på et eller anna. Så æ averterte i avisa at æ kunne tenke mæ å starte med revy eller teater eller et eller anna. Plutselig va det 25 støkka på kun kort tid. Sånn starta Tromsø Revyforening. Vi holdt tell på Skansen i begynnelsen. Vi holdt no på i noen år, så begynte no ungdommen å bable om betaling for å være med på dugnaden.

Papirtrikset
Tanta hannes kalte han førr ”kronisk”.  – Ho mente nok at æ va en røver som kunne finne på alt mulig. Æ huske at ho hadde en gang ei sånn syforening. Æ hadde vært og tadd mæ ei øl på Grand og va i godt humør. Da æ kom hjem, mente ho tante at æ måtte gå inn og hilse på damene. Æ gikk inn og sa at æ skulle spå førr dæm. Æ fikk dæm tell å krølle noen papirlappa inni hendern. Dæm skulle holde på papiret så skulle æ komme bort og spå dæm. Så satt dæm der spent. Æ spurte kor gammel dæm va. Alle sa at dæm va i 50 og 60 åran. – Og så sett dokker her og leke med papir, sa æ. Ho tante blei ikkje blid førr peket.

Pita?Han arva navnet fra brorn. – Du skjønne, broderen blei kalt førr Pita på skolen, så begynte dæm å kalle mæ førr Lille-Pita. Æ fikk navnet etter at broderen hadde banka opp noen som kalte han førr Pita. Siden har navnet blitt et begrep.

Ho Kirsten
Han fyllte 80 år i august, mens ho som han bor i lag med e 70 år.  – Ho e bare ungdommen. Æ va egentlig på barnerov, ho va bare 17 når æ traff ho. Æ va 27. Æ må si at æ og ho Kirsten leve godt. Det har blitt to barn og seks barnebarn. Alt har gådd etter boka. Da e det så fint å være menneske.

”Ho Kirsten har jo bestandig latt mæ få gjøre det æ ville”
Husk, æ har jo vært i Folkehjelpa sia i -75. I tillegg tell hoinneklubben. Æ har vært instruktør og reist rundt på distriktet og lært bort førstehjelp tell folk. Ho har no levd med en ”idrettsmann”, men det har gått kjæmpefint. Ho e kjæmpefin. Vi har vært sammen i 50 år. Gift i 46 av dæm. Resepten e forståelse mellom partan i ekteskapet. Det nøtte ikkje å fære frem som en bulldog. Det e ingen ekteskap som kommer unna en krangel, så uten forståelse blir det ikkje nokka ekteskap. I dag så ryr dæm jo fra hverandre som ingenting. Kanskje bare førr en bagatell. Vi har no bare hatt hverandre, æ og ho Kirsten, vi har ikkje hatt noen å gå tell førr å klage og syte, så vi har vært nødt tell å snakke sammen. Vi har vært heldig. Ungan har oppført sæ ordentlig, og barnebarnan det samme. Summa-summara e det nok det som har vært årsaken tell at vi har det så godt.

Framskrettspartiet
Sang og musikk betyr alt. – Når æ høre på det derre framskrettspartiet som sir at det ikkje skal være nokka kultur, tenke æ at dæm kan jo ikkje ha levd under krigen. Under krigen va det viktig at folk blei oppmuntra. Folk tømte jo husan førr å komme å høre og se på. Det finnes helse i hver tone. Æ har snakka med folk på Heracleum. Dæm blir i godt humør av å sette og høre på når vi underholde.

Fremtid
Han håpe han ikkje blir settanes.  – Æ gikk av som 69-åring på ”Slottet”. Æ ville jobbe tell æ va 70, men døtrene mine mente æ skulle gå av. No går dæm no av på 62. Juks. Det e jo ikkje skikkelig pensjon. Du får jo ikkje honnør på bussen før du e 67 uansett. Æ har no voksne barn, men vil no ikkje at dæm skal ta sæ av mæ.

”Æ trur æ vil be om å få komme på et gamlehjem, når æ blir så tøvat at æ ikkje kan være hjemme”
Men man må være positiv. Da æ va i marinen, syntes æ det va kjæmpeartig. Æ va ikkje sånn som gråt i bølgan på Finnmarka. Æ har ei sånn innstilling at livet e det du sjøl som bestemme over. Det blir ka du gjør det tell. Du må gjøre det sjøl. Det e da du synes det e artig å være menneske.

Trine Lise H. Lockertsen