Nå er man endelig ferdig med den prøvelsen som jula er. Slutt på gavehysteriet, slutt på innkjøp av så mye mat at man skulle tro at man forberedte seg på syv magre år, ikke flere avdankete artister som ser julekonserter som en gylden mulighet til å cashe inn masse kroner, borte vekk med julesanger og julenisser. Jul meg her og jul meg der.
Og best av alt: Man kan gå tilbake til den fine grå hverdagen! Det er pokker ta meg grenser for hvor mye kos man kan takle i løpet av en relativt kort periode. For det er ikke måte på hvor vi skal kose oss! En liten digresjon; verbet “å kose” finnes ikke i noe annet språk enn norsk. Tilfeldig? Jeg tror ikke det, nei. For oss som ikke er spesielt julete av oss er tiden mellom 1. oktober og 31.desember en infernalsk tid. Jeg ville ikke hatt så mye mot julen hvis den hadde begrenset seg til desember måned. Men dét skal ikke handelsstanden ha noe av. Det skulle tatt seg ut. Men jeg vil ikke ha julemarsipan i oktober eller julestjerner i november. Jeg setter ikke pris på å få dyttet ørene fulle av julesanger fremført av artister fra den svarteste delen av helvete så snart man er uheldig nok til å bevege seg i det offentlige rom i denne forferdelige tiden.
Jeg blir også hoppende forbannet over at de nevnte “artistene” alle som en velger å maltraktere verdens fineste julesang; nemlig The Pogues’ “Fairytale of New York”. Som om det ikke var nok at Halvdan Sivertsen voldtok denne perlen for snart ti år siden.
Jeg blir bare trist og oppgitt over å se presumtivt oppegående mennesker drikke seg retardert i forbindelse med den galskapen som kalles julebord. Og ikke minst blir jeg fysisk dårlig av å se at underbetalte butikkmedarbeidere må nedverdige seg selv ved å bli tvunget til å ikle seg nisseluer og annen staffasje, som om ikke det må være jævlig nok å jobbe i den bransjen gjennom denne kollektive galskapen. Himmel og hav så glad jeg er for at det er et år til neste gang. Beklageligvis går dét året litt for fort, men den tid, den sorg.
Og nå er det endelig januar. En fin, flott og ikke minst stille måned. Folk flest er utkjørt, fordrukken, forspist og i en tilstand av økonomisk bakrus. Sånn går det når man på død og liv skal kose seg ihjel. Men for oss andre er januar herlig. Man kan endelig bevege seg ut for å nyte en kald en uten å måtte frykte horder av feststemte gærninger som alle er fullstendig marinert i alkohol. Man kan spasere igjennom Storgata uten frykt for å bli antastet av en nissejævel, eller få synsskader av juledekorasjoner så glorete at selv Liberace ville snudd seg bort i vemmelse. Og, som jeg nevnte; det er stille. Ikke en fordømt juletone er å høre. Spør du meg så er stillhet som tilstand undervurdert. Særlig etter måneder med et støynivå som økte proporsjonalt med bankkorttransaksjonene frem mot den magiske datoen 24. desember. Nyttårsaften orker jeg ikke å gå inn på, det byr meg direkte imot. Her stirrer vi ned i menneskehetens dypeste avgrunn. Så jeg ønsker januar velkommen med åpne armer. Om ikke lenge kommer solen tilbake, og både TIFF og Nordlysfestivalen rulles i gang. Livet går på nytt sin skeive gang. Men i horisonten bygger mørke skyer seg opp. Nå gjelder det å stålsette seg for påsken, med sine ski-og hytteturer, Kvikk-Lunch, korsvandringer, kyllinger og andre uforståelige greier. Nok en gang skal man riktig kose seg! Og kjenner jeg bransjen rett, så er påskemarsipanen i butikkene i midten av februar.
Typisk!
