”Det ville ta livet av Katrine. Ikke fordi hun var deprimert, men fordi hun er mor.”
Det er overraskende å finne så mye forståelse og lite bitterhet hos Katrine. Hun forteller at hun ikke har hatt noe valg.
Francois de Voltaire har sagt ”Vi behand-ler menneskene som de brevene vi mottar; vi leser dem ivrig, men vi leser dem ikke om igjen”. Man kan trygt si at det var slik barnevernstjenesten forholdt seg til Katrine. Fra begynnelsen ble hun notert opp som en uregjerlig mor. Hun var åpent frustrert, ikke redd for å uttale seg og opptatt av å få fram meningene sine uten å pakke dem inn i bomull. Men grunnlaget barnevernet forklarte sine gjennomgående grep i livet til Katrine og barna med, var, om ikke annet, tynt. For selv om det er et uomtvistelig faktum at Katrine var syk, er det et like uomtvistelig faktum at barnevernet var de som satt med all makt. Makten ble brukt feil.
Den grove neglisjeringen av etatens hovedoppgave fikk flere graverende konse-kvenser. Katrines psykiatriske diagnose gjorde at hun var ansett som årsak til alle konflikter. Hennes bekymringer ble som følge av det, kontant avvist. Det mellomste barnets far ble tildelt omsorgen for sin datter uten at hans omsorgsevner overhodet ble utredet. Det faktum at han hadde vært totalt fraværende i barnets første seks leveår var kjent for barnevernstjenesten, men tydeligvis ikke relevant. Datteren selv er i dag usikker på om hun noen gang vil ha kontakt med faren igjen. Han har benyttet sine år med omsorg til å påpeke at alle datterens ”lyter” kommer direkte fra hennes syke og gale mor. Påstand-ene har han understøttet med kommune og barneverns velsignelse. De gikk nemlig til det skritt at de sendte barnefaren samtlige av Kat-
rines journaler. De som gjorde dette, må ha vært klar over at de ville komme unna en slik overtredelse med et smekk på fingrene. Mens Katrine sto maktesløs og så på at hun ble frarøvet alt. Med journalene i hånd vant barnefaren suverent i retten og kan for all framtid hovere med sine «svart på hvitt».
Skulle hun gå videre med livet, måtte hun tilgi. Enda mere overraskende er det å høre om barnevernets arrogante holdning til saken, vel så mye i ettertid, som midt i. En barne-vernskurator tillot seg å be Katrine om ”goodwill”, for at de skulle få følge Nikolai videre. Hun hadde ingen ”goodwill” å gi. Skulle hun det? I alle de år hun hadde med barnevernet å gjøre, kom de utelukkende med personangrep og anklager. De komplimenterte aldri hennes gode sider eller ressurser. Og ressurssterk kan det ikke være noen tvil om at hun er. Dette er damen som har klart seg gjennom flere rettssaker, tap av ungene og inngrepen i de mest intime sfærer av privatlivet. Hun kom seg til og med ut av en kraftig depresjon, mens hun sto midt i det som må være en av de mest deprimerende situasjoner en forelder kan befinne seg i. Det er ingenting annet enn prisverdig at hun kan sitte så trygg og smilende som det hun gjør i dag.
Da Virkelig ringer Katrines fastlege for å få en kommentar til saken, forteller han at dette på sitt vis vil være retraumatiserende også for han. Han sto i bresjen for Katrine da det stormet som verst, og ble kalt inn på teppet til en irritert etat. De så ikke velvillig på at han ringte barnevernslederen privat da han fikk nyss om planene om å ta alle barna. Han mente at dette kunne de ikke gjennomføre. Det ville ta livet av Katrine. Ikke fordi hun var deprimert, men fordi hun er mor. Fastlegen jobbet intenst med å få etaten til å gå med på mødrehjemsplassering for Katrine og Nikolai. Og klarte det, heldigvis.
Man kan undre seg over hvordan en skal føle seg trygg i møte med offentlige etater når man får høre en slik historie. Barnevernet skal være en etat for familier i krise, og så viser de ingen forståelse for væremåten til en person som er preget av sin kritiske situasjon. Alle Katrines følelsesuttrykk ble momentant plassert i symptomkategorien. Da hun sa seg tvilende til diagnosen, repliserte barnevernet med at hun hadde liten sykdomsinnsikt. En kan vanskelig konkludere med annet enn at ingen bør stille alene i møte med barnevernet. Man bør også kunne dokumentere sin psykiske og fysiske helse med fyldige rapporter fra fagfolk som har langtidskjenn-skap til familien det gjelder. Katrine forteller at hun i dag heller ville spist småstein fra innkjørselen, enn å be barnevernet om hjelp. Har man derimot ikke annet valg, er hennes råd entydig; – Vær diplomatisk, organisert og objektiv. Og be om referat, sier hun.
Den anbefalningen skriver jeg under på.
Camilla Karlsen er journalist i Gatemaga-sinet Virkelig.
