Det kan ramme alle – i alle samfunnslag. Alkoholen spør ikke hvem du er og hvor du kommer fra. Nå har tromsømannen vært edru i 17 år.
Han var et aktivt barn. – Jeg har alltid vært spenningssøkende. Begynte tidlig i barndommen å røyke. Var en våghals, klatra opp på bygninger, hang etter biler og gjorde farlige ting. I etterpåklokskapens lys kan man kanskje si at noe var galt. Jeg har vært inne på tanken om ADHD, men vet ikke helt. Samtidig som jeg fikk ut energien min på idrett, hadde jeg venner i flere miljøer i drabantbyen der jeg vokste opp. Idrett og ramp på samme tid. Dette fulgte meg videre i livet. Men jeg var lur fordi jeg var redd for å bli tatt, i forhold til smånasking og rampestreker. Jeg kommer fra en kjent familie, var redd for konsekvensene. Det hadde nok en preventiv virkning på meg, forteller tromsømannen.
Medavhengig
– Det er ingen som har tvunget alkohol i meg. Vel, jeg er adoptert, til tross for at jeg alltid følte meg som ekte sønn av min adoptivfamilie. Min biologiske far var alkoholiker. Jeg fikk kontakt med han som voksen. Da hadde han vært tørrlagt i ti år. Mine adoptivforeldre – de som har vært mine foreldre – var svært ressurssterke. Far var arbeidsnarkoman, jobba mye, og drakk for å roe ned. Han hadde opplevd krigen. Det var andre tider. Vi vokste opp med å ta hensyn til en sliten far, ikke forstyrre, ikke bekymre han, ikke få han sint. På denne måten har jeg kanskje fått inn egenskaper som medavhengig, der man lærer seg å leve sitt liv på andres betingelser. Men det var stor kjærlighet, og jeg var, og er fortsatt, meget glad i far. Jeg husker den barnlige kjærligheten, der jeg satt og ventet på han i vinduet og løp han i møte da han kom kjørende. Fikk sitte på de siste meterne hjem, sier han.
Tidlig debut
– Jeg har i ettertid sett på meg selv som alkoholiker fra den første slurken med alkohol i barndommen. Jeg husker at jeg og en kamerat fant en flaske med noe alkohol i. Vi var om lag åtte år gamle. Jeg ble ikke full, jeg ble bare rolig. Da jeg var ni–ti år, begynte jeg å forsyne meg av mammas vin som stod i klesskapet. Uten at de visste dette. Jeg drakk og følte meg hel. Ja, hel er ordet. Jeg kom hjem på en måte med alkoholen. Ved overgangen til ungdomskolen begynte helgefestingen og leken med alkohol. Øl, hvitvin og vodka. Jeg måtte alltid drikke meg rusa i ungdommen. Ikke drita, men rusa. Ungdommens sosiale utfordringer ble møtt på denne måten. Sjenanse, nysgjerrighet, brytningstid, jenter og forelskelse. Konkurranser om hvor mye alkohol vi tålte. Et middel for å tørre, sier han.
Hasj
– Jeg reiste til sjøs og møtte en fyr som var noe eldre enn meg. Han hadde erfaring og fikk overtalt meg om at hasj var bra å prøve. Hasjen hadde ingen virkning i begynnelsen, men jeg hadde brutt barrieren og ville kjenne denne rusen. I gymnastida var vi en klikk som røkte hasj. Blåsen overtok noe av alkoholkonsumet. Vi røkte og bare nippa til alkoholen ute på byen. Du hadde ikke lyst til å drikke så mye da. Det tok ikke overhånd. Jeg var seriøs idrettsmann fortsatt, men i etterpåklokskapens lys ser jeg at rusen ødela min idrettskarriere, sier han.
Innblanda i narkosak
Han får en støkk i livet på slutten av 70-tallet. – Jeg ble innblanda i en narkosak. Jeg hadde ingenting med dette å gjøre, men ble dratt inn i det gjennom en jobb jeg hadde mens jeg studerte. Jeg fikk en dom og ble bøtelagt. Det ble et skifte for meg, jeg ble stigmatisert i byen, alle visste at jeg var innblanda. Når sant skal sies er det jo kun mine egne bidrag som har ført til at jeg kom i søkelyset, men altså, denne gangen var jeg uskyldig. Stigmaet var tungt. For å si det enkelt: Her forsvant idrettskarrieren min, samt en mulighet til å bli jurist, som var et yrkesmål i livet. Litt feige idrettsledere tok avstand fra meg, til tross for at jeg hadde deltatt i klubben fra jeg var sju år. Dette kunne blitt et skille for meg, en endring. Men det ble aldri gjort noe, sier tromsømannen.
Amfetamin
Han drar til Oslo for å studere. – Jeg bodde på Blindern i Oslo, simulerte student og var med på alt det sosiale. Det var tungt å svelge og skjønne at jeg ikke klarte å henge med på jusstudiene lenger. Dommen jeg fikk hang over meg som et mareritt, og jeg visste jeg aldri ville kunne utøve mitt yrkesvalg som jurist i retten. Jeg fikk jobb i restaurantbransjen og ser i ettertid at jeg allerede her valgte rusen foran det viktige i livet. I restaurantbransjen på tidlig åttitallet var alkoholisme utbredt, mange gikk på sentralstimulerende midler og drakk for å reparere. Jeg hadde flere jobber og mye å gjøre, og veien til amfetaminen ble kort. Det ble en mix av amfetamin og alkohol. Jeg var sliten og skjønte at noe allerede var galt, så jeg dro hjem til Tromsø. Dro tilbake til det trygge. Tung festing i et helt år, forteller tromsømannen.
Konkurs
– Tilbake til Oslo fikk jeg sparken som leder i restaurantbransjen på grunn av alkohol og amfetamin. Jeg gjorde en vanvittig dårlig jobb, tok et oppgjør med meg selv og forlot restaurantbransjen. Fikk meg en jobb innenfor salg. Tjente godt, men festen fortsatte. Forlot Oslo og reiste tilbake til Tromsø med nytt mot og nye ideer. På slutten av åttitallet laget jeg mine egne arbeidsplasser, for å ruse meg. Stresskoffert og dress, holdt fasaden. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Det skar seg, og jeg gikk konkurs. Jeg hadde droppa amfetaminen på denne tida, men det var store mengder alkohol. Jeg er evig takknemlig i dag for at jeg gikk konkurs den gangen. Det kunne gått virkelig ille. Det ble en rystelse i livet mitt som hjalp meg å komme dit jeg til slutt kom. Jeg skjønte at noe var galt og oppsøkte lege. Derfra bar det til psykiater. Han så meg og hjalp meg. Jeg var kommet i en fase hvor jeg lurte på hvem jeg var, hvor ble det liksom av det livet som skulle komme. Livskrise. Men jeg drakk. Mye. Festet mye, forteller tromsømannen.
Vendepunktet
En desemberkveld i 1993 sitter han skjeggete og skitten i slåbrok i sin egen sofa og ser på tv. – Mellom bena hadde jeg en flaske hjemmebrent. En kjent advokat stod frem på programmet og fortalte at han var alkoholiker, men hadde blitt edru i AA. Jeg så ned på flaska og fikk et øyeblikks klarsyn om at alkoholen stod mellom meg og livet. Jeg var i ferd med å drikke meg helt til bunns. Jeg vet ikke helt hva jeg ble fylt av, men det kom kraft – kraft til
å se meg selv, forteller han, – og i samme øyeblikk reiste jeg meg for å ringe en venn av meg i politiet, som jeg visste kunne hjelpe meg å få kontakt med AA.
AA
– To dager senere kom et AA-medlem på døra mi. Han delte sin historie og erfaring med meg, og jeg kjente meg igjen i hans historie. Han tilbød seg å følge meg på et AA-møte, og jeg takket ja til det. For første gang møtte jeg andre alkoholikere, som virkelig skjønte hva jeg snakket om når jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Jeg hadde kommet til mennesker som så helt vanlig ut, men som hadde erkjent sitt nederlag for alkoholen. Fornektelsen satt dypt, jeg kunne sitte på AA-møter og si jeg var alkoholiker, men jeg forstod det ikke helt. Jeg var ikke ferdigdrukket, måtte gå på en smell til. Jeg måtte inn til behandling. Jeg forsto at jeg trengte hjelp til å forstå at skulle jeg bli edru, måtte jeg lære meg behandlingsprogrammet. Jeg måtte forstå hva de andre egentlig hadde gjort. For å forbli edru, forteller han, – og gjøre det samme, ikke bare snakke om det.
Hjem på gutterommet
AA, godt ettervern og nye studier gjorde at han kom seg på bena. – I to og et halvt år gikk jeg på tre møter i uka. Dette ble grunnmuren for mitt edruskap. Dette i kombinasjon med at jeg slapp å bo tett på andre mennesker som ruset seg. Jeg fikk flytte hjem til mor og far. Jeg turde ikke bo alene. Å bli edru er som å begynne å gå helt på nytt. Jeg trengte halvannet år i trygge omgivelser før jeg turde å finne noe for meg selv. Det handler om å snu tanken og begynne på nytt. Det å bli edru er en utrolig opplevelse i den forstand at det åpner seg en helt ny verden, forteller tromsømannen.
Tror du det er slik at noen er mer
disponert enn andre for å bli alkoholikere?
– Jeg ser det slik: Jeg er biologisk disponert gjennom min biologiske fars disposisjon for alkoholisme. Kroppen min utvikla en unormal reaksjon på stoffet alkohol, nærmest som en allergi. På lik linje med at folk kan reagere allergisk på melk eller jordbær. Dette er en irreversibel tilstand når man har utvikla avhengighet, slik jeg gjorde. Om jeg skulle begynne å drikke i dag, ville kroppen min rope etter mer, mens en person med et normalt system ville si stopp mens alkoholen brytes ned i kroppen, og følelsen av å miste kontroll oppstår. Min omgang med alkohol har vært slik at kroppen min ikke reagerer normalt på stoffet alkohol, noe jeg i ettertid kan se som et klart mønster i min bruk av alkohol, forteller mannen.
Så du kan aldri mer drikke?
– Jeg trenger ikke flere beviser på hvordan alkoholen virker på meg. Det er en sykdom. På lik linje med andre sykdommer er det symptomer som må være tilstede for å karakterisere det som en sykdom. Det finnes diagnoseverktøye som bekrefter eller avkrefter dette, kriterier må ligge til grunn. Sykdommen er stadfestet gjennom forskning. Jeg er syk, eller blir syk av dette. Jeg kom til erkjennelsen om at jeg hadde et problem. Jeg var alkoholiker. Men erkjennelsen satt ikke dypt nok. Jeg måtte på en ny runde med fyll før jeg måtte akseptere at jeg måtte lytte til andre menneskers erfaringer, som hadde klart å bli edru – lytte skikkelig på disse erfaringene, og
gjøre det de hadde gjort for å forbli edru. Kunnskap uten handling er død kunnskap. Noen blir aldri nykter. Jeg måtte forstå og erkjenne problemet for å få til endring. Å bli edru, handler om å bli edru inni hodet. Alkoholen er ofte bare et symptom. Det er medisinering for en bakenforliggende grunn. Si det slik: Hadde jeg vært alene på denne jorda, hadde jeg neppe utvikla alkoholisme. Takket være en god psykiater, AA, og en behandlingsinstitusjon
med ettervern i Tromsø, klarte jeg å bli edru. En dag av gangen, som er et sentralt begrep i AA, har i dag blitt til 17 år, dog uten noe garanti videre, men med 100 % garanti om jeg følger AA`s erfaringsbaserte program, som har fått meg dit jeg er i dag, avslutter han.
Foto: Kai Hagen.
