Det gjør meg sint når sinnet mitt ikke oppfattes av menneskene rundt meg.
Når foreksempel en mann setter seg ytterst på setet på bussen – som om ingen har lov til å sitte ved siden av denne høytidelige mannen – kjenner jeg fort temperaturen stige og leppene snevrer seg sammen, klare til å brøle ut banneord i så stor variasjon at de kunne fylt en roman. Om denne bussturen i det hele tatt fører meg hjem, er jeg illsint lenge etter jeg har trådd inn døra hjemme, og da kan ikke en gang lukta av hjemmebakt brød eller hyggelig post endre på det.
Nå har jeg blitt sint på verden. Mitt største ønske på dette tidspunktet er at noen skal spørre “går det bra?” Tre ord. De tre eneste rette ordene. Alt annet noen måtte prøve å formidle til meg, får meg bare til å bli sintere og sintere. Før eller senere blir jeg så sint at tårene presser på, i en hastighet Petter Solberg aldri vil kunne oppnå. Mens leppene vibrerer og hendene instinktivt løfter seg opp for å skjule ansiktet, kjenner jeg skammen. Jeg blir så
flau. Jeg blir så sint. Jeg blir så sint for at jeg gråter av uante grunner. De kaller det visst for en ond sirkel.
I min lille, skrudde verden er jeg kongen, og alle rundt meg er amøber. Når disse amøbene ikke kan oppføre seg majestetisk, blir jeg sint. Fly forbanna, faktisk. Fordi jeg er morgengretten står jeg opp så sent som overhodet mulig, og etter hvert inntar jeg tronen min. For eksempel ved at jeg setter meg ned for å lese dagens avis ved frokostbordet.
Det første jeg ser er overskriften som i store, fete, svarte bokstaver sier “Flere voldtekter daglig i hovedstaden”. Igjen har amøbene mine misforstått hvordan jeg vil ha det, og de trasker ut om kvelden, klare for å ødelegge livet til noen for alltid. Av åpenlyse grunner er det dette som gjør meg sintest. Så da jeg ikke får tid til å lese ferdig saken før senere, gjør det meg irritert. Senere, når jeg vil videreformidle det idiotiske jeg har lest til andre, og når jeg ikke klarer å formulere meg på den måten jeg vil, provoserer jeg meg selv på det sterkeste. Kun av den enkle grunn at jeg innser at jeg egentlig er en av amøbene, jeg også, og ingen konge. Bare helt normal. Provoserende.
Denne selvinnsikten forsvinner når jeg står opp morgenen etter for å innta tronen andre dagen. Nå kanskje foran tv-en, hvor en dramaserie dukker opp foran øyene mine, og jeg kommer på alle vennene rundt meg som lengter etter den virkelighetsfjerne kjærligheten med poetiske samtaler og kjærlighetsbrev, og til og med en vampyr som kanskje ofrer livet for sin kjære. «Dumme menneskene», tenker jeg da. Amøber.
Det neste programmet er en urealistisk legeserie, der legene redder alle som måtte sette sin fot inn på sykehuset. Nei, det stemmer ikke. Leger er amøber som heller bebreidet istedenfor å redde bestevennen min. Tanken gjør meg sint. Og sitter jeg på kafé mens denne tanken slår meg, får jeg faen ikke lov til å røyke der heller. Ja, røykeloven gjør meg sint. Jeg har full forståelse for dens funksjon, men det passer meg vanvittig dårlig til tider. Dermed trår jeg ut, og med tanke på byen jeg bor i er oddsen stor for at jeg må stå og fryse mens jeg røyker. Det gjør meg sint. Når kvelden kommer og jeg trer av tronen min, kan jeg nevne 147 saker og ting som gjorde meg sint den dagen. Og uttrykket “aldri gå til sengs sint” står atter en gang for fall.
Hadde du spurt meg for fire år siden om det var greit, hadde jeg svart nei. Jeg hadde sikkert gått så langt som å kalle det for et psykisk problem. I dag vet jeg at det ikke stemmer. Gjør det meg sint? Nei. Det er ikke så ille å vite med meg selv at den delen av meg er normal, og det beste er at jeg fant det ut helt av meg selv. Men hadde jeg og flere andre fått spørsmålet “går det bra?” hyppigere, hadde jeg nok fått ut sinnet oftere. Det hadde nok letta litt på trykket. *
Hvis bare noen hadde giddet å lytte, selvfølgelig.
