Nye, lyse lokaler. Mange og store vinduer som slipper lyset inn og gir en følelse av åpenhet. Rom som er spesielt innredet med tanke på barns behov for lek og trygghet.
Rommene vil etter hvert også fylles av barns historier. Historier vi ikke får, og kanskje heller ikke vil ta del i. Den lyse
atmosfæren i lokalene kan likevel ikke helt skjule det mørket vi aner at hvert enkelt av barna som kommer hit, bærer med seg. Barnehuset i Tromsø ble åpnet i mars i år og er et kompetansehus for overgrepsutsatte barn. Modellen til slike barnehus kommer opprinnelig fra USA, og i Norge har man i den senere tid åpnet fem hus spredt rundt om i landet. Husene drives som et statlig foretak og er et
samarbeidsprosjekt mellom Justisdepar-tementet, Helse og Sosial, og Barne og Likestillingsdepartementet. Barnehusene er administrativt underlagt politiet.
På Barnehuset finner man et tverrfaglig sammensatt team som skal hjelpe barn som har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, barnemishand-ling og tvangsekteskap. Likeledes barn som har vært vitne til vold. Man vurderer også å kunne gi et tilbud til unge overgripere. Veiledning av foreldrene vil også være
aktuelt.
Ståle Luther er leder for Barnehuset. Han stiller velvillig opp til en prat med oss og forteller at likhetene mellom hans tidligere jobb i politiet og hans nåværende jobb er mange. I politiet jobbet han også med vold og sedelighetssaker, men nå har han en annen innfallsvinkel til sakene. Han skal ikke lenger avhøre og etterforske, men fungere som leder for et team som har som hovedmålsetting å ivareta barna. – Jeg trives godt i denne jobben og synes faktisk den er mer spennende enn politiarbeidet var, sier Luther, men understreker samtidig at man på Barnehuset ofte jobber i samarbeid med politiet. – Politi-etaten har utviklet seg positivt de siste årene med tanke på å samarbeide med andre grupperinger av fagfolk i samfunnet. Det er fint. I vårt arbeid har vi et felles mål, nemlig å stoppe vold og overgrep mot barn. Det er et stort arbeid som også innbefatter forebyggende arbeid, og i like stor grad oppfølging av barn og familier som har vært utsatt for vold og overgrep.
– Å samle kompetanse i et hus har vært hovedmålsettingen for barnehussatsingen i Norge, forteller Luther videre.
– Barn inntil 16 år er brukergruppen som vil bli hjulpet og veiledet av ”Huset”. Dette fordi barn inntil 16 år ikke skal måtte møte i retten, men bli dommeravhørt slik loven sier. Også voksne psykisk
utviklingshemmede har denne retten. Overgrepsutsatte barn og pårørende skal slippe å forholde seg til flere instanser. Dette for å få opp kvaliteten og minske belastningene de utsettes for i forbindelse med saken. Her skal tjenesteapparatet samle seg rundt barnet, ikke omvendt. Det er viktig å understreke at vi ikke skal overta jobben til andre instanser, men være et godt supplement, sier Luther.
– Vi har åpent kun på dagtid, og henvendelser utenom vår kontortid går gjennom det vanlige hjelpeapparatet som i hovedsak er barnevern og politi.
I en sak der et barn er blitt slått av enten mor eller far, og dette blir fanget opp av systemet, kan det forekomme at man ikke underretter foreldrene. Etter å ha vært i kontakt med skole, barnevern og politi, hvor også de juridiske sider av saken blir ivaretatt, vil barnet ville kunne komme hit til dommeravhør, men den mistenkte blir avhørt hos politiet. I alvorlige tilfeller kan det også være aktuelt med akutt omsorgs-overtagelser. Besøksforbud vil også kunne forekomme. – I ettertid er det desto viktigere med oppfølging av hele familien. Samtaler og veiledning både her på Barnehuset og lokalt der barnet bor, i samarbeid med involverte etater, er vanlig og en viktig del av vårt arbeid, sier Luther.
Luther informerer og forteller engasjert, men hvordan opplever han det å komme så nært inn på tragedier som berører barn så sterkt? Hvordan berører det han, og kan man på noen måte bli vant til å forholde seg til overgrepssaker? – Det kan høres brutalt ut, men, ja, sier Luther. – Det er ikke det samme som at man ikke bryr seg. For den dagen man ikke gjør det, har man ingen-ting i en jobb som denne å gjøre. Empati er viktig. Uten empati kan man ikke gjøre en god jobb.
Siden det er relativt kort tid siden Barnehuset ble åpnet i Tromsø, spør vi Luther om det er mulig å trekke noen erfaringer på hvordan ting har fungert så langt.
– Erfaringene til nå har vært udelt positive. Vi ser at ting etter hvert fungerer slik vi ønsker, og vi har for eksempel allerede hatt flere dommeravhør. Selvsagt har det vært små innkjøringsproblemer, som å bli kjent med teknisk utstyr, og det at vi faktisk først nå har hele staben på plass. Det at vi har et stort geografisk område å dekke (Nordland, Troms og Finnmark) er også en utfordring. Vi har allerede hatt
saker fra Finnmark, men føler at Nordland er mer skeptisk til å bruke oss på grunn av lange avstander. Det er dessverre stor forskjell på kvaliteten av behandling barn får, ut i fra hva den enkelte kommune
innehar av ressurser. Små plasser har ofte ikke den faglige kompetanse som trengs. Derfor er Barnehuset viktig. Vi skal sikre at barn i Berlevåg får den samme behand-lingen som barn i Tromsø. Luther mener at man har gjort store framskritt de senere årene på måten man ivaretar barns behov og sikkerhet på i vold og overgrepssaker. Man har fått mer og bedre kunnskap og kompetanse som kommer barnet til gode. Dette gjelder kanskje spesielt i måten man i dag foretar dommeravhør på i forhold til tidligere.
Et besøk på Barnehuset er et glimt inn i en verden vi vet eksisterer, men helst skulle sett ikke fantes. Vold mot barn skal ikke tolereres. Nettopp derfor finnes Barnehuset. Deres målsetting om å stoppe vold og overgrep mot barn er reell. Så er det opp til oss å håpe og tro at de en dag lykkes.
Ståle Luther: Tidligere politimann er nå leder for Barnehuset
Dommeravhør
En viktig ting man gjør på Barnehuset er å foreta dommeravhør. Et dommeravhør blir gjort av en spesialutdannet person (utdannet ved Politihøgskolen, eller i noen tilfeller en psykolog). Det er altså ikke som ordet sier, en dommer som foretar disse avhørene, men en person med spesiell fagkompetanse for å utføre denne type jobb. Det er dommerens jobb å lede prosessen. At dette gjøres utenfor en rettssal, og i omgivelser tilrettelagt for barnet, skal være med på å kvalitetssikre avhøret og gjøre det mindre belastende for barnet.
Foto: Trine Lise Lockertsen
