- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

Barnevern og menneskevern

 

 

 

 

 

Jeg har jobbet mange år på ulike barnevernsinstitusjoner, og like sikkert som at en berg-og-dal-bane beveger seg alt annet enn rett frem, er det like spikra at diskusjoner om tvang dukker opp med jevne mellomrom. Hvordan skal vi få ”umulige” ungdommer på institusjoner til å ta seg sammen og forstå sitt eget beste? Den siste diskusjonen om tvang kom i kjølvannet av et tragisk dødsfall i Bergen. Ei 15 år gammel jente hadde trolig tatt en overdose narkotika. Barnevernet hadde omsorgen for jenta. Høyrepolitikere ønsker utvida muligheter i lovverket for å hindre at barn og ungdom rømmer fra institusjoner for å ruse seg. Jeg rystes inn til sjelen og kjenner innvollene skvulpe rundt som i en av tivoliets berømte tekopper. Hva får voksne, oppegående mennesker til å tenke at en bevegelse nærmere ungdomsfengsler vil fange opp disse barna? Gi dem den omsorgen og tryggheten de trenger i en ellers så ustabil og flyktig tilværelse? Å holde det store barnet nede i bakken med sterke never og håndmakt, låse ungdommen inne på isolat- rommet og la han ”tenke seg om” til russuget går over? Det er som å sende barnet alene inn i spøkelseshuset på tivoli og si at du skal få sukkerspinn når det er over og du har bekjempet demonene.

Familieterapeuten Jesper Juul sier kloke ting. Det siste jeg fanga opp var da han i sin avisspalte svarte en fortvilt mor. Hun hadde ei flott datter på 14 år som hadde utviklet et ”atferdsproblem”, og mor var fortvila. Barnevern og barnepsykiatrien hadde gitt denne jenta opp. De fant ikke ut av denne gordiske knuten som raste i henne. Det var rus, uteblivelser, sinne og vold. Hva kunne hjelpe henne? Kanskje tvang? Kanskje straff? Konsekvenser? Irettesettelser? Da sa Juul at å terpe på den negative atferden, å gi den rommet for oppmerksomhet, er som å be en med lungebetennelse om å slutte å hoste fordi det plager omgivelsene. ”Hva om du som forelder forteller barnet ditt at du elsker henne over alt på jord, og spør henne hva du kan hjelpe henne med i denne vanskelige perioden?” sa familieterapeuten. Atferden er å betrakte som et symptom, et rop om hjelp i en stor og usikker verden. Mange ganger i mitt arbeid på institusjoner, i kompliserte møter med foreldre, barn, nettverk og barnetjenesten leser man seg blind på teorier om atferd. Man mottar side opp og side ned av barnvernsrapporter til disse barna. I rapportene definerer man ut i fra handlinger og antall utageringer eller voldsepisoder, rus eller rømninger – også glemmer man menneskene i teksten.

Jeg hadde jobbet ett knapt år på institusjon da jeg møtte Johanne. Johanne var ei jente i tenårene som kom fra et komplisert liv med mange år bak seg i barnevernets omsorg. Rapportene fra de mange ulike tiltakene hun hadde vært igjennom kunne skremme vannet av fanden på flat mark. Hun var nærmest diagnostisert som schizofren, hun hadde vrangforestillinger, hun var manipulativ, seksuelt utagerende og hadde dessuten utøvet sodomi i åpenhet. Hun så mennesker som ikke fantes, hun hørte stemmer, og hun var forvirret. Det ble tidlig klart for oss som skulle arbeide med jenta, at her sto vi overfor utfordringer vi ikke hadde møtt på tidligere. Vi forberedte tvangsparagrafer og bekymret oss for rus og rømninger. Vi leste rettighetsforskrifter for barn plassert på institusjoner, og vi stålsatte oss for denne villskapen vi antok vi skulle bakse med. Tiltak etter tiltak var prøvd ut, og ingenting så ut til å hjelpe. Årene gikk for Johanne, og vi representerte (med barnevernsbrillene på) et siste håp. Jeg var hovedkontakt for Johanne, og jeg husker at jeg ikke sov natta før inntaket av henne. Jeg var spent, jeg var tidvis redd og kanskje aller mest engstelig. Det var min første jobb som hovedkontakt, og ansvaret føltes stort.

Jeg traff ei nydelig jente, et lite menneske av en stor karakter. Johanne hadde trosset sine livsbetingelser og smertene påført henne av det offentlige. Hun var et fantastisk vesen, en klok dame på tross av sine unge år. Alkohol-, volds- og rusproblemene til foreldrene hadde ført denne jenta ut i omsorgen til et offentlig system som ikke evnet å gi henne det hun trengte mest av alt, nemlig kjærlighet og nærhet til andre mennesker. Til sin mamma og sin pappa, til sine søsken og til sine besteforeldre. Til sine venner og til sitt naturlige nettverk. Disse sterke, vakre menneskene rundt Johanne slet med livet, men ingenting tilsa at dette skulle føre Johanne ut på storhavet. Hun var et offer for en storm hun selv ikke hadde satt i gang. Jeg og mine kolleger arbeidet med Johanne i to år, og i løpet av disse lange månedene ble det klart for oss alle sammen at vi hadde å gjøre med ei jente som aldri skulle vært hos oss. Det var falske rapporter, det var feildiagnostiseringer, og det var mennesker som hadde lukket øynene for mennesket Johanne. Når Johanne, mammaen hennes og jeg ba om å få makulert rapportene hennes og tilintetgjøre dem som falske sannheter, møtte vi ryggen hos barneverntjenesten. Disse ordene skulle følge Johanne resten av livet hennes, fikk vi beskjed om. For det kunne dukke opp problemer med henne i fremtiden. Til tross for at Johanne var fylt 18 år og nå var ute av systemet.

Livet til ungdommene som er under barnevernets omsorg og familiene deres er ofte vanskelig og prega av liten oversikt. I mediedebatten rundt dødsfallet i Bergen mener mange mennesker mye. Det er opphetede diskusjoner, og det ropes ut om plasseringer i fosterhjem eller på statlige institusjoner. Vi må ikke glemme de sårbare menneskene i denne kampens hete. Vi snakker om hele familier og nettverk som rammes når barnevernet griper inn. Å straffe ungdommene med tvang og mer kontroll når de med deres atferd roper om hjelp, tviler jeg på er løsningen.