Gambias hovedstad heter Banjul og ligger ved munningen av Gambaielva, der hvor elva renner ut i Atlanteren. Banjul er en relativt liten by med i underkant av 50 000 innbyggere. Den største byen i landet heter Serrekunda, og ligger litt lenger inn i landet, nesten som en forlengelse av hovedstaden Banjul. Min gode følgesvenn, Bingi, tok meg en dag med på marked i Serrekunda. Det var sant å si en heller slitsom opplevelse. Markedet strekker seg over flere kilometer og oppleves ganske kaotisk med salgsboder og (påtrengende) selgere av alle slag, og tusenvis av mennesker og biler kjørende innimellom det hele. Selv om vi dro dit tidlig en morgen for å unngå det verste rushet og den mest stekende varmen, var heten trykkende og trafikken påtrengende.
Verken Banjul eller Serrekunda kan vel strengt tatt kunne sies å være blant de vakreste byene i verden, men om man holder ut varmen i de trange gatene kan man helt klart finne sjarmerende steder
også her.
Fra Banjul går det ferge over elva til Barra. Det vil si, det skal gå ferge, men man har en god porsjon flaks om den går til fastsatt tid, eller for den del ankommer til oppsatt rutetid. Her kan alt skje, og det gjør det visstnok som regel. Vi tok ferga over til Barra en tidlig morgen og var ganske heldige med avgangen, men det var tydeligvis ikke ei ferge med stor motorkraft for turen over tok adskillig lengre tid enn det vi hadde blitt forespeilet. Tilbaketuren gikk adskillig raskere, helt til vi nærmet oss land, da viste det seg at det lå ei anna ferge i landgangsbåsen, så da var det bare å stanse motorene og legge seg til å vente på tur. Men i land kom vi, begge veier, og selve fergeturen var en opplevelse i seg selv. Her fraktet man det meste av folk, biler i alle fasonger og tilstander og at noen også kom leiende på ei geit eller to om bord, synes å være den største selvfølgelighet.
Fra Barra dro vi til Bakkalar, en landsby et stykke inn i landet. Her fikk vi se livet på landsbygda der folk i likhet med i byene lever tett og nært, men har sine egne eiendommer, eller compounds som det kalles i Gambia. De fleste gambiere er muslimer, også de vi besøkte, men det hindret dem ikke i å være nære naboer og venner med en kristen familie som blant sine dyr også hadde en hel svinefamilie. Grisemor gryntet fornøyd med en skokk unger ved pattene da vi stakk innom.
Det syntes forresten å være et gjennomgående trekk blant folk vi møtte, at religion var en personlig ting, og ikke en hindring for å omgås andre med en annen religiøs tilhørighet. Tvert i mot, kristne feirer Tabasco (avslutningen på Ramadan) sammen med muslimer like naturlig som muslimer tar del i den kristne julefeiringen, ble vi fortalt.
Jeg har tidligere nevnt Lamin Lodge og Albredo (under historikk), som selvsagt er et must å dra til om man skulle være så heldig å komme til Gambia noen gang.
Jeg må også nevne Bakau, en liten by som synes å være tilrettelagt for turisme. Her finnes et krokodillereservat i tillegg til en aldeles nydelig strand. Det siste instedet for turisme sies å være Senegambia, en liten by ca. en kilometer fra Kololi hvor vi bodde. Her finner man det meste av det man kan se overalt ellers i verden når det gjelder hotell i luksusklassen og restauranter og barer, og selvsagt turister. Et populært sted for afrikanere i festmodus også, men her kan afrikanerne risikere å bli stoppet på ”gaten” inn til byen av de militære vaktene som bevokter byen. Det samme kan skje om en gambier ønsker å gå på stranden. Ikke et udelt hyggelig sted, Senegambia, altså.
Nå var jeg altså bare drøye to uker i Gambia, så jeg rakk selvsagt ikke over mer enn en brøkdel av landet, selv om mitt vertskap virkelig var imponerende flinke til å vise meg rundt.
Men i tillegg til de stedene jeg allerede har nevnt, var jeg så heldig å få sett flere fine strender og så fikk jeg bade i Atlanterhavet. En av de fineste strendene lå i Kotu, og her traff vi på en gjeng fiskere som var i ferd med å trekke garnene sine. En av mange tilfeldigheter som beriker opplevelsesregistret, sånn som det alltid er når man reiser rundt i fremmede land og oppsøker steder litt utenom turisthotellene.
Vi oppholdt oss altså i Kololi, et boligområde med blandet bebyggelse fra store, velholdte boliger til små compounds der det vi ville kalle skur er familiers husvære. Her finner man også små lokale butikker og et marked hvor man kan kjøpe blant annet deilig tapalapa (håndlaget brød). Er man heldig, har butikkeieren også fylt opp lageret med vann for dagen.
En liten spasertur fra Kololi ligger Sanchaba. Denne bydelen er ganske ny og befolket av afrikanere som har flyttet fra landsbygda i søken etter et bedre liv. Dessverre så det ikke med mine øyne ut til at det har ført til økt levestandard for beboerne, for her kunne man tydelig se at fattigdommen var stor. Her er det mye bølgeblikk og slumlignende tilstander. Barna i gaten løper oss nesten ned for å tigge, og mange voksne har dette litt tunge, sorgfulle blikket som vitner om resignasjon. Ungenes klær er skitne, og det flyter av søppel. ”Tebab, tebab” (hvit, hvit) ropes det når vi spaserer gjennom gatene. Jeg ler litt, og tenker på hva som ville skjedd om vi i vårt land hadde ropt ”svarting” til en tilreisende. Men mitt afrikanske følge forteller meg at det er så sjelden hvite folk beveger seg inn i dette området, at det kan faktisk være første gang en del av ungene ser en hvit person. For meg ble det en tankevekker når jeg visste at det kun en liten spasertur unna befant seg hundrevis av turister bevoktet av landets egne soldater.
