Det er med levende interesse og dyp uro jeg denne høsten har fulgt en mann gjennom mediene.
Denne voksne mannen i dress og med mye makt har vært anklagd for seksuelle overgrep mot ei ung jente. Denne jenta har i mange år vært en nær venn av familien, og hun har vært ansett som en av deres egne. Mannen og jenta har skypet sammen, de har sendt hverandre tekstmeldinger og de har hatt et forhold som sannsynligvis overskrider intime grenser. Mannen og hans kone hevder at en rekke utsagn, som har kommet omverdenen for øre, handlet om “en sjargong”; “en tone som bygda var kjent med”. Mye har vært sagt, og enda mer tenkt.
| Bygdedyrets holdninger har vært akseptert lenge i mannskulturen, og ungdommer har trådt inn i en voksenverden med alt hva det innebærer altfor tidlig |
La oss snakke om bygdedyret. Bygdedyret har holdninger som er like gamle som middelalderen og vel så det. Bygdedyret ser annerledes på unge jenter enn resten av omverdenen. Det grafser og tafser, biter og klorer. Det prøver seg på unge jenter, overtaler og smisker. Etterpå, om det kommer så langt som det ønsker, spytter det jentene ut og gir dem navn vi ikke vil sette på trykk. Mediene er også bitt av bygdedyret. De snakker som om dette handler om ei jente som har hatt en “tenåringsforelskelse” i denne mannen. Som om hun drømte og lengtet etter nettopp dette misforholdet når hun lukket øynene, satte på One Direction på full guffe og smilte hemmelighetsfullt til tankene. Det er et barn dere snakker om. Jeg kan ikke si noe om denne jenta faktisk dagdrømte om mannen eller ikke. Jeg synes det i seg selv er uinteressant. Som jente i årene mellom barn og voksen drømmer man om mye rart. Jeg drømte for eksempel om å synge i Grand Prix, gifte meg med Jarl Goli, eller kysse en kamerat av broren min på røykehjørnet på Sand skole. Få hanekam, en blå Fjellrevenjakke, eller bli flyvertinne i korte skjørt. Heldigvis skjedde ingen av delene. Ungpikedrømmer skal være grenseløse, fragmenterte og søkende. De skal lete etter hvem vil jeg bli, hvem skal jeg være, hvordan skal jeg tre frem i verden, hvordan skal jeg få mitt første kyss. Alle bærer i seg retten til å drømme, også om de urealistiske tingene vi innerst inne håper aldri vil skje. Om gutter og menn, seksualitet og det som vi er nysgjerrige på. Selvsagt skal vi fundere mye på det. Våre døtre skal gjøre det samme. De skal famle seg frem i verden. Men de skal kunne gjøre det i trygge omgivelser, med voksne rundt seg som ikke bryter grenser eller krenker. Som kjenner brytningens kompleksitet i det å være mellom barn og voksen. Som kan snakke om den trygge gode seksualiteten. Om voksenhet og ansvarlighet, om retten til å si nei.
Bygdedyrets holdninger har vært akseptert lenge i mannskulturen, og ungdommer har trådt inn i en voksenverden med alt hva det innebærer altfor tidlig. Det må vi som er voksne ta inn over oss. Vi må skape gode holdninger og ansvarlighet, spesielt hos den unge generasjonen gutter og menn som vokser opp. Som de fleste sikkert allerede vet, skjer de fleste voldtekter på nachspiel, hvor partene kjenner hverandre. Gutten kjenner jenta fra før, og tar ikke hensyn til hennes grenser. Disse guttene er ikke “de andre”, de er ungdommer midt iblant oss. Forskjellen er at disse guttene flytter grenser for hva som er greit. Dytter dem forsiktig og vagt foran seg i dagliglivet. Det kan gjøre store skader. Derfor er det vårt felles ansvar å gjøre noe med dette; vi må ta bygdedyret ved hornene. Etablere gode holdninger til hverandre, slik at grenseløshet og vold ikke får gro midt iblant oss. Og slik at våre barn, unge jenter og gutter, kan drømme sine tenåringsdrømmer med full kraft og tyngde. Uten redsel for at noen bryter inn i deres barnlige verden. Holdningsskapende kampanjer snakker politikerne om; vi må lære barna tidlig om akseptabel atferd og grenser. Det har de helt rett i. Den holdningskampanjen starter hjemme.
