Tenk at «Tommy tycker om mig» skulle komme akkurat idet den store begeistringa for Tommy i klassen våknet!
Det er snart tid for Ordkalotten litteraturfestival i Tromsø. Tidlig i oktober kan vi forlyste oss i litteraturens verden – stadig med nye, overraskende og spennende tekster du gjerne vil høre eller lese flere ganger. Jeg gleder meg som en unge, spesielt til å høre om den hemmelige Detektiv Smartbart. Festivalen har et eget barneprogram spekket av Alvin Pang og helter vi kan vandre inn i fortellingene sammen med.
Apropos dette med glede for barn: Jeg har en hittil nokså skjult glede fra min barndom det kan passe å lette litt på sløret på. En virkelig sann, ektefølt glede som var så overstrømmende at den umiddelbart falt inn i kjærlighetens bankende hjerte.
Det begynte en maidag i 1983. Jeg satt benket foran tv-skjermen, klar som et skudd for den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Gisp. Hun entret scenen og forandret min verden med en
ivrig vindmaskin, høy permanent og en sang jeg aldri hadde hørt maken til. Dobbeltgisp. Hun var strålende vakker, bare 16 år, svensk og hun sang om kjærligheten; som Mona Lisa har sitt leende – så gömmer också du en hemlighet – stjärnor jag ser dom – vill gärna ta ner nån till dej. Carola Hägg-kvist kom på tredje plass, men var den egentlige vinneren.
Hun solgte over en million albumer bare i Sverige, og jeg startet straks arbeidet med å bli en virkelig fan. Blodfan i en alder av ni år. Jeg hadde snart mer enn 2000 ukebladsutklipp teipa fast på veggene på pikerommet (det var stadige opptellinger, for bestevenninna mi elsket prinsesse Diana og var stadig faretruende nær meg i antall utklipp). Her gjaldt det å få hele nettverket, gammeltanter, søskenbarn, Steivor på Skjervøy, bestemødre – kort sagt alle jeg kjente, hele bygda var i drift for å klippe ut Carola-bilder som skulle til Spilderbukt og Ritas rom.
Jeg var medlem i fanklubben og tenkte Carola. Drømte Carola. Klippet meg som Carola. Kunne alle tekstene, kjente inderligheten i hver sang. Sang så høyt og falskt jeg bare klarte på plenen hjemme, med hoppetaumikrofon og flere nære, tålmodige venninner som bakgrunnskor. Tenk at “Tommy tycker om mig” skulle komme akkurat idet den store begeistringa for Tommy i klassen våknet! Det var som om hun leste tankene mine. For ei dame! For et talent! Jeg kjøpte sennepsgule Peter Pan-støvletter fra mammas Ellos-katalog, fordi Carola hadde en sennepsgul buksedress. Jeg skrev med svart sprittusj på klesskapet mitt “Carola Häggkvist är toppen!” (gjett om det var pinlig da jeg var 14 år og perforerte rommet med The Clash-plakater).
Kjærligheten var sterk og inderlig. Så sterk og inderlig at da jeg og min datter på ti år, 28 år seinere, treffer Carola på et fly fra Stockholm til Oslo, blir jeg fylt av den samme overstrømmende sjenansen og varmen i kinnene. Hun! Rett ved siden av oss! Flyvertinna som kommer nordfra ber pent om autografen til sin mor som snart har bursdag. Min datter undrer seg på hvorfor en autograf er så viktig. Jeg forklarer at Carola var min tids Lady Gaga, men i en snillere og mer human versjon. Hun kledde seg ikke i rå koteletter eller den slags, men var på en måte like populær som Lady Gaga er i dag.
Min datter tenker kjapt og tar resolutt frem boka hun leser i. Hun ber Carola pent om navnetrekket. Trippelgisp. Hun skriver. Og er akkurat så magisk som bare Carola kan være. Boka med autografen får hedersplassen i bokhylla hjemme. For meg som barn var hun regelrett magi. Magi kan være mange forskjellige ting; kanskje har helten superkrefter, eller er god til å fiske med stang. Kanskje kan han synge som Morten Harket, blåse tyggisbobler, ligge på spikermatte eller stupe kråke.
Alle barn trenger et snev av magi og en heltinne eller en helt å se opp til – det være seg Carola, mormor, Lady Gaga, bestevennen, en onkel eller Alvin Pang. Jeg holder nå en knapp på sistnevnte, og gleder meg til dager på biblioteket i litteraturens navn.
