“I kan ikke slå oss i hjel, vi er en del af jer selv” heter det i den danske fristadens gamle kampsang. Flere regjeringer har prøvd å “normalisere” Christiania. Den svenske Riksdagen har lenge krevd nedlegging. Kort tid før Christianias 40-årsdag i september er situasjonen avklart – til fristadens fordel, men med en betydelig bismak.
“Skriv aldrig traktater med den hvide mand, det var sådan indianerne mistede deres land”, heter det i en annen populær slagsang i Christiania, om indianerkrigeren Geronimo. Men i juni i år skjedde det: Et allmøte i Christiania besluttet å kjøpe arealet fra staten. Det skjedde etter en langvarig, intern prosess og mye splid, på bakgrunn av et ultimatum fra staten: Christiania skulle selges – men beboerne fikk forkjøpsretten. Prisen blir 75 millioner danske kroner som skal lånes med statskausjon, i tillegg til en leieavgift på 6 millioner i året for de totalfredede delene av fristaden som ikke kan selges. Det gir christianittene en årlig utgift på 10 millioner kr til stat og banker. Kjøpet er med gevinstklausul: All verdistigning på bygningene Christiania har kjøpt, tilfaller staten om de selges. Og alt går tilbake til staten om pengene ikke betales som de skal. Mange christianitter lurer nå på om de er kjøpt eller solgt. «Endelig er vi normale – vi skylder vekk det hele», kunne man lese på en vegg i sommer.
Befridd område
Inntil 2004 var det kollektiv bruksrett på ubestemt tid for hele Christiania, ut fra en lov som ble vedtatt i 1989. En av grunntankene i fristadsånden har hele tiden vært at Christiania skulle være et befridd område som tilhørte alle. Privat eiendomsrett var bannlyst. Ingen som flyttet kunne kreve penger for forbedringer de hadde gjort på husene. Derfor er kjøpet i strid med mye av det Christiania står for. For å bevare idealet, snakkes det om å utstede folkeaksjer eller andelsbevis som kan kjøpes fra når Christiania feirer fødselsdag i september. Folkeaksjene kan – i tillegg til å være et kjærkomment, økonomisk tilskudd – være med på å svekke tendensene til at noen christianitter begynner å føle seg som eiere på en ekskluderende måte. Samtidig kan de medvirke til å styrke følelsen av medeierskap hos dansker og andre brukere av den alternative bydelen i København.
Sosial ventil
Christiania har i alle år vært en uerstattelig, sosial ventil for København. Mange av beboerne er fattige og/eller psykisk syke. I Christiania inngår de i et fellesskap med blant andre flere arkitekter, i stedet for å skulle bo på institusjon eller vansmekte i ensomhet. Alle betaler det samme i husleie enten de bor romslig eller trangt: 2000 kroner per måned per voksen. Barn bor gratis. Pengene går til drift og vedlikehold. For tusenvis av psykisk syke i de københavnske betongforstedene er en tur til Christiania et kjærkomment innslag i en trist hverdag. Her føler de seg hjemme – her behøver man ikke være normal. «Sjællands viktigste psykiatriske varmestue», sier en ledende sosialarbeider i bydelen Christianshavn om en av pubene i Christiania. Halvannen million turister strømmer hvert år til den berømte fristaden for å beundre det danske frisinnet – som har fått trange kår de siste årene.
Slumstormere
Christiania ble grunnlagt i 1971, da de såkalte slumstormerne trengte gjennom plankegjerdet på den nedlagte kasernen fra 1876. – Jeg ser med sympati på at husene blir holdt varme, sa daværende kulturminister, sosialdemokraten Niels Mathiasen i 1971. I 1973 fikk Christiania status som «sosialt eksperiment», med egen lovgivning i 1989. Innbyggertallet er i dag rundt 900, arealet er på 340 000 kvadratmeter. Av arbeidsplasser kan nevnes: En rekke verksteder for håndverkere og kunsthåndverkere, restauranter, puber, musikksteder og kunstgallerier, to interne barnehager og en ungdomsklubb, vedlikehold og modernisering av bygninger, infrastruktur og grønne områder. Arbeidsmarkedet er uformelt, og myndighetene har i alle år tolerert at deler av økonomien er grå. Beboerne tolererer på sin side å være «aper i bur» overfor de mange besøkende. Christiania er den danske kulturelitens kjæledegge – det er vanlig at topporkestre opptrer gratis på Christianias fødselsdag. Ifølge en førende reklameguru rommer Christiania «Danmarks sjel». Det danske arkitektforbundet viser gjerne Christiania fram for
utenlandske gjester på grunn av all den sprelske arkitekturen.
Junkblokaden
Christianias akilleshæl har i alle år vært illegale stoffer. På 1970-tallet stod fristaden i fare for å bli kvalt innenfra av et stadig hardere narkomiljø. Den såkalte junkblokaden i 1979-80 gjorde opp med de harde stoffene og bannlyste alt salg, kjøp og bruk av alle andre stoffer enn cannabis. Beboere som var blitt avhengige, ble sendt til kollektiver på landet i et halvt år, med tilbud om å bevare alle rettigheter i Christiania om de kom tilbake rusfrie.
Den dag i dag selges cannabis åpenlyst, men i langt mindre skala enn før 2004, da regjeringen beordret politiet om å nedlegge Christianias hasjgate, kjent som Pusher Street, en gang for alle. Resultatet var at hasjhandelen ble spredd over hele byen, og at det oppstod en innett bandekrig med flere titalls skyteepisoder og mange drepte og skadde. Krigen står mellom Hells Angels og støttegrupper på den ene siden, og en rekke bydelsbander på den andre. De sistnevnte kriger også innbyrdes om det attraktive hasjmarkedet. Bandekrigen førte i 2009 til at et massivt flertall i Københavns bystyre krevde avkriminalisering av hasj etter nederlandsk modell. Regjeringen sa nei, men saken kan komme opp igjen om det blir regjeringsskifte etter valget i høst. Christianittene har på sin side i alle år stått for at hasj må legaliseres, og at det ikke er Christianias, men politiets oppgave å opprettholde forbudet.
Mot folkeviljen
Da den borgerlige regjeringen i mai 2003 besluttet å nedlegge Christiania, hadde den ikke folket bak seg, selv om mange irriterte seg over at slike fattigfanter og originaler kunne bo på en tomt som er en av Københavns absolutte indrefileter. Et klart flertall på 58 prosent av danskene gikk inn for å bevare Christiania, mens 36 prosent gikk inn for å nedlegge det, da Gallup undersøkte saken. I København var tallene 72 mot 25 prosent. Gallup kunne til og med konstatere et flertall av borgerlige velgere for å bevare Christiania. Regjeringens beslutning ble møtt med vantro i vide kretser. Selv om flere entreprenører siklet over byggemulighetene, ble regjeringens beslutning tatt av bordet igjen året etter. Samtidig påbød regjeringen «normalisering» og forbød alle endringer, enten det gjaldt nybygg, påbygg, utskifting av vinduer et cetera. Ingen nye fikk flytte inn i Christiania. Hundrevis av forhold i bagatellklassen ble meldt til politiet og fulgt opp med trusler om utkastelse av beboerne. Påbudene og kontrollen var drepende for den blomstrende kreativiteten i Christiania, og mange oppegående folk har gitt opp og flyttet de siste årene. Nå er kanskje en ny blomstringstid på vei.
Foto: Ole Lykke.
