- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

Da helvete brøt løs

Døra blir brutalt rykket opp. Tre personer med ansiktene tildekket kaster seg over fysisk syke Eva (29).

Det er sent på kvelden 30. mars da det ringer på døra hjemme hos Eva. I kikkehullet ser hun tre skikkelser. Eva gjenkjenner dem ikke, men hun venter besøk av noen kjenninger, så hun har ingen betenkeligheter med å åpne. Idet hun ser at de tre guttene som står utenfor, er fullstendig ukjente for henne, prøver hun å lukke døra, men da er det allerede for sent. Så smeller det.

Eva senser vagt at smellene hun hører er hennes eget hode som dunkes mot veggen. Om og om igjen. Hun ser en pistol som er rettet mot henne og hører skudd bli avfyrt. Hun kjenner stikkflammer slå forbi det ene øret. Det svartner for øynene, ting kommer ut av fokus, men hun er hele tida bevisst på to ting: De er tre stykker, og de har “gunnera”!

Med tilgjort søringdialekt
roper den ene av guttene: Hvor er pengene og pillene? Dette er et ran! To av mennene holder Eva fast, mens den tredje springer rundt og åpner dører og sjekker rommene i leiligheta. De vil vite om det er flere i huset. – Æ visste at ho Gerd va i vaskekjelleren og tenkte først at æ ikke skulle fortelle det, men æ forsto jo at dem ville finne ho, så æ kom til at det va like greit å si det. For så kunne æ advare ho. Så æ rope: Gerd, vi blir rana! Det resultere i et nytt slag og æ får ei hand trøkt over kjeften, men æ klare å få sagt at dem skal være forsiktig med ho Gerd. Ho kommer jo opp. Men da ho åpne døra slår dem ho så knallhardt i ansiktet at ho ramle rett ned på kjøkkengulvet, og så fyre dem av tre skudd.

Gerd forteller selv: – Æ bare hørte at ho Eva ropte på mæ samtidig som æ hørte et dunk, så æ slapp vasketøyskurven og sprang opp. Før æ når kjøkkendøra ser æ et tørkle og ei hette, men æ får ikke tid til å tenke. Kabom! Så ligg æ på gulvet og skudd blir avfyrt mot mæ. Æ ser lysglimt før alt bli helt mørkt.

Gerd er tydelig preget av å måtte gå igjennom hendelsene mens hun forteller, men hun fortsetter: – Æ kommer til mæ sjøl igjen og får åpna øyan samtidig som æ bli sparka i magen flere ganga og skutt på. Æ kunne kjenne at dem satte pistolmunningen mot tinningen, og æ hørte smellan mens æ tenkte; Kor gjør det vondt? Æ følte at det gløda i panna og at æ blei svidd. Hele tida ropte dem: Hvor er pengene, pillene. Kom igjen; pengene, pillene! Hver gang dem rope blir det etterfulgt av et nytt spark. Æ blir bedt om å ligge i ro mens dem flyr rundt og rasere, og hver gang dem spring over mæ så sparke dem et par, tre ganga. Heldigvis finn dem etter hvert pengboka, ellers vet æ ikke kordan det hadde endt, sier Gerd alvorlig.

I forkant av hendelsen hadde Gerd vunnet en del penger. – Alle vet at æ e en gambler og at æ har vunnet flere store summa, forteller hun. Ranerne finner pengene til Gerd og Evas medisiner, og endelig stikker de av gårde. På trappa på vei ut møter de en slektning og en kompis som skal på besøk, og ranerne fyrer av skudd mot dem også. I ettertid har det blitt kjent at pistolene som ble brukt under ranet, var startpistoler.

Gerd og Eva
er i sjokk etter hendelsen. – Æ huske ikke at kameraten min snakka til mæ etterpå, forteller Gerd, og fortsetter: – Æ huske ikke engang at han hadde vært her. Ikke fikk vi ringt til politiet heller, for dem hadde jo tatt alle telefonan våres, og etterpå turde vi ikke gå ut av huset. Etter en stund kom politiet likevel. De hadde blitt oppringt av noen som hadde klaget på husbråk, men hadde ikke tatt seg bryet med å sjekke i første omgang fordi “det var så vanlig med husbråk på denne adressen”. – Sannheten e, mene vi, at dem rykka ikke ut fordi det bor noen her som er LAR-pasienter. Vi ble ikke hørt da vi trengte hjelp, fordi det bor folk her som e tidligere rusmisbrukere. Hadde politiet reagert da folk ringte, kunne de ha tatt ranerne, sier Eva og Gerd.

Det som skjedde den marskvelden er som hentet ut fra en film, men dette var ingen film, og det hendte i vår by. Ranerne var en voldelig ungdomsgjeng som syntes å være uten skrupler. I en periode var det vår by som var deres arena for hensynsløs vold og ondskap. Mangelen på medfølelse hos voldsutøverne, og de metodene de brukte, er slående lik det som blir servert i mange brutalen filmer. Metodene som blir brukt i flere byer går ut på at man knytter nettverk der noen fra en by blir angivere og gir opplysninger om hvem som kan ha penger, knark eller medisiner i huset sitt. Deretter er det bare å sette operasjonen i gang og utføre angrep, ran og vold mot intetanende ofre. Ifølge kilder i miljøet har ungdommene ofte opptrådt desperate, og de har tatt med seg småpenger og alt de har kommet over av knark og medisiner.

I etterkant av denne hendelsen utspiller det seg et nytt drama. En ungdom blir funnet druknet, og det ryktes at han er en av ranerne. Avisene slår saken stort opp, og spekulasjonene er mange. Hva har skjedd, og hvorfor? Dødsfallet karakteriseres som mistenkelig, men blir fort glemt. Men den voldelige ungdomsgjengen blir rullet opp og fengslet.

Saken vakte stor oppsikt i byen mens avisene ga den oppmerksomhet. I dag er saken glemt av de fleste, bortsett fra de som ble utsatt for volden fra gjerningsmennene, og de som mistet en sønn og en venn som bare ble 18 år. For alle involverte er det en tragedie, der mange spørsmål fremdeles står ubesvarte. Samtidig sliter mange med traumer og angst i etterkant av de brutale hendelsene.

Eva og Gerd har ikke greid å kvitte seg med angsten etter ranet. – Ei tid etter ranet samla det sæ en gjeng med 10–14 ungdomma utenfor huset våres og oppførte seg truanes, forteller de. – Det var helt for jævlig, vi va redd for at de skulle skyte gjennom vinduan. Vi turde ikke gå ut, sier de, og Gerd fortsetter: – Det va satt ut rykta om at vi var skyld i at gutten va død, og avisa hadde trykt bilde av huset våres under ei overskrift der det sto “Mistenkelig dødsfall”. Herregud, korsen kan noen si at vi va skyld i guttens død, æ har jo unga sjøl og ønska vel ingen død, sier Gerd fortørnet. – Dessuten, sånn som æ forsto det, va “hele byen” på jakt etter ransgjengen. I avisa ble det også sagt at vi kjente ranerne, men vi hadde aldri verken sett eller hørt om dem før vi ble rana, forteller Gerd og fortsetter: – Dette har vært og e fremdeles ei belastning ikke bare for oss, men også for naboan våres. Her bor også eldre folk, og tenk kor redd de har vært og fortsatt e, sier Gerd bekymret.

Ransbølgen som rullet over byen vår våren 2011 etterlot seg mange ofre. Hjelp og støtte til å bearbeide traumer vet vi er viktig, men dessverre ikke en selvfølge etter slike hendelser. La oss håpe at de som sliter med ettervirkninger etter volden får den hjelp og oppfølging de trenger og har krav på.


Foto: Eirik Junge Eliassen.