Møte med Clap Hands.
Den første lørdagen vi er her skal de av folkene i nabolaget som jobber for Clap Hands, ut for å jobbe, og jeg stiller i lag med dem, riktignok uten kost, men med kameraet som arbeidsredskap.
Kvinner og barn ankommer med kostene og trillebårene sine og starter arbeidet med å rydde gatene for søppel og skitt. Kvinnene har vært på markedet og handlet mat før de samler seg til arbeid og prat i gatene. Jeg lurer litt på hvor mennene er, men etter hvert dukker det faktisk også opp noen menn som gjør en innsats med å samle opp søppelet og brenne bål. Jeg er en fremmed midt iblant dem, vandrende rundt med fotoapparatet for å dokumentere arbeidet de gjør. Jeg hører samtaler på et språk jeg ikke forstår et ord av. Holder meg litt på avstand, ønsker å være en betrakter. Etterpå vil jeg snakke med dem. Men ungene lar meg ikke være usynlig, de kommer og vil bli fotografert. Og mødrene hilser hele tiden hyggelig og spør hvordan jeg har det, samtidig som de forteller at jeg er velkommen, før de smilende fortsetter arbeidet. Den vennligheten jeg blir møtt med skal komme til å bli mitt sterkeste minne fra Gambia.
I et par timer jobber man i lag, koster, plukker og brenner søppel. Etter hvert blir gata røyklagt fra bålene som brenner langs gjerdene. Her brenner man bål i gatene med den største selvfølgelighet, men jeg ser snart at de har kontroll. Gambiere arbeider ikke fort, og det kan jeg i grunnen godt forstå, for denne dagen kryper temperaturen opp til 37 grader. Etter et par timer er man likevel ferdig med dagens dugnad, og lar seg registrere for å vise
at man har deltatt. Det er viktig, for når man kan vise til å ha vært med på ryddearbeid fire ganger, får man et myggnett for innsatsen. Etter ytterligere fire ganger får man i tillegg en eske med såpe.
Dette er livsviktige hjelpemidler for et folk som lever i Vest-Afrika, ett av de mest malariautsatte områdene i verden. På denne tiden, like etter regntida, er det spesielt stor fare for å bli smittet.
Etter at man er ferdig med dagens ryddeaksjon, får jeg anledning til å snakke litt med noen av de aktive i Clap Hands. De kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig dette arbeidet er, og forteller at helsetilstanden blant befolkningen i området har bedret seg betraktelig siden de fikk mulighet til å skaffe seg myggnett. Videre forteller de at de også har innsett betydningen av å holde søppelet unna gatene.
Senere samme uke drar vi til New Jeswang, et område i nærheten, der det også er etablert ei Clap Hands-gruppe. Her er gruppa blitt så stor at man har måttet gjøre inntaksstopp for å kunne kontrollere og administrere gruppa. I hver gruppe er det en lokalt ansvarlig som holder orden på hvem som er med, og som formidler myggnett og såpe etter hvert som man har gjort seg fortjent til det. En gang i året handler man inn mat finansiert av Clap Hands og lager fest for gruppa. Et populært tiltak, helt og holdent administrert og tilrettelagt av gruppas medlemmer. Men man trenger ikke mat og spesielt tilrettelagte arrangementer for å danse i Afrika. I løpet av mine dager i Gambia har jeg allerede vært invitert på flere trommesamlinger, og selvsagt danser man. Min norske vinterstive kropp har ennå ikke latt seg lokke ut i dansen, men denne dagen i New Jeswang kan jeg ikke si nei. En gjeng med flotte, sterke damer trommer og danser i yr glede og stolthet over å kunne vise og fortelle oss om sin innsats i lokalmiljøet, en innsats som de forteller har gitt synlige resultater i form av bedre helse, spesielt blant barna. Jeg lar meg berøre av disse damene som ønsker å dele sine tanker og følelser med oss, og da forstår jeg plutselig at ord noen ganger er ganske så overflødige, og at de til og med kan være med på å komplisere en situasjon. Den beste måten jeg kan vise disse kvinnene respekt på er å ta imot invitasjonen til å danse sammen med dem.
Så har jeg altså sett resultater og virkning av det arbeidet Margrethe og Knut ønsket å bidra med da de startet Clap Hands. Og ja, jeg har latt meg imponere. Likevel, det er liksom for godt til å være sant, og er det ingen som har motforestillinger om disse hvite menneskene som kommer som gjester til landet og skal belære og hjelpe. Jeg venter på min anledning til å stille spørsmålet, og en av dagene skal lederne for de fire gruppene som eksisterer av Clap Hands, møtes hos Margrethe for å ha et felles oppsummeringsmøte. Jeg holder meg i bakgrunnen mens det diskuteres strategier og praktiske oppgaver, men endelig får jeg slippe til med spørsmålene mine. Gruppenes ledere ser oppmerksomt på meg og vil gjerne bidra med svar, men likevel er det som om de ikke forstår spørsmålet, for hvorfor i all verden skulle det være negativt at hvite folk bidrar med hjelp? Dessuten er det jo de selv som gjør jobben, som rydder og ordner, og i tillegg administrerer sin egen gruppe. At tiltaket ble stiftet av hvite synes dem revnende likegyldig, i den forstand at det rett og slett ikke spiller noen rolle hvem som først kom på ideen. For dem er det viktig at dette kan være med på å redde barna deres fra malaria, og om de jobber hardt, kan de få flere nett som de kan gi videre til øvrig familie. Det kan redde enda flere liv. – Tvert i mot er vi utrolig takknemlig overfor Margrethe og Knut for at de tok initiativ til å starte Clap Hands, sier en av damene alvorlig.
Mine ”men….” blir høflig men bestemt avvist. Clap Hands er deres gruppe, og selv om jeg kan se at Margrethe har en stor stjerne blant medlemmene, så er det like mye stoltheten over selv å være likeverdige, aktive bidragsytere til et bedre hverdagsliv som kommer til uttrykk.
Så må jeg altså ”krype til korset” og innse at jeg har tatt feil, og kanskje er det sånn at når man trenger hjelp, er det helt uviktig hvor hjelpen kommer fra. Om man er sort eller hvit spiller ingen som helst rolle. Gode hjelpere er velkommen i et hvert samfunn, men det å delegere ansvar og gi de hjelpetrengende muligheter til å hjelpe seg selv, uten fordyrende administrasjon, synes å være genistreken i dette tilfellet.
Sånn kan man altså gjøre en innsats fordi man har gjort seg kjent i lokalmiljøet og tatt seg tid til å høre etter hvor hjelpebehovet et størst. I Clap Hands tilfelle finnes det to ord som er definert som viktige for at organisasjonen skal fungere: oversikt og tillit. Og selv en skeptisk skribent som meg må altså innrømme at det fungerer.
