De tunge årene

Det er ikke gitt oss mennesker det valg å styre over inngang og utgang på vår tid her på jorda. Heller ikke alltid hvordan det mel-lomliggende, det vi kaller livet, skal fortone seg.

Noen av oss blir, av forskjellige grunner, frarøvet en naturlig barndom. Følgene av det kan komme til overflaten på forskjellige vis og i ulike former. For Børge Meyer hadde opplevelser fra barndomsårene en direkte sammenheng med at han mange år senere forsøkte å gjøre ende på livet sitt. Et nymotens stuetak av gips ble hans redning, og kanskje også de mange kiloene han bar på. De problematiske kiloene, de som han hatet og ikke maktet å ta kontroll over.
Børge er i dag en normalt utseende mann på 45 år. Mannen har gjerne et smil på lur og et sjarmerende glimt i øyet. Ingen kan, via hans ytre, mistenke denne mannen for å ha problemer av noe slag. Men skinnet kan som kjent bedra, og de som har kjent Børge en stund vet at også hans ytre har endret seg det siste året. Børge var i flere år sterkt overvektig, noe som også påførte ham andre helsemessige problemer. Til sist var det eneste alternativet for et bedre liv å søke en såkalt ”gastric bypass-operasjon”.

Angsten
Men alt har en begynnelse, så også det Børge definerer som den viktigste årsaken til at vektproblemene eskalerte. Han forteller: – Jeg var vel rundt 30 år da angsten kom inn i livet mitt. Før dette var det mange ting som hadde vært problematiske i forhold til å tilpasse meg jobb og samkvem med mennesker, men ikke verre enn at jeg hadde fungert sånn noenlunde normalt. Jeg var i et samboerforhold og hadde fått en sønn. Riktignok slet jeg med å holde på jobber, og hadde også gått noen runder med omskolering, men det var først etter at samboerforholdet tok slutt at ting virkelig ble vanskelig. Familien hadde flyttet sør i landet, og jeg hadde ikke noe nettverk å støtte meg til når livet viste seg fra vrangsida. Samlivsbruddet og det at jeg hadde en diagnostisert bipolar lidelse, i tillegg til traumatiske opplevelser fra barndommen som ikke var bearbeidet, var nok helt klart en utløsende faktor for det angsthelvetet jeg da gikk inn i, sier han.

Trøstespising
– Når man blir sittende innestengt i sin egen angstboble er det ikke mange lyspunkter å finne, men for meg ble det en trøst å spise, forteller Børge. – I et halvt år satt jeg og trøstespiste i en hybelleilighet og kjente på at livet stadig ble tyngre å håndtere i takt med kiloene som festet seg på kroppen, noe som også gjorde det fysisk vanskeligere å bevege seg. Men jeg var inne i en ond sirkel, og det eneste som kunne døyve noe av smerten var mat, forteller han. – Selvsagt endte det galt, bokstavelig talt med et brak, sier Børge og forteller videre: – Plutselig var det nok, jeg kunne bare ikke håndtere dette lenger, og så bestemte jeg meg for å gjøre slutt på livet. Men heller ikke det skulle vise seg å være enkelt. Børge hadde ikke tatt høyde for takkonstruksjonen i leiligheta han bodde i, og forsøket på å henge seg, resulterte i at hele taket løsnet og falt ned sammen med en forvirret og forkommen mann. I dag kan Børge le av historien og forteller malerisk om hendelsen. Jeg kan tydelig se for meg bildet han tegner, og i hans beskrivelse se det morsomme i det, samtidig som jeg tenker at dette er ikke noe man ler av, før jeg forstår at dette er noe Børge har snakket om mange ganger, bearbeidet og fått hjelp med. Humoren han nå ser i det er reell, fordi det er en problemløsning som i dag ikke er aktuell, og fordi det fatale forsøket på å ta sitt liv startet en prosess for å komme tilbake til livet.

Genetisk disponert
På forhånd hadde vi avtalt at samtalen vår skulle dreie seg om Børges overvekt og hans vei mot et bokstavelig talt lettere liv. – Men det er ikke mulig å se fedmeproblemene isolert, sier Børge, som på sitt tyngste veide 149 kilo. – Vel nok er jeg sannsynligvis genetisk disponert for overvekt, siden vi er flere i familien som er overvektige, men det var psyken og angsten som gjorde at det kom helt ut av kontroll. En fra før av dårlig selvtillit ble  verre og verre ettersom kiloene økte, forteller han. – Og ja, selvsagt prøvde jeg det meste av kurer og dietter, men motivasjonen holdt aldri til å stå løpet helt ut.

Data og alkohol
Etter det fatale selvmordsforsøket fikk jeg hjelp til å komme meg hjem til Tromsø, og da startet en årelang kamp for å komme meg på fote, sier Børge, og fortsetter: – Til å begynne med hadde jeg en lege som ikke var i stand til å se problemene mine og kanalisere de rette hjelpeinstansene, men etter å ha fått en ny lege som forsto og hjalp meg videre i systemet, ble det satt inn tiltak som skulle vise seg å hjelpe. Likevel var det mange ting som skulle bearbeides, og det tok tid. Gjennom denne kampen var mat fremdeles en god trøst å ha, sier han. – Jeg var dårlig sosialisert, og selv om jeg jobbet en del med data og gjorde reparasjoner for folk, så behøvde jeg ikke å bevege meg ute i samfunnet. Kontaktene hadde jeg via dataskjermen, og de som trengte min hjelp kom hjem til meg, forteller Børge. – For å døyve angst og ensomhet ble det til at jeg også brukte en del alkohol, sier han åpenhjertig. – Etter hvert ble jeg likevel, gjennom behandlingen jeg fikk for traumer og angst, i stand til å trigge mine svake sider. På relativt gode dager tvang jeg meg ut og oppsøkte steder der folk ferdes. Men nå hadde fedmeproblemene forsterket seg. Det er ikke til å unngå at man føler seg ukomfortabel når man drasser rundt på 150 kg, og i takt med en bedre psyke forsto jeg at noe måtte gjøres også med overvekta, sier han.

Operasjonen
– Ettersom det meste var forsøkt tidligere, begynte jeg nå å tenke på muligheten for fedmeoperasjon (gastric bypass), og søkte om hjelp til dette. Prosessen i forkant av et slikt inngrep er omfat-tende. Først skal man vurderes grundig, og om man er heldig og får innvilget operasjon, går det likevel minst et år før man kommer så langt som til selve inngrepet. I ventetiden må man gjennomføre et lærings- og mestringskurs som skal forberede en på hva som skal skje og hvordan man må forholde seg til matinntak etter operasjonen, forteller Børge. – Men omsider, i mars 2011, var turen kommet til meg. Selvsagt var det mye spenning rundt det å la
seg operere, men informasjonen jeg hadde fått på forhånd var veldig nyttig, og jeg må nok ha vært heldig også, for jeg fikk ingen plager i etterkant av inngrepet. For meg var det ren lykke å få den hjelpen jeg fikk, og da kiloene begynte å renne av, var det som å få en ny start, forteller han.

Veier seg ikke lenger
– Til å begynne med veide jeg meg regelmessig, men da vekta i januar viste 86 kilo, bestemte jeg meg for å slutte å veie meg. Jeg var redd for å bli for opphengt i kiloene, og valgte å forsøke å fjerne fokuset fra vekt. Det har fungert fint, og sjøl om det å spise er blitt en annen opplevelse etter operasjonen (man må være forsiktig med forskjellige typer mat, og så må man tygge mye og lenge siden tarm og magesekk ikke lenger fungerer på samme måte som før), så er det verdt det, mener Børge. – Jeg har i tillegg til å bli kvitt kiloene også fått flere andre helsemessige gevinster, sånn som at jeg er kvitt diabetes 2, som jeg hadde pådratt meg. Blodtrykket er normalisert, og kondisjonen og fysikken er mye bedre. Men best av alt er at angsten nå er redusert til noe jeg kan leve med. Fremdeles baler jeg med den og må stadig vekk utfordre meg selv, men jeg har lært meg å håndtere angsten på en helt annen måte enn tidligere. Etter hvert som kiloene forsvant steg selvfølelsen, og det å bevege seg ute blant folk ble også av den grunn mindre skummelt, forteller han.

Idealbildet
– Jeg vet selvsagt at operasjoner som den jeg fikk utført er omdiskutert, og at noen får problemer i etterkant av inngrepet, men for min del har det bare vært positivt, og jeg vil ikke nøle med å anbefale andre som sliter med vektproblemer om å søke om operasjon, sier Børge.
Børge og jeg blir sittende og snakke om virkningene av det idealbildet vi som mennesker har tegnet for oss selv, for hvordan vi skal fungere og se ut, og hvor katastrofale følgene kan bli om man ikke passer inn i det vårt samfunn definerer som ”normalt”. Hadde ikke det å være overvektig vært så skambelagt kunne kanskje mange hatt et godt liv likevel, undrer jeg. – Selvsagt var det å føle seg beglodd fordi man var tykk en ubehagelig opplevelse, sier Børge, – og når det i tillegg handlet om traumer og angst, ble det en for stor belastning å leve med. Selv om jeg skulle ønske at det ikke var sånn, så vet jeg likevel at slankeoperasjonen ble den siste biten i en lang kamp for å kunne leve et normalt og verdig liv, mener han.

Fremtiden
Det siste året har også gitt Børge en gladbonus i form av jobb og ny kjæreste, så det er ikke rart mannen smiler og synes livet er ganske så greit for tiden. Bedre fysikk gjør at han i dag bruker tid på å bevege seg, noe som før var nesten en umulighet. – Jeg trives med å gå turer, og kan uten problemer gå fra Kroken og inn til byen, men jeg kaller det bevisst ”å gå tur”, ikke å trene, smiler Børge. Nå planlegger han og kjæresten samboerskap,
og sannsynligvis en ny begynnelse i nabolandet Sverige. Flyttelasset skal fylles med hyggelige ting de vil ha med for å skape et trivelig hjem. Angsten og mange kilo med overvekt tar de gladelig farvel med.