- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

Der dresskledde møter tynnkledde

Inn i sitt åttende år er Gatemagasinet Virkelig blitt en naturlig del av bybildet i nordnorske byer. Bak fasaden er magasinets indre liv en kamp for en forutsigbar økonomisk hverdag.

Vi har hele tiden vært åpen om vårt økonomiske paradoks. Til tross for at vi trolig er verdens mestselgende gatemagasin i forhold til populasjonen, går det ikke rundt. Vi greier ikke komme i økonomisk balanse. Vi vil aldri komme opp i et slikt volum på salget at det vil lønne seg å lage gatemagasiner her nord. Derfor trenger vi til stadighet hjelp til å betjene regningsbunken. Er et gatemagasin et kommunalt ansvar?

Stor organisasjon

Undertegnede har mange fantastiske medarbeidere. Både agentene ute i gata, og de ansatte inne i organisasjonen. De aller fleste av  Virkeligsmedarbeidere har praksisplass i redaksjonslokalene via NAV. I gamle dager kalte vi det ”Arbeid for trygd”, og disse gir et fantastisk bidrag til organisasjonen vår. Forhåpentligvis vil tiden i Virkelig også gi noe tilbake til dem i form av at arbeidstreningen fører dem tilbake til ordinært arbeidsliv.

Omsorg eller butikk?
Virkelig-organisasjonen drives av en forening med entusiaster. Hverken kommune, stat eller næringsliv har bedt om å få dette tilbudet. Vi har kommet på banen på privat initiativ som et tiltak for vanskeligstilte. Og vi vet at det vi gjør virker; både samfunnsøkonomisk og verdighetsbyggende. Denne foreninga har kun to årsverk. Tre personer deler to stillinger til redaksjonelt arbeid, distribusjon av magasiner, omsorgsarbeide for selgere, administrative utfordringer, ledelse av arbeidstreningsbedriften, innhenting av kronasje, slåssing for rabatter, overtalelse til annonsekjøp, suppekjøkkenservering, klesutdeling til folk som fryser, sårstell, krevende samtaler og dassvasking. Det kan kanskje se fint ut på papiret, men det står ingen steder at det er 3 mennesker som reelt sett betjener 9 stillinger. I lengden går ikke dette. Det er ikke sunt. Vi har valgt å leve fra hånd til munn. Valget har handlet om å vise omsorg for våre selgere eller sitte pal i telefonen for å selge annonser som ingen vil kjøpe. Vi har valgt det første. Det har gjort at den økonomiske situasjonen er ofte kritisk, og lønninger kan utebli eller forsinkes for staben.

En nedgang

Valget har handlet om
å vise omsorg for våre
selgere eller sitte pal
i telefonen for å selge
annonser som ingen vil
kjøpe. Vi har valgt det
første.

Som om ikke det var nok har vi sett en markant nedgang av selgere over år. En nedgang i selgere gjør også at vi selger færre magasiner. Det er mange grunner til dette. Flere og flere russjuke kommer inn i LAR-systemet. De får pasientrettigheter som gjør at de får medisin i stede for å jakte på stoff. Vi merker stadig på kroppen at vi lever i et kontantløst samfunn. Vi går ikke rundt med penger i lomma lengre. Natthjem og midlertidige boliger i Grønnegata er lagt ned, og med dette har flere av våre sterkeste selgere blitt flytta ut til Ørretholmen, 16 kilometer fra sentrum. De fleste av dem har ikke ærender i sentrum lengre. Og på Tønsnes selges ikke så mange magasiner. Så skal vi komme med en innrømmelse til. Den jevne russjuke har det ikke så verst med trygda si, og en velfungerende by legger til rette på fine måter. Tromsø er flink med sine vanskeligstilte. Når det er sagt; vi i Virkeligholder liv i – og verdigheten oppe for et femtitalls av byens borgere. De som sitter nederst ved bordet. Innerst i livets bakgård.

Byrådet

Vi skalv i buksa når det nye borgerlige byrådet tok over. Ville Kong Salomo med sølvkjedet se Jørgen Hattemaker med magasinet. Ville de dresskledde kunne dra opp en redningspakke som ville få Virkeligtil å flyte i 2012 og inn i fremtiden? Spådommer om borgerlig arroganse ble fort slått til bakken av en smilende Kanestrøm med en redningsjekk. Så har vi møtt dem; gata er nå på fornavn med Jens Johan, Øyvind, Kristoffer og deres rådgivere. Om det ikke er ukentlig, så hender det til stadighet at de dresskledde besøker de tynnkledde – på de tynnkleddes arena. Å dele en historie eller en suppeskål. Ingen skal komme å si at gatefolket har blitt oversett av byrådet, og ingen skal fortelle meg at det er en bevisst og kalkulert strategi fra dem å henge med russjuke.

Næringslivet.
Det er ingen selvfølge at en by har et Virkelig. Kommunen gjør sitt, og samarbeider forbilledlig. Da gjenstår det bare å dra inn de som egentlig tjener penger på at Nord-Norge har et gatemagasin; næringslivet. De har stort sett vært fraværende – bortsett fra Lundblad Media – som skal ha en stor del av æren for at Virkeligkommer ut ennå. Deres tro på produktet – kobla på sosial samvittighet – har gitt oss rabatter og økonomisk slækk andre bedrifter bare kan drømme om.
Bodø i Nordland har klart å dra med seg næringslivet med sitt magasin Ekko. Det har vi ennå ikke klart i Troms – vi har ikke klart å gjøre Virkelig til et annonsemedium. Det får bli våre ønsker for 2013.


Eirik Junge Eliassen
Ansvarlig redaktør
eirik@virkelig.no