Hågen Haugrønningen er erfaringskonsulent i Hvite Ørn. Hågen stiller også ut Konstellasjon 88 på Tromsø bibliotek. Han har et budskap som han mener er viktig: Uansett hvilke vanskeligheter du står overfor, er de bare midlertidige.
Så lenge det er liv, er det håp. Det er mulig å endre en vanskelig og tilnærmet umulig situasjon til noe godt og komme seg videre i livet. – Bildene viser hvordan jeg i psykose så og oppfattet omgivelsene. Denne utstillingen er lagd med en Nokia mobiltelefon. Denne hadde jeg med meg i et svært mørkt kapittel av livet mitt. Det varte fra 2005 til høsten 2009. I perioden 2006–2008 ble jeg innlagt over 40 ganger i akuttpsykiatrien. Jeg tilbrakte over 260 døgn på en akuttpost i løpet av ett år. Jeg ble en svingdørspasient uten rettigheter. Jeg ble av spesialistene smykket med elleve psykiatriske diagnoser, fra førstelinjetjenesten i kommunen forsøkt påtvunget uføretrygd, og ellers urettmessig straffeforfulgt, fengslet, oversonet, låst bort og glemt. Nå er jeg ediagnostisert, rusfri, bruker ikke medisiner, og har god kontakt med min familie. Jeg har bygd meg opp en karriere hvor mine erfaringer blir regnet med blant mine ressurser, forteller Hågen.
Utstillingen
Han stiller ut Konstellasjon 88 for å sette lys på hva man ikke skal oppleve når man henvender seg til det offentlige med et ønske om hjelp. Hågen tok bilder for å avkrefte eller bekrefte at det han opplevde og så var virkelig. Han var diagnostisert med flere personlighetsforstyrrelser i tillegg til schizofreni, bipolar lidelse og ADHD. Selv sier han at det var en av-og-på-paranoid psykose, utløst og vedlikeholdt av sentralstimulerende medikamenter i forbindelse med behandling av ADHD. Det har vært en tøff runde å gå igjennom alle bildene og lage ei utstilling av det, men en nødvendig del for å komme videre, sier Hågen. Bildene er drømmeaktige motiver med sterke farger.
En vei ut?
Det er øyeblikkskildringer av hva han så og hva han opplevde. – Alle bildene er tatt fra tida som pasient i psykiatrien. Utstillingen er på mange måter et supplement til foredraget mitt. Der forteller jeg om min vei ut av avhengighet til medisiner og ut av psykiatrien og frem til i dag, hvor jeg bidrar med mine erfaringer og min utdannelse i samfunnet. Dette har vært en prosess helt frem til i dag, hvor jeg er min egen arbeidsgiver der jeg arbeider som samtalepartner og konstellatør, i tillegg til å holde foredrag, sier Hågen.
Flere medikamenter
Alt har en start. Hågen tok kontakt med lege i forbindelse med angst, uro, depresjoner og utbrenthet i 2000, og fikk antidepressiva for dette. – Dette hjalp ikke stort, og jeg fikk tilbud om beroligende piller og sovemedisin, og takket ja til det. Dette var veldig dumt, da medisiner i seg selv ikke løste noen av de utfordringene jeg hadde, i tillegg til at de var veldig vanedannende. I løpet av fire år gikk det fra ille til verre, og jeg ba om profesjonell hjelp da jeg også hadde blitt avhengig av benzodiazepiner, forteller Hågen.
Enda dårligere
Etter noen svært dårlige perioder søkte han seg inn til avrusning og fikk samtidig en utredning. – Jeg ble første gang diagnostisert med ADHD i 2004 eller 2005. Det var i 2005 jeg for første gang kom i kontakt med en nevropsykolog. I samtale med nevropsykologen fikk jeg større forståelse for ADHD som et blindt eller usynlig handikap. Dette ga meg forklaring på en del utfordringer jeg har hatt. Jeg ble siden medisinert med Ritalin og ble nervøs, mer urolig, og fikk mine første erfaringer med psykose. Istedenfor å få hjelp, mistet jeg støtten fra Aetat, og fikk tilbud om diverse antipsykotika og Lithium. Dette ble jeg enda dårligere av. Etter hvert fikk jeg Metamina – som er et sentral-stimulerende middel som gis i behandling av ADHD. Etter et halvt år gikk jeg inn i en langvarig psykose som gikk av og på helt frem til 2009. Dette er beskrevet av Helsetilsynet i Hedmark som svært uforsvarlig behandling. Grunnen til dette var at jeg ble satt på medisiner som gjorde meg psykotisk, og skrevet ut til hjemkommunen når jeg var dårlig, uten å bli tatt i mot med noe som helst annet tilbud enn minste utbetaling fra sosialkontoret. Dette gjorde meg da også dårligere. Jeg ble syk av de sentralstimulerende medisinene, og jeg ble syk av innleggelser, innbringelser og utskrivelser til ingen ting, forteller Hågen.
Flere bivirkninger
Denne perioden var svært vanskelig, han skjønte at han ikke klarte å ta vare på seg selv, og at han trengte hjelp. – Samtidig mente helse- og sosialtjenesten at jeg var for frisk siden jeg skjønte dette selv. For hver bivirkning jeg fikk av en medisin, ble det lagt til en ny diagnose, som så ble behandlet med nye medikamenter – som ga meg flere bivirkninger. Jeg ble redd, paranoid og forvirret av medisinene. Når jeg var innlagt, hadde jeg behov for å realitetsorientere meg, og dette fikk jeg lite eller ingen hjelp til, så jeg forsøkte å dokumentere det jeg så gjennom kameraet på mobilen. Jeg redigerte bildene der og da slik jeg så og opplevde virkeligheten.
Mobilbevis
Han sier at det verste var å ikke bli møtt med noen av sine
behov, at ingenting av det han opplevde ble bekreftet eller avkreftet. – Jeg var livredd, forvirret og paranoid. Alt ble liksom mye sterkere, både farger og følelser. Med mobiltelefonen jeg til tider måtte smugle med meg inn, tok jeg bilder for å dokumentere det jeg så, for selv å kunne bekrefte eller avkrefte om det var virkelig. Det både stemte og stemte ikke. I dag ser jeg virkeligheten uten forstyrrelser og forvrengte sanseinntrykk. Det er godt. Utstillingen kan også sees som et kreativt uttrykk som kom til utløp i psykosen, men det er ikke de positive sidene ved denne situasjonen jeg har fokus på i denne omgangen, sier Hågen.
Ut av den onde sirkelen
En av grunnene til at han ikke ble bedre, var at ingen av anbefalingene fra spesialisthelsetjenesten om tilrettelegging ble fulgt. Det eneste tilbudet jeg fikk var mer medisiner, og det ble jeg dårligere av. Det skjedde flere ting samtidig. Jeg ble overført fra Kongsvinger fengsel til Reinsvoll sykehus, der fulgte de anbefalingene fra nevropsykolog. Først flyttet jeg, ikke bare ut av kommunen, men også ut av Hedmark fylke. Dette var et helt nødvendig skritt å ta, som også ble støttet av en av mine behandlere. Jeg fikk meg leilighet i Oslo, men var fremdeles svært dårlig. Dette førte til to nye innleggelser. Etter den andre innleggelsen fikk jeg innvilget et lengre opphold på to måneder på et distriktspsykiatrisk senter. Her fikk jeg endelig tid og ro til å begynne å tenke klart igjen. Jeg gikk ut av institusjon for siste gang høsten 2009, og autoseponerte alle medisiner, la igjen om til et lavkarbo-kosthold, fikk hjelp av en ADHD-coach, og begynte med konstellasjoner for å bearbeide traumer. Til jul samme år fikk jeg endelig innvilget det nevropsykologen hadde anbefalt NAV i forhold til min ADHD-diagnose, og siden da har det gått fremover. Jeg fikk også etter hvert god advokathjelp, og uten den ville ikke noe av dette kommet på plass. På det stadiet jeg var da, eksisterte det få muligheter og enda færre rettigheter. Jeg ble ikke hørt eller imøtekommet på mine behov. NAV valgte også å se bort fra anbefalinger helt til det kom inn en god advokat, forteller Hågen.
Gjennombruddet
Ved Tøyen DPS var det en sykepleier som fortalte han om en terapiform som kalles familie-konstellasjoner. – Dette hørtes interessant ut, jeg øynet en mulighet for å få bearbeidet både fortid og siste års opplevelser fra institusjon. Terapien har virket, jeg gikk siste gang ut av institusjon høsten 2009, ble rediagnostisert og sto igjen med kun diagnosen ADHD i 2010, sier Hågen. I dag opplever Hågen flere av ADHD-symptomene som for eksempel hyperfokusering og mye energi som en ressurs. Han bruker sin erfaring som tidligere psykiatrisk pasient og rusmisbruker til å hjelpe andre. – Jeg ønsker å gjøre noe for andre som sliter. Utstillingen min er laga med svært dyr humankapital. Den er laga til minne om de som ikke overlevde, de som ikke er her. En av mine målgrupper er de som burde vært her, avslutter Hågen.
