Fratar Facebook oss vår evne og rett til å ivareta vår egen sikkerhet og bestemmelsesrett over egne liv, og gjør Facebook oss til en umælende saueflokk?
Denne spalten har nå eksistert i Virkelig i halvannet år. Vi har satt søkelys på Facebook som det sosiale mediet det er, kommentert forandringer i utformingen av nettstedet, hvilke grunner vi har for å befinne oss der, hva vi legger ut av informasjon om oss selv, hvem som ser hva vi til en-hver tid legger ut og i hvilken grad vi har ”styring” og eiendomsrett til egne meningsytringer og bilder, samt hvordan reklamen styres inn mot oss som brukere.
Vi har med andre ord vært opptatt av utviklingen og påvirkningskraften til og gjennom Facebook i lang tid, uten at vi var spesielt tidlig ute med våre betraktninger rundt dette mediet som har eksistert siden 2004.
Den 14. februar d.å. kunne vi registrere at også landsdelsavisa Nordlys har funnet tiden inne til å kommentere vår bruk og forståelse av dette mediet. Oddvar Nygård vier sin kommentar på side to til betraktninger om nettstedet med overskriften ”Digitalt maskeradeball”. Han finner det betimelig å advare mot måten Facebook driver business på, og mener at vi som brukere blir dratt inn i en verden styrt av nettstedet med det formål å lokke oss inn i annonsørers marked via grep vi ikke er i stand til å gjennomskue eller forstå. Nygård viser til professor og nettekspert Dag Johansen som nylig gikk ut med en advarsel rundt dette.
Selvsagt har de rett, både professor Johansen og journalist Nygård. Vi er brikker i Facebooks spill. Nygård mener også at vi ikke bare er prisgitt nett-stedets kontroll, men at vi som brukere ukritisk er ”med på leken”. Og legger til at vi kanskje i realiteten ikke har noe valg. Når Facebook gjør sine endringer og forandringer på ”vår” vegg, har vi ingen påvirkningskraft til å stoppe det. Nygård synes også å mene at vår avhengighet av mediet har gjort oss til andre mennesker der vi iscenesetter våre liv, ikke ut ifra hvem vi er, men hvem vi vil være, alltid i den hensikt å gjøre oss bedre og mer vellykkede enn det vi egentlig er. Å ha flest mulig venner å vise til, gir ifølge Nygård også en ønsket sosial aksept. Til sist konkluderer han med at vår avhengighet av mediet sannsynligvis bunner ut i ensomhet og usikkerhet.
Alle disse synspunktene har vi tidligere nevnt i denne spalten, og vi sier oss heller ikke uenige med Nordlys´ journalist. Vi er heller ikke uenige i hans skepsis til hvordan nettstedet drives kommersielt.
Det vi imidlertid har forsøkt å påpeke, og som Nygård synes å glemme, er at det i facebook-verdenen (som i den virkelige verden) faktisk er like mange forskjeller og nyanser og måter å bruke og forstå mediet på som det er likheter.
Kanskje finnes det blant mine venner en større variasjon av brukere, i alle fall kan jeg ikke se at alle ”oppfører” seg likt, eller bruker mediet i samme hensikt. Tvert i mot dukker det daglig opp en mengde forskjellige former for statusoppdateringer. Ikke alle er like nyhetsmessig interessante, men jeg kan også sette pris på et gløtt inn i hverdagen til en venn jeg ellers ikke evner å holde tett kontakt med.
Jeg vet ikke hvor mange venner Nygård har på Facebook (selvsagt kan jeg finne det ut, men det er ikke i min interesse), men hvis han opplever at alle hans venner gir seg ut for å være noe annet innenfor facebookdøra enn de er i andre rom, så forstår jeg hans reaksjon, men jeg tillater meg å tvile på at dette er tilfelle.
Dessuten slår det i hjel argumentet om at vi er ganske så bevisstløse i hva vi foretar oss på Internett, for dersom vi velger å spille et spill i forhold til hvem vi er og hva vi legger ut av informasjon, så er det stor sannsynlighet for at det ligger en bevisst strategi bak. Og bak enhver strategi, god eller dårlig, befinner det seg et tenkende menneske. Om dette er et ensomt og usikkert menneske vet selvsagt verken Nygård eller jeg. Sannsynligheten for at man blant Facebooks millioner av brukere finner usikre og ensomme mennesker er vel relativ stor. Like stor som sannsynligheten for at det finnes aktive, ressurssterke, høyst oppegående og sosialt intelligente mennesker på nett-stedet. Den eneste likheten jeg kan se, er at samtlige har tatt et valg om å være på Facebook og et valg i måten å bruke nettstedet på.
Jeg er heller ikke i tvil om at Facebook kreerer og forandrer på sitt verk i den hensikt å tjene mest mulig penger. Det kan vi selvsagt mislike, men dessverre ikke gjøre noe med. Heller ikke skal vi undervurdere facebookapparatets makt, men så lenge vi velger å være brukere av Facebook, er det vårt ansvar å være bevisst på vår egen adferd på nettstedet, enten vi spiller en rolle eller ”bare” er oss selv. Med fare for å bli oppfattet som naiv, velger jeg likevel å ha tiltro og respekt for den enkelte brukers evne og rett i sin måte å synliggjøre og presentere seg på.
Og det spiller faktisk en rolle.
