Den hysteriske dama kan ha rett. Det er mulig vi er helt på bærtur.
Virkelig har vært i endring i år. Salgstallene peker sakte oppover, og endringene har i hovedsak blitt godt mottatt. Det er ikke slik at man hører de negative stemmene like godt som de positive, men vi prøver virkelig å lytte til tilbakemeldinger.
Vi vil være direkte. Vi vil fortelle de historiene du ellers ikke hører. Vi vil være en stemme for de stemmeløse. En arena for sannhet og direkte tale. På den ene siden er dette vårt formål, på den andre siden må kjøperen også få noe igjen for 50-lappen. Derfor variasjonen. Derfor ulike stemmer. Derfor mangfoldet.
Den indre sannhet er slik at vi har en viss støtte fra Helsedepartementet. Denne støtten er tidsbestemt og gjør at vi snart er uten dette bidraget. Det gjør at vi er tvunget til å legge om mot et mer kommersielt univers. Altså er vi avhengige av å selge magasinet, og du må kjøpe det for det gode lesestoffets del. Ikke for avlatet, ikke for at du synes synd i selgeren, men fordi at du foretrekker Virkelig foran Vi Menn – eller Krigsropet for den saks skyld.
Det er ikke slik at Virkeligskuta synker med det første, men vi seiler i et litt vanskelig farvann. Et fåtall stillinger produserer og distribuerer magasinet, i tillegg til å være nærmeste familie til mange av våre selgere. Hver dag gjentar historien seg. Vi hører vitnesbyrd på at Virkelig har reddet liv, skapt verdighet i et gateliv og avbrutt kriminelle løpebaner. Vi har et ønske om at kommunen gir oss signaler på at vi driver samfunnsnyttig arbeid og at de i sterkere grad vil bidra til at vi kan seile trygt en stund til. Det har vært fristende i disse valgkamptider å kjøre noen politikere til veggs, for å få noen garantier på at vi vil overleve, men det ville vært for enkelt. Våre selgere skal ikke brukes som valgkampmat på noen side av den politiske fargeskalaen, til det er verdigheten for sårbar. Et gatemagasin bør, og skal, være et felles sosialpolitisk løft.
En hysterisk dame tråkket med harde skritt inn på kontoret mitt her om dagen. – Eirik Junge, du har ødelagt Virkelig! Jeg vil ha Trond tilbake! Det beveger meg ikke, det er bare dritt, ropte hun, mens hun slo rundt seg med et sammenrullet magasin. En oppvekst i Kroken har gjort meg forholdsvis hardhuda, og jeg lytta til dama var ferdig med ria. Om dama var i balanse eller ikke, skal ikke jeg begi meg ut på, men hun representerer en lesers stemme, og det skulle ikke forundre meg om det var flere der ute som hadde tilbakemeldinger. Vi trenger å høre fra deg også, på: post@virkelig.no.
Ryktene vil ha det til at våre nye selgere har blitt godt mottatt ute i gatene. Vi har åpnet slusa for at alle vanskeligstilte som har et behov for det, kan bli virkeligselgere. Den første av disse er Constantin Plaiesu, en 33 år gammel far som kjemper en innbitt kamp for sitt fødselskadede barn. Du kan møte Costi og hans familie i denne utgaven av Virkelig.
Ellers er 80 år gamle Arnold ”Pita” Pettersen fortsatt still going strong, og Kirkens SOS fyller 30 år i Nord. Kristin Spitznogle forteller om skammens innvirkning i våre liv, og Tromsø Kommunes natthjemtilbud er i følge både fylkesmann og helsedirektorat ulovlig, og mennesker som er nødt til å benytte seg av dette tilbudet, mener å bo i helvetes forgård.
God lesning!
Eirik Junge Eliassen , ansvarlig redaktør, eirik@virkelig.no
