Mange har forsøkt å forklare ekstremsportens vesen. Men jeg har ikke blitt klokere.Risikosport og livskunst. Det fortsetter å fascinere og forstyrre meg. At noen i det hele tatt er i stand til å kaste seg utfor stup, eller klatre som insekter opp tusenmeters vegger. Er de annerledes skapt? Hvordan er det mulig å komme over frykt og instinkter på denne måten? Hva foregår på innsiden av hodet? Jeg møter Audun Hetland.
– Spørsmålet jeg egentlig vil besvare, er: Hvordan skal man la livet ta form slik at du får utfolde deg som menneske? sier Hetland. Han har flyvedrakten på. En mann med gule vinger, hjelm og briller store som flueøyne. Han er basehopper og psykolog, eventyrer og etiker. – Jeg vil studere følelsene i de ekstreme situasjonene. Jeg vil undersøke den egenartede opplevelsen som får folk til regelmessig å utsette seg for stor risiko.
Hetland skriver doktorgrad om det jeg lurer på. Han er ekstremsportsutøveren som selv vil forstå. Konklusjonen overrasker: Ekstremsport handler om det gode liv. Ikke kick, rush, adrenalin og ungdommelig overmot. Men det gode liv. Slik vestens historie har kjent det siden de greske begynnelser: som vekst, utfoldelse og blomstring. Som eudai-monia. Vet han ikke at nøkkelen, ifølge Aristoteles, er den gylne middelvei? Det motsatte av det
ekstreme.
Døden har fart grådig frem i fjellene i Troms år. Dit har jeg tatt veien for å få kastet lys over saken. Det rår en stemning i ishavsbyen; av fattet ettertanke og dyster respekt for fjellet. De uhyre skredene har ikke levnet menneskekrypet en sjanse denne vinteren.
– Jeg har selv fått kjenne prisen for risikoen vi utsetter oss for, sier Hetland. Han forteller om en som står ham nær, som fikk livet forandret etter en ulykke for noen år siden. – Ingen er uberørt av vinterens hendelser. Nettopp vurderingene er en del av opplevelsen. I risikosport er selve det å kjenne på grensene motivasjonen, forteller han.
Vi har her til lands en særegen skole for livskunst. Den forbinder tenkning og fjell. Anført av Tromsøs førstefødte alpine sønn Peter Wessel Zapffe, og den etter hvert så sagnomsuste professor Arne Næss. Det vokste i første halvdel av det 20. århundre frem en særnorsk symbiose mellom tenkning og klatring. Mellom akademia og friluft, mellom livskunst og fjell.
I Zapffes legendariske bok Barske Glæder kan vi lese: Tindebestigningen er slett ikke “sport”. Den er Dionysisk livsbekreftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkene i jordens ansikt. En Dante-ferd langs Infernos kjever, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.
Hetland viker heller ikke for antikke termer: – Jeg deler opplevelsen inn i det hedonistiske og det eudaimonistiske element. Eller i velbehag og interesse. På engelsk bruker man “liking” og “wanting”.
Forenklet kan man si at den opplevelsen utøverne er ute etter består av en komponent som er behagelig og gir nytelse, og av en komponent som handler om å vokse: å satse og utfordres, mestre og utfoldes.
Hetland begynte med psykologi for å få studielån til en jordomseiling. Pensumbøkene viste seg nyttige: Han og kapteinen på skuta likte ikke hverandre. Det visste de på forhånd. Han skydde altså ikke ubehaget ved mannen. Masteren i ekstremsportens psykologi har utviklet seg videre til en doktorgrad. Nylig stakk Hetland av med seieren i konkurransen Forsker Grand Prix. Prisen fikk han for sin levende formidling av stoff som i utgangspunktet er forbeholdt fagfolk.
Basehopping og frikjøring på ski er visuelle saker. Hetland tar
med seg noe av det inn i formidlingen. Blant annet via sitt nye forskningsverktøy, fjeskameraet. Et Reodor Felgenaktig måleinstrument festet på hjelmen. Det står på en liten arm som strekker seg ut foran ansiktet. Slik kan kameraet filme og fotografere utøveren i farta, fallet eller spranget. Kameraet filmer utøverens ansikt og avleser dermed følelsesuttrykkene. Ifølge fagboken finnes seks: Glede. Sinne. Overraskelse. Tristhet. Avsky. Frykt .
– Hvordan har man kommet frem til akkurat tallet seks?
– Man mener at dette er grunnutrykk, da. At alle andre følelser uttrykkes som kombinasjoner eller undergrupper av disse.
– Hvilke utrykk finner du i ansiktet på våghalsene du studerer?
– Frykt dominerer i de første sekundene, når man har kastet seg ut, men ennå ikke har vunnet kontroll. I basehopping, frikjøring på ski eller elvepadling handler det om å kaste seg ut i noe, og så ta kontroll. Etter noen sekunder kan frykten og overraskelsen gli over i glede. Følelsene av velbehag varierer veldig. Mestringsfølelsene er stabile.
– Ser du også det på trynet?
– Nei, men jeg har mange andre parametere å gå etter. Puls og stresshormoner måles biologisk. De graderer følelsene sine på en skala. Jeg ber dessuten deltakerne tegne følelsene, gi dem andre uttrykk enn ord og tall. Jeg har bedt folk sette musikk til for eksempel et basehopp. De fleste velger rolig klassisk. Noe som for dem er vakkert og fredfullt. Ikke, som mange sikkert tror, musikk med adrenalin og utlading. Som tungrock eller dubstep. Det beviser at drivkraften ikke først og fremst er kicket, men noe fredfullt og vakkert, nemlig det å kunne fly.
Hva er bevist? Vi må ta høyde for det paradoksale. En ekstremsportsutøver skal altså, i sin andre rolle som psykolog og forsker, studere motivasjonen til aktiviteten han brenner for. Metoden tilsier at for eksempel en basehopper ærlig skal gi til kjenne hva han har følt etter å ha hoppet fra en kilometerhøy klippe. Ikke for første gang, ikke av nødvendighet. Men kanskje for femtiende gang, fordi han vil. Kan han da svare at det var helt for jævlig? “Jeg hater det, men er avhengig?”
Jeg ledes til å tenke at saken er den motsatte av det egenrapporteringen sier.
– Ekstremsport er utrolig ubehagelig, sier Hetland. – Men når vi mennesker får lov til å utvikle oss, tåler vi hva som helst. Mennesker er beredt til å gå gjennom mye ubehag og smerte for å føle at de vokser. Samtidig tror mange at ekstremsport ikke innebærer nytelse. Det er også helt feil.
Zapffe skriver: Vi kjente to slags rus: julegaver som var tunge og firkantede – og så den sødmefylte redsel på kanten av stupet. Der gjaldt det å våge seg så langt utpå at man i ånd og sannhet kunne si “dæven søkke” før man krøp tilbake med avgrunnen gispende opp gjennom ryggraden.
Er altså rus svaret på Hetlands spørsmål?
– Det handler om å heve seg til nye opplevelser. For å overkomme det som er “bra nok”, må man ligge i det vi kaller “wanting-dimensjonen”.
Et umettelig sug, altså: Man dyrker fram det å aldri være fornøyd. Det høres ut som en merkelig oppskrift på det gode liv. Dog ikke ukjent.
Begrepet avhengighet hører rusen til. At det aldri blir nok. Å overskride grensen for sitt eget beste. Rusavhengighet kan også defineres som jakten på en perfekt tilstand. Ambisjon er også en avhengighet. Hetland mener følelsen dypest sett er god:– Det er vakkert. Det føles fredelig og langsomt, fordi det er så intenst. Et eksperiment jeg har gjort, er å be utøvere se seg selv på video. Så skal de justere farten på avspillingen etter den følelsen de hadde. Alle satte farten ned. Og valgte klassisk musikk.
Arne Næss skriver i forordet til Barske Glæder: Menneskene sløves ved gjentakelser: den tiende gang vi klatrer opp i ett og samme tre gir ikke den samme intense følelse som den første. Herav tendensen til økning i helningsvinkel og vanskelighetsgrad i klatring.
Men han skriver det på spøk – i den gutteaktige sjargongen som den barske forestillingen krever. Den modne klatreren Arne Næss satte derimot ett prinsipp høyere enn alle andre. Det var at det ikke var et poeng å nå toppen. Til yngre klatreres bestyrtelse snudde han opp ned på hele regnestykket. Han punkterte ambisjonen; dermed fremdriften, dermed besettelsen, dermed rusen.
Poenget til Næss var å overkomme ambisjonen. Å avsløre den som et produkt av forestillinger. Når målet er borte er man alltid allerede fremme.
– Mange ekstremsportsutøvere kommer til en fase der det plutselig er nok. Det er som en naturlig utvikling. Du utvikler deg til slutt langt nok, sier Hetland.
Arne Næss fortalte på sine helt gamle dager hvor morsomt han synes det var å tenke på alt han skulle gjøre da han var yngre. Tusen prosjekter, aldri fred. “Nå vet jeg jo at om jeg så hadde hatt tusen år på meg”, sa Arne, “ville jeg aldri annet en skrapet overflaten av alt jeg ville utrette. Derfor må man snu opp ned på det hele. Jo før jo heller.”
Jeg forteller Hetland om min venn som er klatrer. Han insisterer på at den dominerende følelsen for ham, når det virkelig ble vanskelig og farlig, var en følelse av å være dum. Dum som hadde slike ambisjoner. Dum som måtte ha det så forferdelig for å leve opp til en forestilling om seg selv. Dum fordi regnestykket til slutt ble mengder av smerte, frykt og tvil. Ting som man med dødsforakt skulle overvinne, for først så kunne rykke frem til start og si: Ja, jeg lever.
Hetland er ikke enig. Faren er et onde, mener han.
– Bare reell fare kan få deg til det nivået av konsentrasjon og tilstedeværelse som gir mestring og den gleden som ekstremsportsutøvere jakter på. Vår tid er oppjaget og fragmentert. Det legges ikke opp til tilstedeværelse. Derfor ekstremsport: konsentrasjonen tvinges frem av risikoen.
Hva med døden? For en som meg virker det som om noe uavklart ligger bak, et behov for tilbakemelding, lik en som stadig må se seg i speilet. De snakker om det som nyfrelste gjør: et blikk på Gud som bare dehar fått.
– Jeg tror ikke basehoppere har noe uavklart forhold til døden, sier Hetland. – I sentrum står forholdsregler man tar for å være trygg: Mestringen kommer med det å kunne ta vare på seg selv under ekstreme forhold. Dynamikken mellom vanskelighet og mestring er kjernen. Følelsen av å vokse, bli enda bedre, nå sitt potensial.
Det har blitt et krav til heftig utstyr og drøye destinasjoner, ser Hetland. – Det ekstreme er gjort til en livsstil, noe som dyrkes. Helt til man en dag går lei. Når læringskurven flater ut og det til slutt koster mer enn det smaker.
Man blir mett, mener Hetland. Paradokset igjen. Lei av risikoen og jaget, samtidig som utøveren hevder at det alltid er noe annet som står i sentrum. Han sier det egentliger noe stille og vakkert. Blir han lei av det stille og vakre? Kanskje svaret er at man etter en viss skolering i det ekstreme har lært noe om det ekstreme i seg selv?
Spørsmålet henger i luften: De som ikke utford-rer døden vil alltid si at de ikke trenger det. De er forbi stadiet, allerede lei. De som vil ut på kanten og utfor stupet derimot, kommer alltid til å si at livet blir rikere slik. De utfolder noe som ellers forblir sammenfoldet. De flyr jo!
Til det har man lite man skulle ha sagt.
