Vi nordboere må være født under en heldig stjerne.
Vi bor på en måte midt i naturens eget medisinskap for psykisk helse. Noen av oss har nok behov for litt påfyll av sol og varme av og til, men ut over det tror jeg at jeg vil våge å påstå at vi har det fantastisk. Masse plass, et fantastisk lys, klar og ren luft, og en utrolig barsk og vakker natur. Når vi så kommer litt dårlig ut på statistikker vedrørende psykisk helse, så mener jeg det kommer av at vi så langt ikke har vært veldig gode til å utvikle en kultur for å ta i bruk de helsebringene faktorene vi bor midt oppi. Historisk har nok mange nordlendinger vært litt for opptatte med Onkel Tidemanns Rød og kjørt bil til postkassen. Men det kan vi gjøre noe med. På med turklær og ut i naturen; ren medisin for psyken – og ganske så gratis.
Dette bildet av en naturnær og vakker region utfordres med ujevne mellomrom av ytre faktorer som presser frem debatter rundt kjerneverdier. For eksempel OL-diskusjonen vi nettopp var ferdig med – og som nå kommer på nytt.
Etter at IOC-president Jacques Rogge under OL i Vancouver nærmest inviterte Norge til å søke om et nytt OL-arrangement i en ikke alt for fjern fremtid, har selvfølgelig alle OL-diskusjonene her hjemme blusset opp igjen. Ikke så rart, egentlig, for dette er et arrangement egnet til å skape følelser, og det lå mye følelser i alle de diskusjonene og debattene som raste for bare et par år siden. For min del er temaet egnet til å skape tvil. Jeg tvilte sist, og jeg tviler nå. Veldig.
Da bølgene gikk rundt ”Tromsø 2018”, tvilte jeg meg frem til en positiv innstilling. Etter å ha vurdert situasjonen mente jeg at det lå flere positive argumenter enn negative i den totale vektskåla. For det vil definitivt komme mye positivt ut av et nordnorsk OL; ting som ellers ikke vil bli realisert, i alle fall ikke like fort. Både på infrastruktur-, anleggs- og markedssiden vil vi kunne få enestående muligheter. Det kommer vi ikke fra.
Jeg tror jeg er i ferd med å tvile meg frem til en mindre positiv holdning denne gangen. Mulig jeg driver og blir eldre og mer av en gammel grinebiter. Mulig jeg har begynt å tenke litt annerledes. Eller kanskje jeg rett og slett blir klokere med årene? Jeg tror i alle fall at det er grunn til å tenke over en del ting som gjelder regionsutvikling og reiselivsutvikling en gang til.
Slik som OL er skrudd sammen mediemessig nå, og i alle fall slik det vil være om drøye 10 år, tror jeg vi er helt avhengige av ”folkefest-faktoren” for å få dette til å bli en suksess. Og da skriker alle instinkter i meg at dette bare kan gjøres i nærheten av hovedstaden. Vi er rett og slett ikke mange nok her oppe. Og skulle vi velge å overse den problematikken, så bør vi i alle fall ikke samle et helt OL i og omkring Tromsø. Da må vi heller se bort fra IOCs idé om kompakte leker, og kanskje heller lansere tanken om ”bærekraftige leker” og legge arrangementene i en hel region, for å få mest mulig regionsutvikling og minst mulig miljøpåvirkning ut av lekene. Krefter i Sør-Troms har allerede kastet frem tanken om Hålogalandsleker. Slår vi sirkelen litt videre og tar med oss Tromsø i nordenden, så tror jeg kanskje noe sånt har en liten mulighet for å bli bra.
Det andre scenarioet, som kanskje er like spennende, er rett og slett å støtte opp om et OL arrangert i regionen omkring Oslo, altså en Oslo-Lillehammer-variant. Det gir i alle tilfelle størst sannsynlighet for å lykkes med arrangementet og folkefesten. Hvis vi så for en gangs skyld kunne samle oss om et felles, stort, 10 år langt reiselivsprosjekt under Nordnorsk Reiselivs paraply, vil vi kunne skape fantastisk markedsføring for Nord-Norge som reisemål, og uten å måtte la oss ”forstyrre” av selve lekene. Og da vil en markedsføring basert på begreper som ”øde”, ”naturlig”, ”barskt”, ”vilt & vakkert” og lignende få mye større troverdighet.
Og det er nettopp derfor jeg bruker plass i Gatemagasinet Virkelig på å ta opp denne diskusjonen. For dette er et viktig veivalg for Nord-Norge som reisemål. Hva slags region er dette egentlig? Og hva skal den være i fremtiden? Hvilke verdier er det som skal holdes frem, og hva slags reiselivsprodukter skal vi jobbe med å utvikle? Jeg tror vi kommer til å se et skift i verdier i løpet av det neste tiåret. Det er ting som tyder på det, både i internasjonal politikk og i strømregningene vi får i posten. Det kommer til å bli helt nødvendig å tenke nytt.
Så for meg blir det viktige spørsmålet om ikke Nord-Norge egentlig er for vakkert og skjørt for OL? Kanskje er vi som region bedre tjent med å gjøre en massiv innsats for å dra nytte av et OL sørpå, mens vi selv henger i stroppen for å utvikle verdens beste region for naturbasert reiseliv og opplevelse. Til beste for alle oss som bor her, og for stadig flere som vil ønske å reise hit.
Jeg avslutter med å gjenta en oppfordring jeg har kommet med tidligere: Reis i deres egen region, folkens. Vi kommer til å få en utvikling, i en eller annen retning. Så benytt sjansen mens naturen ennå ligger her så urørt og til fri benyttelse. Det er fantastisk – ikke minst for psyken.
