- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

Epistler fra en taxisjåfør

Er du redd for mus? Da jeg var ung student for kjempelenge siden, hadde jeg mange opplevelser som taxisjåfør. Noen gode opplevelser, noe triste, noen mor somme og noen ytterst få farlige

Tekst: Trond Schjefstad

De farlige situasjonene har egentlig vært færre nå enn den gang, men det har kanskje noe med det å gjøre at den gang da jeg var student kjørte jeg mer nattetid. Det verste jeg har opplevd var en passasjer som dro fram en pistol, pekte på hodet mitt og ba meg om å ringe politiet om en stund fordi han skulle gå å skyte seg. Før jeg rakk å ble redd, sa jeg: ”Hvis du skal skyte deg, peker du på feil hode”.

Når jeg nå
er blitt pensjonist, tenkte jeg som Nixon da han trakk seg ut av Vietnam, at det gjelder å få en verdig tilbaketrekning. Men det hadde kanskje også litt å gjøre med NAV som nektet meg både AAP, AFP og rbeidsledighetstrygd. Akkurat da jeg kom ut fra en mislykket forhandling med NAV, møtte jeg lederen av Tromsø Taxi. Jeg betrodde ham min historie, hvorpå han straks tilbød meg taxikurs: ”Det er mangel på sjåfører”.

Som sagt så gjort, og jeg bestod tre-ukers kurset. Selv om Tromsø by nå har 800 gater i otsetning til 100 for 40 år siden, fikk jeg bare én feil på den skriftlige kjentmannsprøven. Nå har vi jo GPS som hjelper oss. Og de fleste vet som regel hvor de bor. Men ikke alle. En gang pekte bare mannen
nordover. Da vi kom til enden av gaten, ba han meg å snu. Vi hadde kjørt langt forbi, men han husket verken navnet på gata der han bodde og heller ikke nummeret. Å lære taksametret, som egentlig er en
avansert datamaskin, var verre selv for meg som har hovedfag i data. Det er tusen knapper å trykke på. En annen elev på samme kurs som meg ba om å få stryk: ”Ellers risikerer jeg jo å måtte jobbe”. ”En viktig regel er å være nøye med taushetsplikten” sa kurslederen. Derfor vil jeg anonymisere mine pistler så godt som mulig både når det gjelder person, sted og tid.

Etter en rolig sommer, kom en litt bedre høstsesong. Lønna er dårlig nå som den gang. Det blir mange lange vakter for å oppnå en anstendig inntekt. En lørdag senkveld kom en litt bedugget dame som etter noen alkoholenheter for mye, var i ganske snakkesalig humør. Jeg er en god smalltalker, og turen gikk et godt stykke ut fra sentrum, så vi pratet om både det ene og det andre. Selv om jeg ikke skal gå i detalj, rakk hun blant annet å fortelle at samboeren var flyttet ut, så nå hadde hun bare katten til å trøste seg. Da vi kom fram, bøyde hun seg fortrolig fram. Hun så på meg og spurte: ”Kan jeg stille deg et personlig spørsmål”. Jeg svarte at det var greit, og så kom det: ”Er du redd for mus”. Jeg ble selvfølgelig litt perpleks, men jeg fikk nå fram at jeg ikke er redd for mus.

Jeg visste jo ikke hva spørsmålet dreide seg om eller hva jeg skulle tro. Var det et tilbud eller hva slags mus dreide det seg om, så jeg prøvde å beholde roen og late som om spørsmålet var helt i orden å stille. Jeg så på damen som ikke var så verst å se på. Hun var ikke helt ung, en ikke så veldig gammel heller. Pen i tøyet var hun, og hun førte jo en ellers kultivert samtale. Ikke var hun så veldig full heller.

”Hva gjelder det?”, fikk jeg endelig stotret fram. ”Jo, det har seg nemlig sånn”, sa hun og smilte søtt, ”at det ligger en død mus foran døren min, og jeg tør ikke å gå inn. Kan du være så snill å fjerne den sånn at jeg kan komme meg inn?” Har man sagt A, så må man jo si B. Jeg forlot drosja og fulgte henne opp på trappa. Der lå det jo som hun hadde fortalt en død mus. Jeg så på katta som satt på rekkverket. ”Kan ikke katta fjerne den?”, spurte jeg. ”Det er jo katta som har lagt musa der”, svarte dama. Så da var det bare å late som ingenting. Jeg tok musa i halen og slengte den inn i buskene. ”Tusen takk”, sa dama og smatt inn døra.